Bistand og utvikling

Utvikling: Skape – så dele

Det er begrenset hva vi kan og bør gjøre for å fortelle andre land hvordan de skal skape utvikling. Det er begrenset hva som kan og bør «eksporteres» av norske modeller til et utviklingsland. Dessuten er det begrenset hva vi er villige til å gjøre, dersom det som tjener utviklingslandene, rammer oss selv, skriver Kristin Clemet i en artikkelsamling fra Utenriksdepartementet.

Kristin Clemet

Publisert: 6. september 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Det underlige er at det vi vet har virket for å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i vårt eget land, ikke har vært like sentralt når vi har arbeidet med å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i andre land.

Sammenhengen mellom økonomisk vekst og utvikling er ikke åpenbar. Men noe synes klart:

Økonomisk vekst er ikke en tilstrekkelig, men en nødvendig betingelse for utvikling.  Økonomisk vekst er f.eks. ingen garanti for at de fattige blir rikere, men det er umulig å få til en varig reduksjon i fattigdommen uten økonomisk vekst.  Derfor er økonomisk vekst nødvendig, dersom fattige land skal oppnå velstand og sosial utvikling.

Det er hverken Gerhardsen eller oljen som har gjort Norge rikt.[1] For ca. 200 år siden var Norge, og resten av Europa, like fattig som utviklingslandene er i dag. Den økonomiske veksten vi har hatt siden, skyldes sterk produktivitetsvekst, som igjen skyldes at vi har fått stadig mer ut av ressursene, bl.a. arbeidskraften. Det har vært mulig, fordi vi satset på arbeidsdeling og spesialisering, handel, kunnskap og teknologisk innovasjon. Vi skapte arbeid til stadig flere, bl.a. fordi vi tiltrakk oss kapital og utenlandsinvesteringer til Norge. Vi ble en del av den åpne og moderne kapitalismen.

I det kapitalistiske systemet er det arbeidet – og stadig smartere måter å arbeide på – som skaper velstanden. Eller for å sitere Stoltenberg II-regjeringens siste stortingsmelding om utviklingspolitikk[2]:

«Arbeid er nøkkelen til utvikling, både økonomisk og sosialt. I tillegg til verdien arbeid representerer for utvikling og selvfølelse for et menneske, er det også avgjørende for fattigdomsreduksjon, produktivitetsøkning og sosial samhørighet.»

Men arbeidsmuligheter forutsetter kapital. Det må være tilgang på kapital, og det må finnes noen som er villige til å investere i arbeidsplasser og nye oppfinnelser, fordi de tror det vil lønne seg.

Så lenge vi har økonomisk vekst, blir «kaken» som skal fordeles på befolkningen, større.  Med unntak av noen perioder med økonomisk krise, slik det er i deler av Europa nå, har de rike landene i verden bakt en stadig større kake og blitt stadig rikere de siste 200 årene. Det har også ført til en stadig bedre sosial utvikling – med færre fattige, lavere barnedødelighet, høyere levealder, bedre helse, flere velferdsgoder og økt likhet.

De landene som ikke har hatt økonomisk vekst, derimot, har forblitt fattige, og det er de vi i dag kaller «utviklingsland». De har blitt hengende fast i fattigdom.

For å ta et eksempel: I 1962 hadde både Sør-Korea og Zambia et BNP per capita på under 200 dollar. I 2012, 50 år senere, hadde Sør-Korea et BNP per capita på ca. 23000 dollar, mens Zambias BNP per capita var på cirka 1500 dollar. Mens et flertall av zambierne fortsatt lever på mindre enn to dollar dagen, har Sør-Korea blitt et land med «vestlig» levestandard. Det gjenspeiles også i bedre helsetilstand, høyere levealder og lavere barnedødelighet.

Men det er også andre forskjeller: Zambia har vært mottaker av enorme mengder bistand og har samtidig i liten grad vært integrert i den globale økonomien. Sør-Korea, derimot, er mye mer integrert og har greid seg uten tradisjonell bistand[3]. Så hva forteller det om bistandens evne til å skape utvikling?

