Demokrati

Om å selge sitt nettverk

First House lever sikkert godt med et bilde av seg selv som en slags politisk ”puppetmaster”, som sitter bak sceneteppet og trekker i trådene (det bidrar neppe til å minske kundegrunnlaget), men det er ikke PR-byråene som styrer landet. Ei heller lobbyister og kommunikasjonsfolk i næringslivet eller organisasjonslivet, skriver Kristian Tonning Riise hos Minerva.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 9. oktober 2013

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.

Kommunikasjonsbransjen er ikke skumlere enn NHO, LO eller Bondelaget.

Fremveksten av PR-byråer, og forhenværende politikeres overgang til kommunikasjonsbransjen, har skapt mye debatt de siste årene. Flere har tatt til orde for å innføre karantene for stortingsrepresentanter. Enkelte har også foreslått karantene for personer som jobber tett på toppolitikerne. Den siste som har skapt debatt om dette er Haakon Dagestad, som nylig gikk fra jobben som Erna Solbergs pressesjef til jobb i kommunikasjonsbyrået First House.

Blant de som reagerer kraftig på Dagestads karrierevalg, er Rødt-leder Bjørnar Moxnes, som mener ”det er problematisk at Dagestad kan selge kunnskapen sin til høystbydende dagen etter at han går av som Høyres pressesjef”. Han får støtte av Senterpartiets Per Olaf Lundteigen, som mener ”det er ganske uhørt at den som har vært nærmest på Erna, som skal bli statsminister, hopper av og begynner i First House for å selge sin kunnskap om Erna”. Valgforsker Frank Aarebrot er nærmest i harnisk over Dagestads jobbskifte. ”Dette er noe skikkelig svineri. Dette er mennesker som har tilgang på informasjon fra innsiden som de gjør kommersielt tilgjengelig. Hadde det vært en lov mot dette hadde de vært korrupt. Disse menneskene har en veldig lav politisk moral” sier Aarebrot til Nettavisen NA24.

Eva Joly er ikke mindre kritisk. Da det ble kjent at de tidligere stortingsrepresentantene Anne Marit Bjørnflaten, Gorm Kjernli, Per Arne Olsen og André Oktay Dahl gikk til nye jobber i ulike PR-byråer i høst mente Joly at de sviktet fellesskapet. ”Overgangen fra politikk til PR er for meg veldig skadelig og unaturlig. Vi forventer at politikere skal handle ut fra overbevisning, og at de skal agere etter hva som er fellesskapets beste”, uttalte hun til NRK i den forbindelse. Joly ønsker tre års karantene for alle som ønsker å gå over fra å være stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem til lobbyisme. Det er et dårlig forslag.

Det ligger i politikkens natur at ganske mange må se seg om etter en jobb hvert fjerde år, og alle kan (heldigvis) ikke bli fylkesmenn. Jeg tror også norsk politikk er tjent med at ikke alle som blir stortingsrepresentanter i ung alder, blir sittende til de er pensjonister, eller at partikontorene blir som vernede bedrifter. Vi «selger» alle den kunnskapen, erfaringen og evnene vi har opparbeidet oss, enten det er gjennom utdanning, i arbeidslivet, eller gjennom verv og posisjoner, når vi søker jobb. Hvorfor det skulle være noe uetisk i at eks-politikere gjør det samme, har jeg problemer med å se.

Det ensidige fokuset på PR-byråene synes også å bære preg av et litt småparanoid syn på maktstrukturene i Norge. Nå skal ikke jeg påberope meg noen inngående kjennskap til alt som skjer bak lukkede dører i maktens korridorer. Men hvis det virkelig var slik at alle mine venner og bekjente som jobber i kommunikasjonsbransjen, nærmest styrer landet (slik man kan få inntrykk av fra enkelte kritikere), så holder de masken godt.

Politikk er en dynamisk prosess, som må tilpasse seg et samfunn og et politisk klima som er i konstant endring, og eks-politikeres detaljinnsikt blir fort gammel. Det betyr selvsagt ikke at politikeres nettverk er uten verdi for PR-byråene, og helt sant er det nok ikke når First House sier at de ikke ser spesielt etter Høyre-folk nå som Høyre skal i regjering. Jeg tror imidlertid at denne ideen om at det er «telefonboka» man først og fremst selger når politikere går til PR-bransjen, er betydelig overdrevet.

