Demokrati

Når noen har snakket sammen

Det man skal lete etter, er ikke korrupsjon eller ukvalifiserte ledere, men et nettverk av folk som er lojale mot personer og partier, men som også innehar profesjonell ekspertise. Ved å utnevne sine egne kan man sikre at ens egen eller partiets politikk får gjennomslag, også når politikerne ikke kan styre direkte, skriver stipendiat i Civita, Daniel Heggelid Rugaas, i Dagbladet.

Daniel Heggelid-Rugaas

Publisert: 2. november 2013

Av Daniel Heggelid Rugaas, stipendiat i Civita.

Den nylig avgåtte regjeringen ble med jevne mellomrom beskyldt for å utnevne sine egne til viktige posisjoner, og å se bort fra kompetanse. Kan vi vente oss at den nye regjeringen fremstår bedre?

I et nytt Civita-notat ser jeg på regjeringenes utnevnelser til utvalgte stillinger i forvaltningen og statlige selskaper. De fleste som utnevnes til slike stillinger i Norge, har ikke partipolitisk bakgrunn. De har gjerne en lang karriere i embetsverk eller næringsliv bak seg før de blir departementsråder, direktører eller styreledere.

Men noen har også politisk erfaring. Flere undersøkelser, også min, har vist at Arbeiderpartiet og Senterpartiet oftest utnevner sine ”egne”.

At Arbeiderpartiet og Senterpartiet er overrepresentert med utnevnelser av sine egne, overrasker kanskje ikke. Dette er partier som er kjent for sin «styringsvilje», og som har sterke bånd til viktige interesseorganisasjoner. Dessuten har Arbeiderpartiet vært det største partiet gjennom tiår, og det står tradisjonelt sterkt i offentlig sektor.

Det er opposisjonens oppgave å gå regjeringens utnevnelser etter i sømmene. Det har den alltid gjort. De politiske partiene har anklaget hverandre for «partinepotisme» siden 1884. Da Høyre ble stiftet, skjedde det blant annet som en eksplisitt reaksjon på den praksisen man mente Venstre sto for. Parolen lød tross alt: «Venstremænd i alle ombud». Og slik har debatten fortsatt.

Det er spesielt i perioden etter 1945 at det er blitt hevdet at partiboka talte mer enn kvalifikasjoner. Bøttekottet i Folkets hus og uttrykk som noen av oss har snakket sammen har i følge Tian Sørhaug blitt metaforer for «beslutningsprosesser dominert av få deltakere, minimalt offentlig innsyn, fravær av åpen debatt og et romslig forhold til formelle prosedyrer».

I dag stiller vi strengere krav til vårt politiske system. Synonymene for politiske utnevnelser er relativt sterke og negativt ladet. Man snakker både om partiutnevnelser, partinepotisme og kameraderi – noen ganger til og med om «korrupsjon». Slike spørsmål om samrøre mellom politikere, partier og andre organisasjoner reiser nemlig et viktig spørsmål: Hvilke prinsipper og verdier skal det politiske liv basere seg på?

De siste årene har statsviterne fattet fornyet interesse for såkalt party patronage: et politisk partis makt til å utnevne personer til offentlige og halvoffentlige posisjoner. Petr Kopecky er en av de sentrale personene bak et europeisk forskningsprosjekt som studerer dette fenomenet i flere europeiske land.

Kopecky ser på utnevnelser som en organisatorisk ressurs for partiet. Fristillingen i offentlig sektor har gjort at politikere må finne måter å kompensere for den svekkede politiske innflytelsen på. Utnevnelser der man vektlegger partipolitisk bakgrunn blant kompetente kandidater, kan være en måte å styre på: Når partiets folk er «i alle ombud» behøver man ikke lenger å instruere noen – det går av seg selv.

Den norske statsviteren Elin Haugsgjerd Allern har undersøkt hva eksperter mener om norske forhold. Ifølge Allern kan utnevnelser i Norge i større grad knyttes til de personene som styrer og i mindre grad til politiske partier. I hovedsak tilhører makten den enkelte statsråden, noen ganger Statsministerens kontor (SMK) eller regjeringen i plenum.

