Assosiasjoner på villspor
Benedicte Bull og Osvaldo Dorich har lest min kronikk om kuppet i Chile i 1973 og konkluderer med at jeg repeterer Pinochets legitimering av den blodige maktovertagelsen og fordreier historien. Det synes jeg er en tragisk konklusjon og en misforståelse. Her fortolkes det konsekvent i verst tenkelige mening, skriver Bård Larsen hos Aftenposten.
Publisert: 4. februar 2013
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Benedicte Bull og Osvaldo Dorich har lest min kronikk om kuppet i Chile i 1973 og konkluderer med at jeg repeterer Pinochets legitimering av den blodige maktovertagelsen og fordreier historien. Det synes jeg er en tragisk konklusjon og en misforståelse. Her fortolkes det konsekvent i verst tenkelige mening.
Årsaken ligger i at Bull og Dorich har gått i den vanlige fallgruven å lese en historisk gjennomgang normativt.
Artikkelforfatterene skriver at jeg repeterer Pinochets fraser, oppsummert som at «under Allende gikk Chile på kort tid fra å være Latin-Amerikas mest stabile demokrati til et insolvent og ustabilt land, blant annet på grunn av uansvarlig økonomisk politikk og konfiskering av eiendom og privat virksomhet.» Forfatterne unnlater merkelig nok å legge noe særlig vekt på at jeg også beskriver et kaos manipulert frem av reaksjonære krefter og amerikansk innblanding.
Det er vanlig blant historikere å skrive om hendelser og forandringer uten nødvendigvis å ta stilling til dem. Man må altså kunne beskrive faktiske forhold i en dramatisk tid, som her det chilenske kuppets kausalhistorie, uten å bli tatt til inntekt for å halvveis legitimere fascistisk maktovertagelse. Kuppet i Chile skjedde ikke i et politisk vakum, men det betyr selvsagt ikke det samme som at skyldspørsmålene er jevnt fordelt. Satt på spissen: De fleste historikere og nazister er enige om at Versaillestraktaten var en viktig årsak til nazismens fremvekst og maktovertagelse. Men der stopper også likheten mellom de fleste historikere og nazister.
Heldigvis.
Det er et faktum at Allendes politikk var en avgjørende årsak til kuppet i 1973. Et faktum som deles av både historikere og Pinochet den gang han var i live. Det har Bull og Dorich rett i. Men hva så? Som det ble påpekt i kommentarfeltet til Bull og Dorichs artikkel: Er ikke dette egentlig en klassisk kjedeidentifikasjonstankefeil? Person A sier det samme som person B. Person B var ond, derfor har person A onde hensikter og tar feil.
Jeg tror ikke min korte beskrivelse av Allendes omstridte politikk er særlig kontroversiell. At Pinochet var en tyrann betyr jo heller ikke automatisk at alt Allende fortok seg var klokt eller riktig. Uansett forklarer selvsagt ingenting av dette at kuppet var moralsk riktig eller løsningen på Chiles problemer. Det bør ellers fremkomme klart og tydelig i min kronikk at kuppet var et ubetinget onde. En kronikk hvor jeg ellers beskriver depriverende fattigdom og en manglende vilje i den chilenske eliten til å ta tak i fattigdomsproblematikk.
Å etterlyse undertegnedes svar «på hvordan man bedre skulle ha konfrontert de enorme ulikhetene og fattigdommen i samfunnet» synes jeg virkelig er for mye å kreve. Det har jeg ingen særlige gode forutsetninger for å kunne svare på. Militærkupp var derimot ingen løsning, det kan vi i alle fall være helt enig i.
Som forventet har kronikken min høstet kritikk både fra høyre og venstre. Det skyldes i stor grad at jeg forsøker å beskrive hvordan den kalde krigens dikotomier påvirket hverandre negativt gjensidig. Det hersker ingen tvil om at USA og de reaksjonære kreftene i Chile brukte kommunistspøkelset for alt det var verdt for å krisemaksimere landet mot det totale kaos. Derfor ville det være en unnlatelsessynd å ikke påpeke at deler av Folkefronten rent faktisk hadde nære kontakter med både Sovjet og Cuba, at kommunistpartiet utgjorde en vesentlig del av regjeringen og at Chiles to største kulturpersonligheter var medlemmer av partiet. Dette illustrer at det chilenske dramaet var et kaldkrigscenario av de sjeldne. En tid med store (og helt reelle) motsetninger som førte til at mange opplyste mennesker forvillet seg inn i autoritær venstreideologi. Ideologi som for de aller fleste unge mennesker i dag fremstår som avtrykk fra en svunnen tid.
Til slutt vil jeg minne om sosialisten George Orwell, som ble hudflettet av venstresiden etter sin kritikk av kommunistenes brutale fremferd mot sine anarkistiske og sosialistske brødre under den spanske borgerkrigen. Han gikk Francos ærend, ble det sagt.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 4. februar 2013.
Relatert
Det danske eksperiment
Erna har mer å frykte
Norge må innse at verden er endret
Norges alenegang er ikke en styrke
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
