Villskåren idealisme

Gamle radikale diktaturtilhengere fastholder åpenbart at grunnlaget for deres utstrakte ”fellow-travelling” var global empati og godhet. Det bør man i dag være voksen nok til å slutte med. Nå er det dessverre slik at nesten all ekstremisme har en villskåren idealisme som drivkraft. Det betyr pent lite når regnskapet kommer, skriver Bård Larsen i Ny Tid.

Bård Larsen

Publisert: 17. august 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Tore Linnè Eriksen kommer i sin anmeldelse av boken Venstreekstremisme (Dreyer, 2013), som ble trykket i Ny Tid 2. august, med en del interessante og, må jeg si, ganske typiske innvendinger mot mitt bidrag i boken. Eriksen raljerer over min påstand om at motstanden mot venstreautoritær påvirkning ikke var særlig velutviklet hos enkelte venstreradikalere, fordi man delte verden inn i dikotomien ”sosialisme eller kapitalisme”, og ikke mellom demokrati og diktatur. Men det er en påstand som står seg. Sosialismen tilførte ikke den fattige verden noe som helst. Gamle radikale diktaturtilhengere fastholder åpenbart at grunnlaget for deres utstrakte ”fellow-travelling” var global empati og godhet. Det bør man i dag være voksen nok til å slutte med. Nå er det dessverre slik at nesten all ekstremisme har en villskåren idealisme som drivkraft. Det betyr pent lite når regnskapet kommer. Å støtte det østtyske diktaturet i en mannsalder kan ikke på noe fornuftig vis oppveies av at USA involverte seg i Vietnam. De aller fleste krigsmotstandere holdt totalitære regimer på lang avstand. At Vietnam-krigen var skrekkelig er vi skjønt enige om.

Eriksen vil helst overse den ideologiske komponenten i den radikale venstresidens utenrikspolitiske disposisjoner. Faktum er at SVs kontinuerlige støtte til kommunistdiktaturer var en bevisst jakt etter Den reelt eksisterende sosialismen. De forsto ikke, eller ville ikke forstå, at friheten var det første som ble ofret i kommunistiske land. Og de forsto det iallfall ikke før det var for sent. Dramaturgien er klassisk blant venstreradikale: Å juble for ett land, innse at landet ikke var fantastisk allikevel, for så å finne et nytt land å projisere sine politiske fantasier på, med nøyaktig det samme ideologiske utgangspunktet og den samme mangelen på overblikk. Det begynte med Sovjet, DDR, som så ble erstattet av Nord-Korea, som så ble erstattet av Vietnam, Kambodsja og Cuba.

Eriksen vil at SV skal hedres for å demme opp for stalinistene i AKP. Det er i for seg et artig poeng, som gamle AKPere selv benytter: Demmet ikke de opp for enda verre muligheter i Norge, f.eks terrorhandlinger ala Baader-Meinhof? Men som jeg skriver i Venstreekstremisme: SV og SFs kontakter med kommuniststatene har i mange år blitt vurdert som naive utslag av den selvpålagte ”brobyggerrollen” mellom øst og vest, den såkalte ”tredje vei”. Et prisverdig foretak, på mange måter. Men hvis en går til kildene, kommer myten skjevt ut. Særlig mistet Den tredje vei troverdighet da SF i 1973 valgte å fusjonere med det moskvaortodokse NKP i Sosialistisk Valgallianse. Ved nærmere ettersyn i partipressen viser det seg at SV i perioder var like brutalt ignorant og skjønnmalende i forhold til de verste diktaturer som AKP var det. Det har gått litt i glemmeboken. Det er ikke til SVs forsvar at stormaktene utviste kynisk realpolitikk ovenfor Kambodsja (som åpenbart var komplett uanstendig) når Ny Tid og sentrale SVere hyllet Kambodsja og Pol Pot og sprøytet eder og galle over borgerpressa som skrev ”løgner” om landet.

Likeledes skrev partisekretær Rune Fredh etter en av sine pilegrimsturer til Nord-Korea: «Selv om man kommer til Korea som overbevist sosialist som aldri trodde på borgerpressas framstilling av dette landet og folket, er det likevel slik at man blir inderlig forbannet på ny over den vestlige presses bevisste meningsterror.» Dette koker ned til et spørsmål om evidens, om man tror (eller trodde) på nordkoreansk propaganda eller ei. Det er liten tvil om at SVs ønske for Korea var en gjenforening under ledelse av Kim Il Sung. Vi skal prise oss dypt lykkelige over at SVs visjoner for en anti-imperalistisk virkelighet aldri ble realisert. Noe mer slående eksempel på kommunismens udiskutable fallitt og markedsøkonomiens relative suksess enn kontrasten mellom Nord- og Sør-Korea finnes nok ikke.

Eriksen var som kjent selv en av de som frekventerte Nord-Korea sammen med sine partifeller. Den gang ville han sette demokratiet til side (i alle fall i utlandet), hvis det gagnet saken. Det er derfor ikke veldig overraskende at han i sin anmeldelse fletter inn et postulat om at en av demokratiets forutsetninger, eiendomsretten, nå bør kunne settes til side. I dag begrunner han det med økologisk krise. For noen årtier siden var begrunnelsen å bygge sosialismen, hjemme og ute.

Innlegget er på trykk i Ny Tid 16.8.13.