Ensidig om Ulikhetens pris

Grundigere forskning ender altså på andre konklusjoner. Dette er ikke argumenter for å ikke ta økonomisk ulikhet på alvor, eller for å ukritisk føre en politikk for større forskjeller. Men det er grunn til å ta «Ulikhetens pris» med en stor klype salt, og til å veie likheten mot andre viktige goder, som økonomisk vekst og frihet, skriver Marius Doksheim i Klassekampen.

Marius Doksheim

Publisert: 11. februar 2014

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

Hallvard Bakke viser i Klassekampen 7. februar hvor lett det er å huske bare de argumentene man selv er enig i, og overse motargumenter. Det er menneskelig, men likevel noe man bør forsøke å unngå når man skal diskutere politikk og formidle forskning.

Bakke mener at Regjeringen vil føre en politikk som gir større forskjeller, til tross for at statsråder og statsministeren sier at små forskjeller er av det gode. Regjeringen har selv argumentert for at noe større forskjeller på enkelte områder vil gi bedre resultater og mindre forskjeller på andre områder. Et eksempel kan være at redusert formuesskatt gjør noen rike noe rikere, men at dette likevel er verdt det om det skaper flere arbeidsplasser og får noen av dem som i dag er uten arbeid, inn i arbeidslivet.

Poenget her er imidlertid ikke å forsvare Regjeringens politikk, men å peke på hvordan Bakke bare husker det positive som er sagt om boken «Ulikhetens pris», og helt overser alt som tyder på at boken ikke har så rett som Bakke skulle ønske den hadde.

Det er gode grunner til å tro at stor ulikhet påvirker samfunn negativt. Det er alle enige i. «Ulikhetens pris» argumenterer imidlertid ikke bare for det. Bokens forfattere, Richard Wilkinson og Kate Pickett, mener at ulikhetene er langt viktigere enn landets rikdom, innbyggernes frihet og alle andre faktorer. De diskuterer i svært liten grad innvendingene mot sitt syn.

Boken har imidlertid også fått mange kritikere. De peker på at statistikk- og forskningsbruken i boken er for enkel, og at grundigere analyser gir langt mer nyanserte og ofte helt andre resultater.

La meg ta noen eksempler. Sammenhengen mellom drapsrate og ulikhet, som Wilkinson og Pickett finner, er helt og holdent en sammenheng som oppstår i dataene fordi USA har høy ulikhet og mange drap. Det er ingen sammenheng mellom drapsrate og ulikhet for andre rike land. På samme måte er sammenhengen mellom levealder og ulikhet nesten fraværende, om man ser bort fra at Japan har lav ulikhet og høy levealder.

Wilkinson og Pickett bedriver av og til helt misvisende forskningsformidling. For eksempel siteres en artikkel av Subramanian og Kawachi (2004) på at «en rekke undersøkelser viser at inntektsforskjeller påvirker folks helse». Denne artikkelen ligger åpent på nett, så alle kan sjekke om det er en riktig fremstilling. Det er det ikke: Noen undersøkelser viser en slik påvirkning, men de fleste gjør det ikke.

Grundigere forskning ender altså på andre konklusjoner enn Wilkinson og Pickett, med sine enkle metoder, gjør. I «The Oxford Handbook of Economic Inequality», et referanseverk, konkluderes det med at «bevisene for en slik sammenheng mellom ulikhet og helse er svake».

Dette er ikke argumenter for å ikke ta økonomisk ulikhet på alvor, eller for å ukritisk føre en politikk for større forskjeller. Men det er grunn til å ta «Ulikhetens pris» med en stor klype salt, og til å veie likheten mot andre viktige goder, som økonomisk vekst og frihet.

«Ulikhetens pris» og Hallvard Bakke hopper for lett over disse vanskelige avveiingene.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 11.2.14.