Lykkeforskningen har fått vind i seilene de senere år, og mange økonomer har sluttet seg til. Sist ut er den britiske sosialdemokraten Richard Layard med boken (Penguin Press, 2005). Jens Stoltenberg viste til boken i sin landsmøtetale. Siden den angivelig peker mot sosialdemokratiske løsninger, ikke minst høye skatter, vil vi sikkert høre mer om den fremover, skriver Jan Arild Snoen i denne anmeldelsen av boken.
Lykkeligere som sosialdemokrater?
Jan Arild Snoen
Hva er det som gjør oss lykkelige? Utvilsomt et viktig spørsmål, men svarene er ikke så enkle som noen vil ha det til. Et kritisk blikk på forskningen gir viktig innsikt, men ingen entydig anbefaling av verken sosialdemokrati, konservatisme eller liberalisme.
Lykkeforskningen har fått vind i seilene de senere år, og mange økonomer har sluttet seg til. Sist ut er den britiske sosialdemokraten Richard Layard med boken Happiness: Lessons from a new acience (Penguin Press, 2005). Jens Stoltenberg viste til boken i sin landsmøtetale. Siden den angivelig peker mot sosialdemokratiske løsninger, ikke minst høye skatter, vil vi sikkert høre mer om den fremover. Aftenposten har allerede gitt boken lang og ukritisk omtale. Hallvard Bakke, med godt blikk for internasjonal forskning som kan underbygge sosialdemokratiet, har sluttet seg til i sin spalte i Dagsavisen.
Kan lykke måles?
Lenge var det vanlig blant økonomer å avvise at lykke kan måles på noen god måte. Økonomer foretrekker å studere folks handlinger fremfor det de sier er deres uttrykte holdninger og verdier – ”talk is cheap”. Dersom du velger å jobbe til sent på kveld, er det sannsynlig at dette uttrykker dine virkelige preferanser, selv om du ikke vil virke materialistisk og asosial når meningsmåleren ringer, og sier til henne at du mye heller ville ha vært hjemme hos kone og barn.
Layard avviser innvendingene ved å vise til gjennombrudd innen den nevrologiske forskningen, som gjør det mulig å måle hjerneaktivitet forbundet med lykke, og sjekke hvordan hjernen reagerer på ulike former for stimuli. Ut fra dette konkluderer ham med at spørreundersøkelser om folks subjektive lykke er en god indikator på deres faktiske lykke. Det er imidlertid et solid logisk hopp derfra til å konkludere med at svarene på hva folk sier vil gjøre dem lykkeligere er mer korrekte enn observasjoner av hvilke valg de faktisk gjør. Intervjuobjektene kan mangle innsikt i hva som faktisk gjør dem lykkelige, eller i hvert fall ha problemer med å artikulere det når de blir spurt.
Et annet problem er at vi ofte gir svar basert på det vi tror forventes av oss. Det forventes at gifte skal si seg fornøyd med å være gift, og at arbeidsløse skal være misfornøyde med sin situasjon. Mange spørreundersøkelser lider av en slik politisk korrekt skjevhet. Min favoritt, som også viser forskjellen mellom prat og handling, er et eksperiment som bladet Sosialøkonomen foretok en gang på 80-tallet. Under dekke av en spørreundersøkelse ringte de et tilfeldig utvalg og spurte om deres betalingsvillighet for medlemskap i Naturvernforbundet. Mange oppga en betalingsvillighet som lå over det medlemskapet faktisk kostet. En viss tid etterpå fikk disse respondentene et tilbud om medlemskap i Naturvernforbundet i posten. Svært få meldte seg inn. Talk is cheap.