Siden begynnelsen på 1950-tallet har verdens rike land brukt 2000 milliarder dollar på bistand til verdens fattige land. Norge alene har brukt 400 milliarder kroner og bruker fortsatt ca. 30 milliarder kroner årlig på bistand til fattige land.[4]

Men hjelper det?

Det er dessverre lite som tyder på det, dersom målet er økonomisk vekst. I verste fall har bistanden bidratt til å hemme og forsinke veksten og holdt mange land nede i fattigdom.

Det er gjort mange forsøk på å evaluere og forske på bistandens betydning. Riktig nok finner forskere ved FNs forskningsinstitutt WIDER en viss positiv sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst, men de er nokså alene. De fleste andre store studier ser ut til å konkludere med liten eller ingen positiv effekt av bistanden på den økonomiske veksten. [5]

Det synes også å være nokså bred enighet om at den sterke økonomiske veksten vi har sett i mange utviklingsland, særlig i Asia, men etter hvert også i Afrika, de siste 10 – 20 år, i liten grad kan tilskrives bistand, men at det snarere skyldes landenes egen politikk. Noen av utviklingslandene som har vokst mest, og som nå omtales som «fremvoksende økonomier», er selv blitt land som yter bistand til land som er fattigere.

I Aftenposten i januar i år oppsummerte Arne Olav Øyhus, professor og leder for Institutt for utviklingsstudier ved Universitetet i Agder, akkurat dette poenget slik:  

«Bistanden har ikke fungert slik målene var. Flertallet av verdens fattigste har ikke opplevd en gjennomgripende utvikling. Dette gjelder spesielt i Afrika sør for Sahara. At millioner er blitt løftet ut av fattigdom og nød, har hatt lite eller ingenting med bistand å gjøre. For Kina, hvor de viktigste endringene har skjedd, har myndighetenes målrettede politikk og store internasjonale investeringer gjort jobben. De minst bistandsavhengige landene har hatt den kraftigste økonomiske veksten. [6]

La meg for ordens skyld legge til at dette selvsagt ikke betyr at bistand ikke har noen positiv betydning overhodet.  Mange bistandsprosjekter har hatt betydning der og da – for de menneskene som mottok bistanden. Det er dette som ofte omtales som «makro/mikro-paradokset», dvs. at mange enkeltprosjekter kan være vellykkede, selv om de ikke slår ut på et lands BNP. Grunnen til at det er slik, kan være at landene selv ikke behøver å gjøre noe for å dekke befolkningens mest grunnleggende behov, som f.eks. innen utdanning og helse, fordi bistanden (tilsynelatende) gjør det. Dermed kan, i verste fall, dårlige og korrupte ledere fortsette å sløse bort landets egne ressurser på ineffektivitet, våpen og overdådig luksus. I den grad det er slik, kan altså bistanden gjøre vondt verre.

Det må også nevnes at ikke all bistand er ment å fremme økonomisk vekst. Kampen mot HIV/Aids – eller vaksinasjonsprogrammet som Norge er engasjert i – er primært ment å fremme helsen og redusere dødeligheten til millioner av mennesker – ikke å skape økonomisk vekst. Slike prosjekter må dermed vurderes og evalueres ut fra sine egne forutsetninger.

Men altså: 60 års arbeid og en enorm ressursinnsats uten nevneverdige resultater. Hvordan kunne det skje?

Jeg tror generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Anne-Marie Helland, var inne på noe vesentlig da hun på NRK Ytring i januar i år skrev følgende: [7]

«Bistandens manglende resultater skyldes først og fremst at den har hatt en rekke andre formål enn å utrydde fattigdom. Under den kalde krigen var store deler av bistanden mer et redskap i det geopolitiske spillet, enn et verktøy for fattigdomsbekjempelse. Problemet har ikke vært bistand i seg selv, men heller at store givere har brukt bistanden som et redskap for å skape klienter og avhengighet, ikke for å bekjempe fattigdom. Mye av dagens stat-til-stat bistand gis fortsatt etter politiske «fanesaker» som kan endre seg fra år til år. Dette gir ikke god utviklingseffekt.»

