Stat og moral
Staten er lovgiver og kontrollmyndighet, nettopp av aktiviteter i markedet. Den eierformen som best kombinerer langsiktighet og lønnsomhet er den aktive private eieren. Korrupsjon i statseide selskaper er enda et argument for at staten ikke bør være næringslivseier, men heller legge til rette for at private eier, driver og videreutvikler norsk næringsliv, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.
Publisert: 5. mars 2014
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Når staten eier selskaper som blir tatt for korrupsjon, er virkningene mindre enn om de var privateid. Om det blir bøter, eier staten selskapet, og pengene går ut og inn, om enn i ulike kasser. Staten er fortsatt eier. Selskapet risikerer dårlig omtale i en periode. Det kan kortvarig gi redusert omsetning for markedsorienterte selskaper. Men uten en engasjert, privat eier som taper på dette, vil normalt de interne reaksjonene overfor involverte ansatte være mer moderate.
Korrupsjon har med holdninger å gjøre. Derfor blir det ekstra ille når vi nok en gang får en korrupsjonsskandale i en bedrift med stort statlig eierskap som Kongsberg Gruppen. De er ikke de eneste. De siste årene har vi hatt flere korrupsjonssaker i heleide eller deleide statlige bedrifter.
Korrupsjon forekommer både i statseide og i private bedrifter, men har vi grunn til å være mer skuffet når det skjer i statseide bedrifter? Når det offentlige eier, er perspektivet normalt langsiktig. Tålmodige, langsiktige eiere har tid til å vente, råd til å si nei til raske gevinster. Det gjør at man kan forvente en ekstra høy standard av statseide selskaper.
Når statseide bedrifter blir dømt for korrupsjon, må de betale bøter. Staten som aksjonær blir straffet, men staten som innkrever av bøter tjener penger. Det samme er ikke tilfelle for private bedrifter, der går bøtene ut over aksjonærene.
Problemet oppstår når statseide bedrifter kopierer privateide bedrifters avlønningssystemer, samtidig som staten er en passiv eier. Når eieren ikke sender noen signaler, kan ukultur vokse frem, uten at det reageres fra eierne. At staten som eier sier at den har nulltoleranse for korrupsjon, er ikke verdt mer enn papiret det er skrevet på når det ikke følges opp i praksis.
Vi legger ikke fra oss menneskelige egenskaper når vi er ute i markedet, som konsumenter, bedriftseiere, politikere eller byråkrater. Markedet består av mennesker, med alt det innebærer. Når staten går inn som eier i markedet, gjelder de samme kravene som til private eiere. Markedet er basert på tillit og valgfrihet, men det må være en frihet under ansvar. Uten en noenlunde felles forretningsetikk, pålitelighet og redelighet, vil systemet bryte sammen. Markedet fordrer at vi har med oss visse verdier, og at vi har tillit til den andre. Mer om marked og moral har jeg skrevet om her: Marked og moral.
For at markedet skal fungere, trenger vi en stat som lager gode rammebetingelser, en fungerende rettsstat og fravær av korrupsjon. Åpenhet, diskusjon, informasjon og transparens i et demokratisk samfunn bidrar til at dårlige reguleringer, umoral og andre negative forhold har mye større sjanse for å bli oppdaget. Du kan gjøre hva du vil, men du må ta konsekvensene, og du må leve med risikoen for å bli avslørt, dersom du driver med aktiviteter som enten juridisk eller moralsk ikke aksepteres.
Det kan høres enkelt ut å si at man i forretningslivet utelukkende skal søke den størst mulige inntjening eller avkastning, og ikke ta hensyn til etikk utover kravene til sannferdighet, lovlydighet, åpenhet og til det å overholde avtaler. Men i en verden der store og raske penger kan skape enorme fristelser, krever det moralsk standhaftighet å holde fast ved ærlighet og sannferdighet, og holde seg klart innenfor lovens bokstav og i tråd med andre aktørers rimelige forventninger. Hva som er lovlig, er ikke alltid moralsk.
Som korrupsjonssakene viser, er det lite som tilsier at moralen er bedre i offentlig sektor eller i politikken enn den er i næringslivet. Vi er alle mennesker. Men næringslivet må, som skaper og forvalter av store verdier, først og fremst stille krav til seg selv. Derfor er også statens rolle som passiv eier av bedrifter i markedet problematisk.
Alternativet er ikke å bli en aktiv eier. Staten er lovgiver og kontrollmyndighet, nettopp av aktiviteter i markedet. Den eierformen som best kombinerer langsiktighet og lønnsomhet er den aktive private eieren. Korrupsjon i statseide selskaper er enda et argument for at staten ikke bør være næringslivseier, men heller legge til rette for at private eier, driver og videreutvikler norsk næringsliv.
Innlegget er publisert på Fastings blogg 5.3.14.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
Innspill til ny stortingsmelding om industri
Produktivitet: Regjeringen avslører oppsiktsvekkende lave ambisjoner