En annen innvending er at den merkverdige sammenhengen mellom subjektivt målt lykke og et objektivt uttrykk for dyp ulykkelighet, nemlig selvmord. Min egen enkle regresjonsanalyse av dataene fra 18 vestlige land viser at samvariasjonen går ganske tydelig den gale veien. Land der folk sier de er lykkelige har betydelig høyere selvmordsrate enn andre land. Dette beviser selvsagt ikke at lykkeforskningen er bare humbug. Selvmordstallene er langt fra objektive, da innrapporteringen varierer mellom land. Tabuer omkring selvmord er også nært knyttet til kultur og religion, slik at terskelen for å begå selvmord eller rapporterte dem, vil være ulik mellom land. Likevel skulle en kanskje forvente at Layard kommenterte misforholdet mellom målt lykke og selvmord. Det mangler, selv om han viser til selvmord flere steder, og omtaler det som en ekstrem form for ulykkelighet. Dette er typisk for boken. Her er det lite rom for tvil og intet rom for data som kan undergrave Layards teser.
Spørsmålet om lykke faktisk kan måles er mer komplisert enn Layards bok tyder på, men la oss likevel akseptere det uten videre drøfting. Nedenfor tar jeg derfor utgangspunkt i de mest brukte målingene av lykke, eller subjektiv velvære. Hans påstand om at lykke er det ultimate mål som overtrumfer alle andre mål lar jeg også være å analysere i detalj, selv om jeg kommer inn på den i drøftingen av utilitarisme nedenfor.
Viktige kilder til lykke og ulykke
Layard peker på syv faktorer som har stor innvirkning på vår lykke. Her er hans funn ganske sammenfallende med brorparten av forskningen på området.
- Inntekt, som jeg kommer nærmere inn på nedenfor.
- Familieforhold. Å være gift er veldig viktig for lykke. Samboerskap kommer deretter, mens de som er separert, enker eller aldri har vært gift er vesentlig mindre lykkelige. Som vi vet har andelen som lever i ekteskap sunket betydelig i den vestlige verden. Dersom samboerskapene etter hvert utvikler seg til å bli like stabile som ekteskap, vil også effekten på lykke være det samme. Det er stabiliteten, og ikke vielsen eller papirene som har betydning. Å få barn gir et hopp i lykke et par års tid, men deretter vender foreldrene tilbake til sin gamle lykkestatus.
- Arbeid. Det å ha jobb er også svært viktig, uavhengig av den merinntekten som følger med. Verst er det å miste jobben, men også høy arbeidsledighet i samfunnet, som skaper frykt for arbeidsledighet, bidrar negativt.
- Fellesskap og vennskap: Et samfunn med høy grad av tillit er lykkeligere. Skandinavia, særlig Norge, særpreges av uvanlig høy tillit. Tillit ødelegges blant annet av kriminalitet. Også et aktivt sivilsamfunn i form av medlemskap i frivillige organisasjoner skaper lykke.
- Helsetilstanden er ikke så viktig som vi kanskje skulle tro, da de fleste etter en tid tilpasser seg sykdom og nedsatt førlighet. Kroniske smerter og mentale lidelser er derimot en større permanent påkjenning. Layard er særlig opptatt av at vi bør gjøre mer for å avhjelpe mentale problemer.
- Personlig frihet og demokratisk styre. Å bo i en velorganisert, demokratisk rettstat teller positivt. En interessant studie fra Sveits viser at folk er vesentlig lykkeligere i kantoner med høy bruk av direktedemokrati, i form av folkeavstemninger og velgerinitiativer.
- Personlig tro og overbevisning. De som tror på en gud er gjennomgående klart lykkeligere enn de som ikke gjør det.
Blir vi lykkelige av mer penger?
Alle reflekterte mennesker vet at penger ikke er alt. Det betyr ikke at materiell velstand ikke gjør oss lykkeligere. Folk i rike land er i gjennomsnitt lykkeligere enn i fattige, men undersøkelsene viser at denne effekten blir borte når vi passerer en gjennomsnittsinntekt omkring $20.000. Layard mener at tidsserier viser at lykken ikke har økt i rike land de siste tiårene, selv om velstandsnivået har økt kraftig. Dataene er langt fra så entydige som han vil ha det til. World Database of Happiness, som samler all tilgjengelig lykkeforskning, viser en svak bedring for de fleste land med data tilbake til 1973.
