Vår frihet til å velge
Et av valgfrihetens dilemmaer er at det også gir frihet til å handle usolidarisk, usympatisk eller feil. Valgfrihet innebærer å akseptere andre valg, også de valgene som ikke skjer innenfor fellesskapet. Overfor dette og andre dilemmaer stiller partiene seg fortsatt forskjellig, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 13. mars 2013
Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita.
Det er den som argumenter for en begrensning av folks valgfrihet som bør ha bevisbyrden. Samtidig plikter de som argumenterer for mer valgfrihet å tenke nøye igjennom konsekvensene.
I dag utgir Civita boken Valgfrihet. Her presenteres den norske politiske historien om valgfrihet, med vekt på en liberal, borgerlig forståelse av begrepet.
Dagens valgfrihet er særlig resultatet av to ulike, men relaterte valgfrihetsrevolusjoner. De kom etter 30 år med etterkrigserfaringer, der reguleringer og styringsoptimisme preget politikken. Studentopprøret i 1968 og Høyrebølgen i 1980-årene handlet begge om opprør mot styring og autoriteter, og de førte til valgfrihetsreformer på mange ulike områder.
Økningen i valgfriheten frem til i dag har også vært muliggjort av en formidabel økning i levestandard og en utdanningsrevolusjon uten sidestykke i historien. Nordmenn er bedre i stand til å foreta valg enn noen gang før.
Alle partier har valgfrihet med i sine partiprogrammer. Men hva og hvor mye betyr valgfrihet i partienes politikk? Hvor kommer de neste valgfrihetsreformene – og hvor går eventuelt grensen for valgfrihet? Og hva betyr valgfrihet for borgerne? Debatten om valgfrihet som startet for mer enn 30 år siden, pågår fremdeles.
Hva er valgfrihet?
Valgfrihet er grunnleggende i et liberalt demokrati, og valg av livsstil og levesett er blant de aller viktigste valgene vi tar. Det liberale demokratiet er den styreform som best ivaretar borgernes muligheter for valgfrihet og mangfold.
I sin essens er valgfrihet det å ha flere handlingsalternativer. Men ubegrenset valgfrihet er ikke mulig eller ønskelig, for en slik frihet vil raskt støte mot andres tilsvarende rett til den samme friheten. Valgfrihet forutsetter at man står i en moralsk orden som kan gi mening og retning til tilværelsen, eksempelvis i en familie, et naboskap, religiøse eller lokale fellesskap. Når valgfriheten utøves i slike fellesskap, begrenses den av valgfriheten til de andre i det samme fellesskapet.
Når man argumenterer for valgfrihet må man likevel ta utgangspunkt i friheten og ikke begrensningene. Noen begrensninger er viktige og gode, mens andre vil forandre seg over tid, påvirket av ulike sosiale, kulturelle og politiske holdningsendringer. Noen begrensninger innsnevrer rammen for valgfrihet i så stor grad at de bør være gjenstand for diskusjon.
Den som argumenter for en begrensning av valgfriheten, bør ha bevisbyrden, samtidig som en som argumenterer for valgfrihet, plikter å tenke nøye igjennom konsekvensene. Valgfrihetsforkjempere blir ofte møtt med argumenter om uheldige eller skadelige konsekvenser fra dem som vil begrense eller forby noe. I mange tilfeller er det snakk om å stole på at valgfrihetens makker, ansvaret for egne handlinger, er sterk nok til at den enkelte kan sette egne grenser og ta konsekvensene av egne valg.
Dersom noe er forbudt, vil forbudet gjerne innebære en reaksjon eller konsekvens dersom det brytes. Derfor må det skilles mellom formynderi eller paternalisme og rettmessige forbud for å hindre skade man kan gjøre på andre mennesker. Det mangler ikke på forbud som vil kunne forvolde mye skade dersom de oppheves, men et samfunn som vil forby alle handlinger som innebærer risiko, er ikke et liberalt demokrati.
Valgfrihet i det politiske ordskiftet
Ordet valgfrihet brukes ofte i det politiske ordskiftet. Argumentasjon om valgfrihet og mangfold vil i praktisk politikk ofte balansere mellom det konservative og det liberale for borgerlige partier. Noen ganger vil det liberale veie tyngst, andre ganger vil mer konservative argumenter vinne. Motsetninger mellom et liberalt prinsipp om individets valgfrihet og ansvar for egne valg kan komme i konflikt med konservativ vektlegging av samfunnets rammer og tradisjoner. Begge ideologier vil vektlegge individenes uavhengighet og ansvar for egne handlinger, men liberale vil argumentere sterkere for individets rett. De borgerlige partiene vil uansett være opptatt av grensene for politikk og mene at samfunnet bygges nedenfra. Dermed vil valgfrihet og mangfold vinne gehør i de borgerlige partiene og være med å definere dem som borgerlige.
Valgfrihet skal utøves innen fellesskapet, hevder gjerne venstresiden. Dette synet på frihet har vært helt sentralt for bl.a. Arbeiderpartiet. ”Fellesgodene er redskaper for frihet”, het det i opplegget for partiets frihetsdebatt på 1980-tallet. Budskapet og hensikten var veldig tydelig: Det er de offentlige velferdsgodene og arbeidslivsreguleringene, ikke minst av arbeidstiden, som har gitt nordmenn mer frihet og valgfrihet. Men i sin essens er valgfrihet muligheten til å kunne velge mellom flere alternativer. Valgfrihet innebærer at det finnes et mangfold av alternativer som gir muligheter til å velge det som passer for den enkelte.
Et av valgfrihetens dilemmaer er at det også gir frihet til å handle usolidarisk, usympatisk eller feil. Valgfrihet innebærer å akseptere andre valg, også de valgene som ikke skjer innenfor fellesskapet. Overfor dette og andre dilemmaer stiller partiene seg fortsatt forskjellig.
Partiprogrammene gir en pekepinn – valg 2013 vil gi en retning
Selv om alle nå snakker om valgfrihet, er det høyst reelle ideologiske forskjeller. I dag er lederne for de ikke-sosialistiske partienes programkomiteer samlet til Civita-frokost. Temaet er valgfrihet og partienes politikk. Før valget vil partienes programmer og valgkamp gi en pekepinn på hva partiene mener og ønsker med valgfriheten. Valget i 2013 vil vise hvilket retningsvalg borgerne gjør.
Innlegget er publisert hos Minerva 13.3.13.