Det man skal lete etter, er altså ikke korrupsjon eller ukvalifiserte ledere, men et nettverk av folk som er lojale mot personer og partier, men som også innehar profesjonell ekspertise.

Ved å utnevne sine egne kan man sikre at ens egen eller partiets politikk får gjennomslag, også når politikerne ikke kan styre direkte. Som når partiet er i opposisjon.

Noen ønsker et enda sterkere innslag av politiske utnevnelser i embetsverket. Statsviteren Erik Lundesgaard har foreslått at departementsråder og kanskje ekspedisjonssjefer i departementene burde utnevnes politisk. Slik ønsker han å klargjøre ansvarsforhold, øke gjennomstrømmingen i lederstillingene og fremme gjennomføringen av politiske vedtak.

En slik praksis ville føre til sterkere partimakt over departementene, men det er mer usikkert om det ville ha bedret styringen av landet. Overlappingen mellom stat og politikk kan dessuten føre til demokratiske problemer og økt risiko for politisk korrupsjon.

Etter valget tok kommunikasjonsrådgiver Gunnar Mathiesen, som har lang fartstid fra forvaltningen, til orde for at i det minste informasjonsmedarbeiderne i departementene burde være politisk tilsatt, akkurat som politiske rådgivere og statssekretærer, siden «mange av disse jobber med spinn og innsalg av politikk.»

Men det er også gode grunner til at byråkratiet skal være autonomt og politisk nøytralt. Dersom embetsverket i departementene identifiserer seg for sterkt med et politisk parti, kan det svekke tilliten til embetsverkets integritet. På grunn av det sterke stillingsvernet, som skal bidra til å forhindre en politisering, blir kravet til nøytralitet ekstra viktig.

Praksisen i ulike land varierer. Vårt naboland Danmark praktiserer en ordning der kun statsråden er politisk, mens man i USA bytter ut flere tusen personer i embetsverket ved et skifte av president. I Norge skifter man ut noen få, samtidig som man har en uformell tradisjon for at bl.a. fylkesmannsembetene fordeles mellom partiene.

Spørsmålet om partipolitisk bakgrunn kommer også til syne når det skal velges styremedlemmer til statlige selskaper. Rødgrønne politikere har, etter manges mening, satt sitt preg på styrerommene. I noen tilfeller har dette, riktignok ikke formelt, gått inn under begrepet «aktivt eierskap».

Våren 2013 annonserte daværende næringsminister Trond Giske at han ville bli mer aktiv i utvelgelsen av styremedlemmer i statseide selskaper. Han uttalte at han ville bruke makten sin til å oppnevne kvinner og folk fra distriktene. Eierskapsavdelingen i departementet har blitt styrket med flere ansatte. En person er ansatt for å rekruttere styremedlemmer. Om dette påvirker hvem som blir utnevnt, gjenstår å se.

Nå får en ny regjering mulighet til å påvirke utnevnelsene. Hvilke prinsipper vil denne følge? Vil politisk bakgrunn spille inn, eller blir kompetanse det eneste som betyr noe?

Innlegget er på trykk i Dagbladet 1.11.13.

Se også:

Civita-notat nr. 25 2013: Stat og parti: Det vanskelige skillet

Den nylig avgåtte regjeringen ble med jevne mellomrom beskyldt for å utnevne sine egne til viktige posisjoner, og å se bort fra kompetanse. Kan vi vente oss at den nye regjeringen fremstår bedre?

Dette notatet undersøker om norske regjeringer prioriterer politisk tilknytning på bekostning av annen kompetanse som er relevant når en posisjon eller stilling skal besettes.

Formålet er først og fremst å vise frem noen hovedtrekk og eventuelle trender over tid, for dermed å gi et bredere bilde enn det enkeltsaker i media kan gjøre. Dernest er det et mål å belyse noen problemstillinger knyttet til grensene og spenningene mellom politikk, forvaltning og statlig eierskap. Det er også et håp at notatet kan bidra til å dempe enkelte myter og stimulere til debatt.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_25_2013