Layards forklaring på den manglende (eller beskjedne) forbedringen i vår lykketilstand er at når et visst velstandsnivå er nådd, så gir ekstra inntekt og forbruk lite ekstra utbytte i form av lykke. Han sier ikke at økt velstand er uten betydning, men at andre forhold i samfunnet har forverret seg de siste tiårene. Disse oppveier (nesten) den positive effekten av økt velstand. Jeg har beskrevet de fleste av disse forholdene ovenfor.
Layard peker på flere grunner til at velstand ikke gir så mye ekstra lykke. For det første forklarer den synkende grensenytten av penger at en ekstra krone gir bedre resultater i fattige enn rike land. For det andre sammenligner vi oss med andre. Dersom alle får mer, eller til og med øker sin velstand mer enn oss, gir ikke vår ekstra velstand samme tilfredsstillelse. Jeg kommer tilbake til relativ velstand nedenfor.
For det tredje blir vi vant til vårt nye velstandsnivå, og forventer stadig forbedring. Når vi skaffer oss større hus og bedre bil, øker vår lykkefølelse i en periode, men vender snart tilbake til utgangspunktet. Da føler vi at vi trenger den nye standarden, og dersom vi måtte gå tilbake til det gamle huset og den lille bilen, ville vi føle oss mye verre enn før. Vi er på det Layard kaller den hedonistiske tredemøllen, der vi må løpe for å stå stille. Velstand er som noen typer narkotiske stoffer, vi må ha stadig mer bare for å opprettholde vår lykketilstand, skriver Layard. Som med andre farlige rusmidler anbefaler han derfor høyere skatt, til vårt eget beste.
Hva kan vi gjøre?
Layards bekymring over at vi ikke ser ut til å bli (særlig) lykkeligere må holdes opp mot at de fleste faktisk sier de er ganske fornøyde. På en skala fra 0 til 10 er danskene og sveitserne lykkeligst, med skåre på omkring 8, svensker, nordmenn og amerikanere ligger rundt 7,5, mens spanjoler og italienere er noen grinebitere med skåre under 7. Å komme i nærheten av 10 er ganske umulig, om ikke annet så fordi det til ethvert tidspunkt er ganske mange som er midlertidig ulykkelige på grunn av spesielle omstendigheter, som sykdom, samlivsbrudd, slektningers død osv. Layard skriver selv at ”i Vesten har vi et samfunn som trolig er så lykkelig som noe annet som noen gang har eksistert”. En positiv trend, som Layard ikke nevner, er at forskjellene i lykke er redusert i nesten alle vestlige land over den perioden vi har målinger. Selv om lykke bør være er et viktig samfunnsmål, er det ikke opplagt at det er lett å forbedre disse gjennomsnittene noe særlig.
I en anmeldelse i The Guardian har David Aaronovitch moro av å snu Layards argument på hodet. Han viser til at det faktisk har eksistert et samfunn med mindre forskjeller, mer utbredt sosial solidaritet og konformitet, mindre skilsmisse, lavere mobilitet og langt større religiøs aktivitet. Layard ville ha applaudert alt sammen. Dette samfunnet ble kalt 50-tallet, og britene var ikke lykkeligere da enn nå. Trolig er det like liten grobunn for Gerhardsen-nostalgi i Norge.
Layards bok gir nyttig innsikt i hva forskningen sier om hva som gjør oss lykkelige. En lett skumming av andre bøker og artikler om samme tema gir likevel grunn til å konkludere med at forskningen er i en tidlig fase. Det er vanskelig å trekke sterke politiske konklusjoner uten at disse blir tydelig farget av at lykkeforskningen brukes til å underbygge det vi mente på forhånd.
