Handel

Gå alene

Rangeringen fra Center for Global Development viser at det er på handels- og miljøområdene Norge må gjøre endringer, for å få en ”samstemt” utviklingspolitikk, noe de fleste politikere sier de ønsker. På disse områdene kan man ikke vente på at alle andre land skal være enige om endringer før man gjør betydelig mer, skriver Marius Doksheim hos Minerva.

Marius Doksheim

Publisert: 21. november 2013

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita

Norge kommer på en god tredjeplass i Center for Global Developments rangering av hvordan rike lands politikk bidrar til utvikling for verdens fattige. Spesielt skårer vi høyt innen kategoriene sikkerhet (grunnet bidrag til FNs fredsbevarende styrker) og migrasjon (fordi vi tar imot mange asylsøkere og flyktninger), men også på bistand, teknologi og finans er Norge høyt rangert.

På to områder, handel og miljø, kommer vi imidlertid dårlig ut. Årsaken er høyt utslipp av klimagasser og toll på landbruksvarer.

Både på handel og miljø er det i norsk politikk et bredt uttalt ønske om endringer. Den rødgrønne regjeringen ville i sin Soria Moria II-plattform ”gi fattige land bedre adgang til verdenshandelen”. I plattformen til den nye regjeringen heter det at man vil ”arbeide for økt frihandel, også mellom utviklingsland og industriland.” En viktig faktor i klimapolitikken er selvsagt olje- og gassindustrien, men på andre områder er det bred enighet om at reduksjoner er ønsket. Den rødgrønne regjeringen skulle gjøre Norge til ”et foregangsland i miljøpolitikken”, og de blå vil også ”føre en offensiv klimapolitikk.”

Men det skjer ikke så mye, når man måler politikken opp mot de målene regjeringene setter seg. På begge områdene preges norsk politikk av at man håper og venter på at alle land skal bli enige om henholdsvis en ny WTO-avtale og en global klimaavtale. Men sjansen for at disse avtalene skal signeres og komme i effekt i den nærmeste fremtid, er liten.

I WTO-forhandlingene forsøker man fremdeles å fullføre den såkalte Doha-runden, som har som mål å bidra til utviklingen i fattige land. Det har man gjort siden 2001, og det er få tegn til fremgang. Den viktigste årsaken er at industrilandene ikke vil være med på en liberalisering av handelen med landbruksprodukter.

I forhandlingene om en ny klimaavtale går det også sakte. Det beste vi i skrivende stund kan håpe på, er en avtale som vil kunne settes i verk fra 2020. Men sannsynligheten for at man får med store utslippsland som Kina og USA på en avtale som virkelig monner, er ikke stor.

Derfor er det nødvendig at Norge gjør noe med det vi kan gjøre noe med, og kommer med egne tiltak uavhengig av de manglende internasjonale avtalene. For den nye borgerlige regjeringen bør det være naturlig, all den tid en av dens viktigste ideologiske rettesnorer er at gode samfunn ”bygges nedenfra”. Innovasjon og utvikling skjer ved prøving og feiling i liten skala, oftere enn som altomfattende vedtak ovenfra.

Regjeringen bør derfor i mindre grad vente på avgjørelser som ligger hos andre, og heller føre en politikk som i større grad bidrar til at vi når de målene vi allerede har. På handelsområdet kan det skje gjennom redusert tollbeskyttelse av landbruket og aktivt fremme av handel med fattige land, uten krav om gjenytelser. På miljøområdet trengs tøffere tiltak mot klimautslipp, gjennom blant annet en høyere og mer omfattende CO2-pris og en omlegging til grønne skatter.

Det er selvsagt lett å mene at så lenge ikke alle andre er med, vil ensidige norske tiltak bare være bortkastede ressurser, da andre land uansett forblir viktigere for den globale situasjonen enn det Norge noen gang kan være. Men vi må anta, hvis politikerne virkelig mener det de sier, at det før eller senere vil komme både avtaler og store endringer på disse feltene.

Da vil det være gunstig å ligge i forkant, både fordi kostnadene med det blir mindre i fremtiden, og fordi vi kan opparbeide oss kompetansen som skal til for å tjene penger på endringene. Mange tiltak er dessuten gunstige for Norge, uavhengig av om andre følger etter – spesielt gjelder dette på handelsområdet, der en liberalisering også vil gi gevinster for norske forbrukere.

En annen faktor er at vi ikke helt vet hva som vil fungere, spesielt på miljøområdet. Kanskje er det derfor til fordel for alle, om noen land går foran, prøver ut nye løsninger og finner ut hva som fungerer og ikke.

Høyre og Frp har nå, sammen med Venstre og KrF, mulighet til å foreta en slik ”alenegang”. I plattformen varsles det både at Regjeringen vil inngå bilaterale handelsavtaler frem til et multilateralt rammeverk foreligger, og at man skal forbedre ordningene som gir utviklingslandene tilgang til norske markeder. Også på miljøfeltet er det mulig å ligge godt foran en global avtale, om man klarer å forsterke klimaforliket.

Innlegget er publisert hos Minerva 21.11.13.