Aarebrot er spesielt kritisk til First House, som har skaffet seg solid kompetanse innen politisk kommunikasjon, ved å ansette en rekke folk som har vært eller jobbet tett på toppolitikerne i Norge. ”De sitter på informasjon de ikke eier, men som de har fått i kraft av sin stilling. Det er samfunnets eiendom First House selger”, sier Aarebrot. Dette utsagnet er snodig på flere måter. For det første: hvem er det som ikke får informasjon i kraft av sin stilling? Mener Aarebrot at alle som har jobbet med politikk en tid, for evig og alltid, skal behandle denne perioden i livet nærmest som en slags parentes? For det andre er premisset hans galt. Det er ikke ”samfunnets eiendom” First House eller andre PR-byråer selger. Stortingsrepresentanter er folkets tjenere så lenge de sitter på Stortinget, ikke lenger. Når denne kritikken også rettes mot folk som ”kun” har vært ansatt i partiorganisasjonene blir den enda merkeligere. Partiansatte er ikke folkets tjenere. De er ansatt av sin arbeidsgiver og står til ansvar for dem.

PR-bransjens største kritikere ser ikke ut til å ha forstått dens formål eller nytteverdi. Mer verdifullt enn telefonbøkene til Håkon Dagestad eller de tidligere nevnte stortingsrepresentantene, er deres forståelse av de politiske prosessene, erfaring med å håndtere media, og kjennskap til den indre dynamikken i de respektive partier.

Gjennom mine verv i Høyre og Unge Høyre, og gjennom jobben min i Civita, har jeg deltatt på en rekke kurs og seminarer der man har benyttet PR-rådgivere som innledere. Det har vært nyttig, ikke fordi de har kommet med masse hemmelig innsideinformasjon, eller telefonnumrene til sine mektige venner, men fordi de kan være verdifulle sparringspartnere, ettersom de snakker av erfaring og har en intuitiv forståelse av de politiske prosessene. Det er sant som First House skriver på sine nettsider: ”Det er forskjell på å ha vært i krigen og å ha lest om den.”

Kombinasjonen av samfunnskunnskap, formidlingsevne, organisasjonserfaring og ledelseserfaring, som man ofte får gjennom mange år i politikken, er verdifull kompetanse. Det kommer sikkert til å bli en økt etterspørsel etter kommunikasjonsfolk med Høyre og Frp-bakgrunn i tiden fremover, men ikke fordi de kan ringe til sine ”mektige venner” på vegne av sine rike kunder og trumfe gjennom det ene eller det andre vedtaket, men fordi de har en mer intuitiv forståelse av partikulturen i sine partier og kan gi råd om hvordan det ene eller det andre vil bli mottatt. Dette er relevant, ikke bare for PR-byråene, men for alle som driver med en eller annen form for samfunnspåvirkning.

Hva om noen av de nevnte politikerne hadde begynt å jobbe som journalister i stedet? Deres kunnskaper om hvilke saker for eksempel Høyres politikere er flinke til å håndtere i pressen, og hvilke saker de ønsker minst fokus på, kunne kommet til stor nytte her. Eller hva med organisasjonslivet? Næringslivet forøvrig? Som lobbyist eller kommunikasjonsrådgiver i en hvilken som helst organisasjon eller bedrift er det naturligvis nyttig å ha kjennskap til politiske prosesser og partikulturen i de ulike partiene.

Jeg tror også det er lite kontroversielt å hevde at interesseorganisasjoner som NHO, LO og Bondelaget, eller store selskaper som Statoil, Telenor og DnB har langt mer innflytelse på maktutøvelsen i Norge enn First House har. Skal man utvide karantenereglementet fra å gjelde statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere, til også å gjelde ikke bare stortingsrepresentanter, men kommunikasjonsfolk i de ulike partiene, kan man se for seg et ganske omfattende yrkesforbud for en relativt stor gruppe mennesker. Jeg har problemer med å se at Norge skulle være tjent med at jobb i et partiapparat nærmest fører til at du er henvist til NAV i flere år om du skulle ønske å skifte beite. At politikere «svikter fellesskapet» ved å gå fra å leve på skattebetalernes regning til å bidra med skatteinntekter fra privat næringsliv, finner jeg også nokså absurd.

Et tilleggsmoment som det har vært forsvinnende lite oppmerksomhet rundt, alt oppstyret omkring ”PR-politikerne” tatt i betraktning, er alle som går motsatt vei. De som går fra jobb i interesseorganisasjoner til jobb i departementene eller i partiene.

Medienes interesse, godt hjulpet av bøker som Henrik Langelands ”Fyrsten”, har bidratt til å gi kommunikasjonsbransjen et mystisk, frynsete og spennende image. Sannheten er nok langt mindre sexy. I dagens medieverden der alt du sier og gjør kan spres til hundretusener av mennesker på sekundet, har kravene til god kommunikasjon blitt hevet betraktelig, samtidig som både konsekvensene av dårlig kommunikasjon og gevinsten av god kommunikasjon har blitt større. Det gjør at mange tidligere politikere er attraktive på dette markedet. Mer skummelt enn dette er det neppe.

Innlegget er publisert hos Minerva 9.10.13.

Publisert: 10. april 2024