Det største problemet med Layards bok oppstår nettopp når han beveger seg fra beskrivelse til løsninger. Da er det tydelig at den økonomiske forskeren blir fortrengt av New Labour-aktivisten. Det er vanskelig å finne noen konsekvens i hvilke områder Layard vil sette inn tiltak, og hvilke han lar ligge. Som Economist skrev i sin anmeldelse: Hvis det å øke lykken er politikkens fremste mål, hvorfor nøyer han seg stort sett med å foreslå høyere skatter? Hvorfor ikke gjøre det vanskeligere å oppløse ekteskapet, eller oppmuntre til større religiøs aktivitet? Kan det være fordi folk setter friheten høyere enn påtvungen ”lykke”?
Jeg skal nøye meg med å en kort drøfting av anbefalingen om lavere geografisk mobilitet, før jeg bruker mye plass på hans mest sentrale og kontroversielle konklusjon, nemlig at økte skatter er bra for oss, uavhengig av hva skattepengene måtte brukes til.
Blir vi ulykkelige av å flytte?
Layard viser til at mange økonomer anbefaler økt geografisk mobilitet for å redusere arbeidsledighet og øke effektiviteten i økonomien. Layard, som har arbeidsmarkedet som spesialfelt, mener at dette vil redusere samfunnets lykke. For å komme til denne konklusjonen går han omveien via kriminalitet, tillit og oppløste familier. Alle disse tre negative faktorene har sammenheng med geografisk mobilitet, og som vi har sett leder alt dette til mindre lykke. Der stopper Layard. Det skyldes enten intellektuell latskap eller bevisst manipulasjon. Det er nemlig ikke nok å vise at økt mobilitet påvirker lykke negativt via noen mekanismer, men unnlate å ta med at det finnes andre mekanismer som trekker i motsatt retning. Den viktigste av disse er større sjanse til å få jobb. Han nevner heller ikke at veldig mange mennesker flytter fordi de tror de vil få det bedre på et nytt sted, uten at dette henger sammen med at de mister jobben der de bor. Urbaniseringen skyldes for eksempel ikke bare ”tvangsflytting” fra steder uten jobber, men også alt det positive byen lokker med. Disse fordelene vil for mange mer enn oppveie negative aspekter ved byene, som høyere kriminalitet.
Ved siden av å veie positive og negative faktorer ved flytting opp mot hverandre, kunne vi også forvente at en forsker kikket litt på den direkte sammenhengen mellom flytting og lykke, ikke bare indirekte sammenhenger. En enkel regresjonsanalyse med alle vestlige land med tilgjengelige mobilitetsdata viser at de mest mobile landene har høyere målt lykke enn de minst mobile. Svært mobile USA og Canada ligger for eksempel høyt på lykkeskalaen, mens svært lite mobile Italia og Spania ligger langt nede på listen. Slike enkle samvariasjoner utgjør ikke noe vitenskapelig bevis, men en kunne forvente at Layard drøftet sine teorier mot slike innvendinger, istedenfor å hoppe direkte til sine allerede forhåndsbestemte konklusjoner.
Er høyere skatt veien til lykke?
Den kanskje mest kontroversielle delen av Layards bok er hans påstand om at vi alle ville få det bedre dersom vi jobbet mindre, og at høyere skatter derfor er bra for oss. Dette er en forfriskende original vinkling. Økonomer flest er opptatt av at skattesystemet reduserer incentivene for å arbeide, men ser i motsetning til Layard dette som et problem.
Layards resonnement starter med det utgangspunktet vi allerede har beskrevet – at økt velstand ikke betyr så mye for vår lykke. Dermed er det heller ikke så farlig om vi har en effektiv økonomi. Dessuten er det slik at vi ikke bare er opptatt av vår absolutte velstand, altså hvor mye vi kan kjøpe for det vi tjener, men også vår relative velstand. Hvordan gjør vi det i forhold til naboene, bekjente og gamle klassekamerater? Layard mener at omtrent to tredjedeler av den ekstra nytten vi får ut av en lønnsøkning skyldes økt absolutt velstand, mens den siste tredjedelen består av økt psykisk velferd fordi vi gjør det bedre enn andre. Relativ velstand er imidlertid et nullsumspill – min gevinst er ditt tap.