Utviklingsforskeren Øyvind Eggen[8] har i blogginnlegget Om bistandens kinderegg gitt en kort innføring i bistandens historie.[9]  Her viser også han hvordan andre politiske mål enn økonomisk vekst gradvis tok over og i lange perioder dominerte bistandspolitikken.

Det underlige er altså at det vi vet har virket for å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i vårt eget land, ikke har vært like sentralt når vi har arbeidet med å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i andre land.

Det paradoksale i denne situasjonen kommer godt frem i en brosjyre som den svenske finansinstitusjonen Swedfund har utgitt.[10] Den heter Afrikas väg mot välfärd, men dreier seg nesten utelukkende om Sveriges vei mot velferd – nettopp for å illustrere at det Afrika trenger nå, i bunn og grunn er det samme som Sverige og andre europeiske land trengte da de var fattige: De trenger arbeidsdeling, handel, konkurranse, innovasjoner, investeringer, arbeidsplasser og økonomisk vekst – eller sagt på en enklere måte: Et livskraftig privat næringsliv.

Og i dag er det nettopp dette som skjer i store deler av Afrika. I gjennomsnitt har Afrika hatt en økonomisk vekst på over fem prosent i året siden år 2000. I den samme perioden har andelen av Afrikas befolkning som lever under fattigdomsgrensen, falt fra 58 til 43 prosent. Ifølge Verdensbanken har 21 afrikanske land med til sammen 400 millioner innbyggere i dag kommet opp på et såkalt mellominntektsnivå som svarer til et BNP per capita på over 1000 dollar pr år. Ytterligere minst 10 land – og kanskje så mange som 17 – vil nå dette målet i 2025, da nesten 700 millioner afrikanere vil bo i mellominntektsland, mens «bare» 230 millioner fortsatt vil leve i fattigdom. [11]

Utviklingen i mange land i Asia har vært enda mer positiv.

Det er vel verdt å dvele litt ved denne utviklingen, fordi den også sier noe om forskjellene i verden. Mange er opptatt av de store ulikhetene innad i mange land, både i den rike og den fattige delen av verden. Det er bl.a. tema for Stoltenberg II-regjeringens siste stortingsmelding om utviklingspolitikk – St.meld. 25 (2012 – 13) Dele for å skape. Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken.[12]

Meldingen er muligens inspirert av boken The spirit level, som nærmest har blitt en bibel for store deler av den politiske venstresiden, også i vårt eget land.

Det er god grunn til å kritisere og nyansere sider ved denne boken[13]. Det viktigste i denne sammenheng er at boken i liten grad dreier seg om eller er gyldig for fattige land. I fattige land, som har lite eller ingenting å fordele, er nok innbyggerne mer opptatt av å bli rikere enn av å bli likere. At ulikheten mellom mennesker blir større, som f.eks. i Kina, er antagelig til å bære, dersom alle får det bedre. Eller for å si det med Erik Solheim, som her neppe representerer gjennomsnittet på venstresiden i Norge:

«Høyresiden har hatt rett når de snakket om økonomisk vekst. … Kaken må bli større. Derfor må vi tåle at noen kanskje blir veldig rike først, før folk flest i lavinntektsland kan løftes ut av fattigdom.”

Uansett er det langt viktigere for verdens fattige at forskjellene mellom land og regioner blir mindre enn at forskjellene mellom mennesker innad i land blir større. For det er det som skjer nå: Fordi svært mange fattige land i Afrika, Asia og Sør-Amerika har en sterkere økonomisk vekst, over flere år, enn de rike landene i Europa og USA har, får de fattige landene en stadig større andel av verdens samlede «kake». Forskjellene i verden blir altså mindre.

