Demokrati

Snur Listhaug-saken på hodet

Spørsmålet er hvilken legitimitet mediene har i slike saker, når store deler av den opptrer med dobbel dagsorden, noe som nå helt tydelig er blitt «bevist» gjennom formidlingen av ombudsmannens vedtak, skriver Geir Woxholth og Morten Kinander hos Aftenposten.

Morten Kinander

Publisert: 22. desember 2013

Av Geir Woxholth, professor dr juris, UIO, Morten Kinander førsteamanuensis dr juris, BI/Civita.

NRKs, Dagsavisens og Aftenpostens dekning av Listhaug-saken er merkelig lesning. En knusende seier for Listhaug og First House fremstilles som det motsatte. Det er som om man skulle hevdet at de norske håndballjentene i realiteten vant håndballkampen på onsdag.

Det kalles «vinkling», men innimellom gjør «vinkling» at reportasjen blir uredelig og feil.

For kort tid siden kom Justisdepartementets lovavdeling med sin uttalelse i Listhaug-saken, hvor det ble nektet generelt innsyn i «Listhaugs liste». Hele poenget med å avgi listen var å forebygge inhabilitet ved at departementet kunne sjekke navnene på listen opp mot parter Listhaug ville komme i kontakt med under saksbehandlingen i departementet.

Et prisverdig tiltak fra Listhaugs side.

Torsdag 19. desember kom Sivilombudsmannen med sin uttalelse i samme sak.

Den legger seg på nøyaktig samme begrunnelse som lovavdelingen og kom også i resultat til samme konklusjon. Sivilombudsmannen hadde imidlertid gjort et større poeng av at taushetspliktreglene for næringsopplysninger i § 13 selvsagt ikke gjelder for offentlige organer som ikke driver noen form for næringsvirksomhet, enn lovavdelingen hadde gjort.

Her gjelder i utgangspunktet offentlighet etter offentlighetsloven. Mens lovavdelingen hadde konstatert dette på et par linjer, har Sivilombudsmannen sett grunn til å komme med en nærmere drøftelse på dette punkt.

Det har aldri vært noen, hverken i mediene eller fra politikersiden, som har vært opptatt av om det gjelder taushetsplikt for kunder Listhaug/First House har hatt og som er offentlige organer. Det man har vært opptatt av, er om private foretak som har kjøpt tjenester hos First House, kan bli preferert nå som Listhaug er blitt statsråd.

I og for seg er dette en bekymring man med god grunn kan ha, hvis man ser saken isolert. Ingen har rimeligvis vært opptatt av hvilken preferanse offentlige organer kan få av Listhaug som leder av et offentlig organ.

Til tross for disse enkle fakta, klarer Aftenposten og andre medier, blant annet NRK Dagsrevyen, å fremstille Sivilombudsmannens uttalelse som et nederlag for Regjeringen, og som en seier for alle som av ulike grunner har ropt på innsyn.

Dagsrevyen spurte for eksempel statsminister Erna Solberg (H) om ikke hun hadde fått en skrape i lakken.

For dem som ikke vet bedre – alle de som ikke har satt seg inn i sakens realitet – fremstår det også som om Sivilombudsmannen har gått i strupen på lovavdelingen og kommet til motsatt resultat. Sannheten er at de to organene er helt enige om det som er sakens eneste interessante punkt, både i begrunnelse og resultat.

Aftenposten velger i sin «nyhetsformidling» eller «vinkling» å bruke en ingress der en SV-politiker får legge ut om at saken nå er «et pinlig nederlag for regjeringen». Avisen følger opp med å la politikeren få fortsette sin fullstendig meningsløse kritikk (Regjeringen må nå «få ende på dette tullet»).

Aftenposten stiller ingen spørsmål. Litt lenger nede opplyses det imidlertid at flere medier, inkludert Aftenposten, har klaget på avslaget om innsyn.

Og det uttales nærmest triumferende: «I går konkluderte Sivilombudsmannen med at deler av listen må offentliggjøres». Aftenposten nevner bare helt kort og som siste avsnitt i den aktuelle passusen at «deler av listen kan holdes tilbake fordi det vil ha konkurransemessig betydning for kommunikasjonsbyråene hvis kundene ble kjent».

Som om ikke det er dette saken dreier seg om, og har dreiet seg om hele tiden.

Det Aftenposten – og NRK – her gjør, er å snu hele saken på hodet. Det opplyses ikke om at Sivilombudsmannen kom til samme resultat som lovavdelingen. Det opplyses ikke om at han slutter seg til lovavdelingens begrunnelse.

Det lages altså ikke noe poeng av at Regjeringen faktisk har fått «medhold» på alle vesentlige punkter – og som det har vært av noen juridisk og samfunnsmessig interesse å diskutere. Det opplyses med andre ord ikke om at de som har bedt om innsyn i realiteten har lidd et fullstendig nederlag i saken. Og heller ikke om at hverken Sivilombudsmannen eller lovavdelingen har funnet noen holdbar grunn til å si at offentlighetsloven går foran taushetsplikten på det punktet. Dette er forstemmende journalistikk.

Hvordan er det mulig å snu en sak opp ned på denne måten?

Hvordan er det mulig å snu en sak opp ned på denne måten? Etter vårt syn er det to svaralternativer.

Det ene er at journalistene i NRK og Aftenposten ikke skjønner hva saken går ut på, hverken faktisk eller juridisk. Det betyr i så fall at man ikke har lest uttalelsene eller tatt seg bryet med å spørre en jurist. Det andre alternativet er bruk av såkalt «vinkling», motivert av en egen interesse i sakens fremstilling. Denne saken er interessant, fordi en av partene har hele fremstillingen i mediene.

Det var jo mediene – gjennom Dagsavisen og Aftenposten – som klaget inn saken for Sivilombudsmannen, og som så fremstiller det som om man fikk medhold. Hvorfor skal man ellers raljere om dette «pinlige nederlaget for Regjeringen»?

Spørsmålet er hvilken legitimitet mediene har i slike saker, når store deler av den opptrer med dobbel dagsorden, noe som nå helt tydelig er blitt «bevist» gjennom formidlingen av ombudsmannens vedtak. Vi tror nemlig ikke at journalistene ikke har forstått hva dette går ut på, og at det heller er snakk om «vinkling».

Til slutt: Vi har ikke med dette ment å si noe om behovet for innsyn i lister som dette. Det er et politisk spørsmål og opp til lovgiver. Men vi stiller oss kritiske til at også politikere har hatt «dobbel dagsorden». Nemlig den at deler av opposisjonen har skjøvet saken foran seg for å «ta» en nyutnevnt statsråd. Hadde det ikke vært bedre å spille med åpne kort, og si at de ønsker en lovendring?

Og å skille mellom hva som er gjeldende rett og hva som er ens ønske om hvordan gjeldende rett burde være?

Innlegget er publisert hos Aftenposten 22.12.13.

Publisert: 4. april 2024