Forskjeller reduserer ikke samfunnets lykke
Han er uklar når det gjelder spørsmålet om store forskjeller reduserer samfunnets lykke – altså et negativsumspill. Basert på standard utilitaristisk teori om fallende marginalnytte argumenterer han for dette. Å ta penger fra den rike med lav marginalnytte for å gi dem til den fattige med høy vil øke samfunnets totale lykke, alt annet likt. På den annen side sier han også at det foreløpig ikke finnes klare bevis på at ulikhet i seg selv påvirker individers lykke.
Han oppgir ingen data, men enkle regresjoner, basert på ulikhetsdata for rike land fra World Development Indicators viser et land med liten ulikhet er marginalt lykkeligere. For utviklingsland er samvariasjonen betydelig sterkere, men motsatt – altså jo større økonomiske forskjeller, jo lykkeligere er befolkningen. Jeg har ingen umiddelbar forklaring på denne forskjellen. Mer grundig forskning konkluderer med at det ikke er slik at mer egalitære samfunn er lykkeligere. Det tyder altså på at økonomiske forskjeller ikke senker samlet lykke, men bare påvirker fordelingen av den.
Layard mener at siden vi legger vekt på relativ inntekt oppstår to typer tap. For det første påfører de som er høyere på rangstigen de andre et tap – her er det altså snakk om fordeling av lykke. Det fremgår ikke av boken om formålet med økt skatt på arbeid er å kompensere for dette tapet, eller å virke utjevnende, siden Layard ikke klargjør om skatten skal være progressiv. Men som vi har sett spiller dette ingen rolle. Progressiv skatt reduserer riktignok forskjellene, men det er altså ikke slik at land med mindre forskjeller er lykkeligere enn andre land.
Det andre tapet består i at jakten på status fører til at vi alle jobber mer enn vi burde – et absolutt tap for samfunnet. Løsningen er å gjøre arbeid generelt mindre lønnsomt. Det gjør alle fattigere på penger, og rikere på tid, men endrer ikke det grunnleggende ”problemet” – at vår arbeidsinnsats delvis er motivert av relativ status. Mer om dette nedenfor.
Er alle kilder til lykke like legitime?
Mye tyder på at Layard har rett i at det finnes en utbredt misunnelse som reduserer vår lykke. Mange liker ikke at andre gjør det bra, og gleder seg når noen går på trynet. Den andre siden av mynten er ikke noe problem. Dersom jeg gleder meg over å gjøre det bedre enn andre, øker jeg min lykke. Det er min ergrelse over at andre gjør det bedre enn meg som er problemet, og som senker lykken.
Er dette noe som vi bør sanksjonere og ta hensyn til politisk? Layard mener det, og går så langt som å mene at dersom jeg jobber mer og derfor tjener mer, så har jeg påført kolleger, naboer og bekjente en skade som han sammenligner med forurensning. Det er her Layards temmelig primitive utilitarisme blir et problem. Han insisterer på at menneskers nytte er sammenlignbare, at vi ikke skal kvalitetsbedømme hva som gir lykkefølelse, og at Benthams mål om størst mulig samlet lykke er det eneste riktige.
En utilitarisme som er helt fristilt fra rettigheter og hvorvidt nyttefølelsen er ønskelig og legitim er imidlertid bare barbari i forkledning. Layard skriver riktignok at vi trenger regler, men også at når reglene kommer i konflikt, må vi velge prinsippet om størst mulig lykke. Det er ingenting i denne boken som gir oss en guide til når det er legitimt å ofre et individs lykke til fordel for andres lykke. Som alle fornuftige mennesker vil Layard sikkert ta avstand fra at man kan bruke størst mulig lykke-prinsippet til å forsvare offentlig steining av utro kvinner eller religiøse konvertitter i Saudi-Arabia. Men hvorfor han ville være imot dette kan ikke leses ut av boken.