Det er på tide å legge til et moment til, som jeg hittil – for resonnementets skyld – har hoppet helt over: Da Norge vokste seg rikt, var det ingen som tenkte på eller visste om belastningene på miljøet. Brundtland-kommisjonen introduserte begrepet «bærekraftig vekst», dvs. at den økonomiske veksten ikke bare bør være fundert på et økonomisk solid fundament – men også på et økologisk solid fundament. Veksten må være til å bære.

Oppgaven for dagens utviklingsland er derfor mer krevende enn den var for de gamle utviklingslandene: Den økonomiske veksten må også være bærekraftig.

Dette skaper en ekstra utfordring: Jordkloden tåler ikke at den store, nye middelklassen i de fremvoksende økonomiene og i utviklingsland bruker like mye ressurser som vi gjør. Samtidig er det moralsk umulig å forestille seg at fattige mennesker skal takke nei til velstandsvekst av hensyn til miljøet – eller at vi skal nekte dem de samme godene som vi har selv.

Løsningen ligger i en overgang til mer grønn energi[14], og her kan Norge spille en viktig rolle. Vi har lenge gjort det gjennom selskapet SNPower[15], som bruker norske bistandspenger, norsk kompetanse og norsk erfaring til å bygge ut lønnsomme vannkraftverk i fattige land. Det gir svært store og positive utviklingseffekter: Energi er nødvendig for å skape arbeidsplasser og næringsutvikling. Grønn energi gjør utviklingen bærekraftig.

En utviklingspolitikk som legger større vekt på verdiskaping og arbeid, og dermed økonomisk vekst, vil ha langt større sjanse til å lykkes i land som også har et godt og effektivt styresett. Gode rettsstatsinstitusjoner og en svært god beskyttelse av private eiendomsrettigheter har vært helt avgjørende for Norges utvikling. Vi kan ikke forvente at alle andre land velger nøyaktig det samme styresettet som vi har selv, eller at kvaliteten på styresettet kan bedres i en håndvending. Men det er viktig å forstå at både en velfungerende markedsøkonomi og velferdsstaten forutsetter en grad av tillit mellom styrende og styrte.

Relatert

Maria BakkenSusanne Haaland

Mulighetene ved migrantoverføringer blir oversett

Lavere transaksjonskostnader for pengeoverføringer kan være svært viktig for global utvikling.

Bistand og utviklingMigrasjon

Hans Jacob Huun ThomsenMaria Bakken

Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland

Selv om garantiordningen for å sikre investeringer i utviklingsland er et godt tiltak, bør ikke tapsavsetningen tas over bistandsbudsjettet. Det går på bekostning av bistanden til verdens fattige.

Bistand og utviklingKlima og miljø

Lars Peder Nordbakken

Sjelden har en nobelpris i økonomi vært mer relevant for forsvaret av det liberale samfunnssystemet

Historien om nobelprisen i økonomi er en nyttig påminnelse om at samfunnsøkonomi både er og bør være et langt mer mangfoldig fag enn man ofte kan få inntrykk av i Norge.

Bistand og utviklingØkonomiske systemerGlobalisering

Hans Jacob Huun Thomsen

Slik kan vi gjøre mer for verdens fattige

Denne høsten har Norge en gyllen mulighet til å øke kjernestøtten til Verdensbankens fond for de fattigste landene. Det er noe av det mest effektive vi kan gjøre for verdens fattige.

Bistand og utviklingInternasjonale institusjoner

Hans Jacob Huun ThomsenMaria Bakken

Klimakrisen trenger nye løsninger

Hans Jacob Huun Thomsen og Maria Bakken svarer Øystein Sjølie.

Bistand og utviklingKlima og miljø

Hans Jacob Huun ThomsenMaria Bakken

Klimafinansiering er en investering i vår felles fremtid

Vi bør ikke åpne Oljefondet for alle gode formål, men det finnes gode grunner til at klimakutt bør være et unntak. 

Bistand og utviklingKlima og miljø