Denne utilitaristiske absolutismen fører til at misunnelse blir en helt legitim følelse. Layard gjengir talende nok historien om den russiske bonden og hans nabo, som har en ku. Når Gud spør ham hva han kan gjøre for å hjelpe ham, svarer bonden ”drep kua”. Layard feller ikke noen moralsk dom over bonden – det kan han jo ikke, siden bondens ekstreme misunnelse for ham er like legitim og tungtveiende i en sammenveiing av nytte som naboens glede og nytte av melk og kjøtt. Layard mener at vi ikke bare skal akseptere misunnelsen som et beklagelig faktum, men gjøre det til en statlig oppgave å redusere den ved å fjerne kilden, nemlig andres velstand. Mens det virkelige problemet er misunnelsen, blir problemet for Layard suksessen som fostrer andres misunnelse. Her er det verdt å lytte til en annen utilitaristisk økonom, nobelprisvinner John Harsanyi, som mener at alle opplagt antisosiale preferanser, som sadisme, misunnelse og ondsinnethet bør unntas fra den sosiale nyttefunksjonen.
Layard er jo egentlig enig i at misunnelse ikke er bra. Andre steder i boken anbefaler han at vi blir mindre opptatt av vår relative posisjon, og slår fast at et lykkelig samfunn må bygges på størst mulig sympati for andre. Flere steder legger han også vekt på at vi må arbeide for andres lykke, uten at han noen gang reflekterer over om dette står i motstrid til hans moralske sanksjonering av at vi blir ulykkelige av andres fremgang. Han anbefaler oss også å la være å sammenligne oss med dem som gjør det bedre, og isteden med dem som gjør det dårligere. Det er en bedre vei til å øke samfunnets lykke enn å straffe dem som er objekter for misunnelse, selv om det ikke akkurat er noen strategi ”in search of excellence”.
Likevel leder Layards utilitarisme ham til at selv om det var ønskelig at misunnelsen forsvant, er den en realitet som man må ta fullt ut hensyn til når man skal lage en politikk for ”størst mulig lykke”: ”Public policy has to deal with human nature as it is”.
Rasisme, misunnelse og eksternaliteter
Livet er fullt av eksternaliteter, altså at våre handlinger påvirker andre på godt og ondt. Det er svært ambisiøst å gjøre det til en politisk oppgave å kompensere for mer enn de alvorligste og mest opplagte av disse. Vi kan lide både subjektive og objektive tap uten at man dermed kan si at våre rettigheter er krenket, og at vi har rett på kompensasjon. Det er et velkjent fenomen at eiendomsprisen går ned i et område dersom andelen minoriteter overstiger et visst nivå. Har hvite nordmenn rett på erstatning fra pakistaneren som flytter inn i blokka? Hva med de gamle damene som ikke liker pakistanere i oppgangen, og er så redde for å bli ranet at de ikke lenger våger seg ut? Deres lykke synker opplagt, men skal vi av den grunn nekte pakistaneren å flytte inn, eller kreve en særskatt av ham?
Særlig vanskelig blir det når eksternaliteten baserer seg på holdninger som er sosialt uønsket, som i forrige eksempel rasisme, eller som i Layards tilfelle misunnelse. Skal vi slutte å belønne gode resultater, fordi de med middels resultater da blir lei seg, og fordi vi får en sosialt uønsket mengde streben etter gode resultater?
Hva om vi erstatter streben etter materiell velstand med andre former for menneskelig streben? Verden er full av kunstnerspirer av alle slag – poeter, musikere, billedkunstnere og så videre. Noen få av dem er geniale, og skaper verker andre bare kan drømme om. Har de da øvet mental skade på de middelmådige? Uansett hvor mye alle prøver, er det alltid noen som er dårligere enn andre. Skal vi derfor skryte like uhemmet av alle, uansett kvalitet?
Arbeider vi faktisk for mye?
Layard mener at økt arbeidsinnsats ikke bare er et nullsumspill, men et negativsumspill. I vårt valg mellom arbeid og fritid burde vi bare ta hensyn til den absolutte nytten den ekstra lønnen gir oss, ikke tilfredsstillelsen av at vi rykker opp i rangordningen over velstand, siden den siste effekten ødelegger like mye for andre som den tjener oss selv. Resultatet av dette er ifølge Layard at vi jobber for mye.
Det er mange problemer med dette argumentet. Det gir oss intet logisk sluttpunkt for hvor mye vi bør redusere vårt arbeid, og dermed hvor sterkt skatten på arbeid bør doseres. Dersom vi følger Layard, vil de som tjener mer alltid overvurdere samfunnsnytten av sin arbeidsinnsats, uansett nivå. Samfunnsnytten vil altså alltid være lavere enn den individuelle nytten, som styrer valget mellom arbeid og fritid. Layards råd må derfor være ”jobb mindre”, uansett hvor mye vi jobber. Trekker vi dette ut i det absurde, der noen jobber to timer i uken og andre bare halvannen, gjelder Layards logikk likevel. Deler av belønningen til den ”hardtarbeidende” vil fremdeles være en bedre relativ posisjon enn han som arbeider mindre, og argumentet for en ”forurensningsskatt” på hans arbeid er like gyldig som om de to isteden arbeidet 60 og 40 timer.
Jakten på status, eller relativ posisjon, kan bare eliminere på to måter – enten gjennom en ekstrem egalitarisme, der alle tjener det samme og også på andre måter har samme status, eller gjennom et ekstremt klassesamfunn, der en persons status er fastsatt en gang for alle. Ingen av disse situasjonene er ønskelige eller mulige. Dermed vil det alltid være mulig å påvirke sin egen plassering i rangordningen, og det vil alltid være lett å finne noen man ønsker å gjøre det like bra eller bedre enn.
Layard kan altså ikke si noe om hvilket nivå på arbeidstid som er ”riktig” gjennom sitt ”forurensnings”-resonnement. Heller ikke hans andre indikasjon holder. Han forsøker å underbygge tesen om at vi generelt jobber for mye ved å vise til at arbeidstiden har falt mye mindre i USA enn i Europa, og antyder at dette kan være med på å forklare at lykken har stagnert i USA siden 1975, mens den har økt i Europa. Den samme datakilden som Layard viser til på siden foran denne påstanden, World Database of Happiness, viser imidlertid det motsatte av det han skriver. Av elleve land med dataserier fra 1973 har lykken økt tredje mest i USA. (Andre kilder gir litt andre tall, avhengig av metodikk og hvilke tidsrom som studeres.) Ved å sammenholde denne databasen med OECDs data over gjennomsnittlig arbeidstid, finner vi at på nasjonal basis er sammenhengen mellom gjennomsnittelig arbeidstid og lykke svært uklar. Det er riktignok en svakt negativ samvariasjon mellom lang arbeidstid og lykke. Et dynamisk perspektiv gir motsatt resultat. Jo mer et land har redusert arbeidstiden siden 1970-tallet, desto dårligere har deres befolkning gjort det på lykkeskalaen. Amerikanerne jobber nesten like mye som før, og de har blitt litt lykkeligere. Franskmenn, tyskere og japanere har fulgt Layards råd og jobber nesten 20 prosent mindre enn for en generasjon siden. De to siste landene har ikke blitt lykkeligere i det hele tatt. Franskmennenes lykke har bedret seg litt mindre enn amerikanernes, og ligger fremdeles langt nede på listen. Påstanden om at vi ville bli lykkeligere av å jobbe mindre, og at vi derfor bør skattelegges hardere for å få til dette har intet faglig grunnlag.
Usikker virkning av høyere skatter
Det er heller ikke sikkert at Layards remedie, høyere skatter, faktisk vil redusere arbeidstilbudet. Økonomene har lenge pekt på to virkninger av skatt, substitusjonseffekten og inntektseffekten. Den første innebærer at dersom høyere skatter gjøre arbeid mindre verdifullt i forhold til fritid, så reduseres tilbudet av arbeid. Den andre tar utgangspunkt i at høyere skatt fører til at en arbeider sitter igjen med mindre penger ved samme arbeidsinnsats, slik at han må jobbe mer for å opprettholde sitt velstandsnivå. Substitusjonseffekten passer vanligvis i liberalisters politiske kram når de argumenterer for lavere skatter, mens sosialdemokrater gjerne tilbakeviser dette ved hjelp av inntektseffekten. Denne gangen passer imidlertid ikke dette for sosialdemokraten Layard, og han omfavner liberalistenes perspektiv uten å drøfte det.
Dette er ikke stedet for en gjennomgang av den empiriske forskningen, men oppsummert tyder det meste på at økte skatter vil redusere arbeidstilbudet, men ikke veldig mye. Det er imidlertid verdt å merke seg at forskningen er rimelig klar på at kvinners arbeidstilbud er mer følsomt for skatteendringer enn menns. Dersom Layard når frem, er det altså først og fremst kvinner som vil arbeide mindre. Hva dette kjønnsskillet gjør for effekten på lykke skal jeg ikke spekulere i.
For å rote til ytterligere, tyder en del forskning (blant annet av nobelprisvinner Edward Prescott) på at amerikanerne jobber mer enn europeere fordi de har lavere skatt på inntekt. Det gjør altså avkastningen av arbeid høyere. Men en annen mulig forklaring er at reallønnsutviklingen i USA har vært dårligere enn i mange europeiske land de siste tiårene. Det taler for inntektseffekten – amerikanerne har måttet jobbe nesten like mye som før for å sikre en velstandsutvikling i samsvar med sine forventninger, mens europeerne har sett seg i stand til å ta ut mer velferd i form av fritid.
Vi kan også kikke på den direkte sammenhengen mellom skattetrykk og lykke, uten å gå omveien om arbeid. Siden høyere skatt er Layards viktigste forslag kunne vi kanskje forvente at han selv har sett på dette, men neida. Kanskje det er fordi en enkel regresjon ikke viser noen klar samvariasjon. Det lille som er, tyder på en smule lykkeligere innbyggere i land med lavt skattetrykk. Sveitsere og irer er lykkelige med lav skatt, dansker og svensker lykkelige med høy skatt.
Gapende hull
Det er i det hele tatt forbløffende hvor mange forbindelser Layard ikke har undersøkt, og hvor mye forskning han ikke viser til – og det gjelder områder der han har klare oppfatninger om hva som bør gjøres. Noe er allerede nevnt, men la meg nevne et par områder til som ikke underbygger Layards underliggende tese om at ”veien til lykke er sosialdemokratiet”.
Det finnes ikke et ord i Layards bok om hvorvidt omfattende offentlige velferdsordninger gjør oss lykkeligere, selv om han viser til betydningen av trygghet. For en sosialdemokrat skulle en vel tro at denne sammenhengen var av interesse. Kanskje skyldes utelatelsen at forskning på dette området overhode ikke finner noen effekt av velferdsstaten på lykke?
Layard påstår at individualiseringen har gått for langt, og gjør oss ulykkelige. Likevel tester han ikke påstanden empirisk, utover å peke på noen aspekter ved individualisering som kan slå negativt ut. En studie utført av den fremtredende lykkeforskeren Ruut Veenhoven viser imidlertid at folk er lykkeligere i mer individualiserte land. Han har studert sammenhengen mellom lykke og fire indikatorer for individualisering i 43 land på 1990-tallet, en periode der de fleste er enige i at individualiseringen akselererte.
For å runde det hele av kan vi igjen snu Layard på hodet. De siste tiårene har vi i Vesten både hatt god økonomisk vekst og sterkt økende skatter. Layard mener veien til det gode liv er mindre av det første og mer av det siste. Kanskje det er motsatt.
Relatert
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
All motstand mot progressive ideer skyldes ikke intoleranse
Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen
