Nødvendig opportunisme?

Kanskje er det også slik at Mo Yan holder seg litt i overkant husvarm, nesten på nivå med Brecht og DDR?, spør Bård Larsen om årets nobelprisvinner i litteratur.

Bård Larsen

Publisert: 17. oktober 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Nobelprisen i litteratur er en vanskelig nøtt. I norsk offentlighet har prisen vakt adskillig harme opp gjennom årene, og da sjeldent motivert av litterære forhold. I Nils Johan Ringdals verk om Den norske forfatterforening kan vi for eksempel lese om foreningens holdning når deres kolleger ble sperret inne i Sovjetunionen: «Fengslingen av Aleksandr Solzjenitsyn kom opp ved to anledninger, første gang fremmet av Brett Borgen og Arne Falck i 1973. I styret var det på det tidspunkt enighet om ikke å gjøre noe, fordi en støtteresolusjon til Solzjenitsyn ville kunne tas til inntekt for en generell antikommunisme.»

Med årets pris til kinesiske Mo Yan er tilfellet Solzjenitsyn kanskje snudd på hodet? Det kan se ut som prisen nå blir gitt til en regimetro forfatter. Reaksjonene varierer. Særlig fra enkelte kinesiske dissentere er tonen hard: Er du ikke glødende kritisk og helst i fengsel er du en medløper. Samtidig er det mye automatikk fra den «andre siden» også. Man er ikke villig til å diskutere de problematiske sidene ved forfattere som omsvermes av autoritære regimer, som om deres litterære kvaliteter skulle frarøves dem om man belyser sider ved deres forfattergjerning som ikke klinger helt musikalsk.

Det er bra at kinesisk litteratur skrevet og publisert i Kina åpnes mot verden og omvendt. Alle monner drar mot en demokratisk utvikling i Østens rike. Grunnleggende forandringer kan vel bare skje gjennom åpenhet, dialog og gradvise oppmykninger. Ingen mener i fullt alvor at vi skal isolere Kina, minst av alt på kulturfronten.

Vi må ta det som en selvfølge at Mo Yan er en god forfatter. Ellers vinner man ikke nobelprisen. Hvorvidt prisen er fortjent sett fra en litteraturkritisk posisjon er en annen sak. Det får de lærde diskutere, og det gjøres selvsagt ut fra litterære fagkriterier.

Utdelingen av Nobelprisen er allikevel også et spørsmål om strategi og politikk. Komiteen tar åpenbart hensyn til geografi og kjønn. Her kan man si en del om denne prisen også. Tør vi spekulere over avgjørelsen kom av et forsøk på å balansere mot Liu Xiaobos fredspris?

Men viktigere er det at prisen reiser en del moralpolitiske problemstillinger, ikke minst om hvor vanskelig det er å være intellektuell og kunstner i et diktatur. Man må holde seg inne med systemet – more or less. Kanskje er det også slik at Mo Yan holder seg litt i overkant husvarm, nesten på nivå med Brecht og DDR?

Brecht var huspoet i DDR. Han ble underlagt sensur, men lot til å kunne leve med det. Han hadde sitt eget Berliner Ensemble i Øst-Berlin. Det gjør man ikke uten en totalitær stats aksept. Brecht var en medspiller.

Mo Yan blir kritisert for å spille på lag med kommunistregimet. Eksilforfatteren Ma Jian, som nylig var på Litteraturhuset, har kritisert Mo Yan for ikke å støtte fengslede forfattere:

”Forfattere som Mo Yan skriver subtilt kritisk om det kinesiske samfunnet i sine romaner, men når det litterære miljøet i Kina angripes av myndighetene, slik som arrestasjonen av Liu Xiaobo, skriver de ikke om det. De sier at Liu Xiaobo ikke er forfatter, at han bare er opptatt av politikk. I Kina er det en kontrakt om at man ikke skal skrive om politikk. Hvis du spør skjønnlitterære forfattere om politikk svarer de at de ikke problematiserer politikk, de skriver bare poesi. Men selvsagt er litteratur og politikk sammenvevet, ikke minst i ufrie land.”

Mo Yan er medlem i kommunistpartiet og viseformann i den regimedikterte forfatterforeningen, som virker i forlengelsen av sensurinstituttet. Han har mottatt en rekke regimentale priser i Kina, blant annet Mao Dun-prisen. Han har representert det offisielle Kina på bokmesser verden over, hvor opposisjonelle selvsagt nektes adgang. Under bokmessen i Frankfurt i 2009 nektet Mo Yan å sitte i diskusjonspanelet etter at han fik vite at dissidentene Dai Qing and Bei Ling skulle delta. I 2003 var Mo en av bidragsyterne i en jubileumsbok for Maos berømte Yan’an-tale fra 1943 om kunstens og kulturens rolle i kommunismens tjeneste hvor han hevdet at poeter som ikke innordnet seg i den revolusjonære agitasjonspropagandaen måtte straffes. Mo Yan tar ikke heller ikke opp politiske ømtålige temaer i bøkene sine, som for eksempel massakrene på Den himmelske freds plass i 1989. Mye av dette kan tilskrives nødvendig opportunisme, men ikke alt.

At Mo i forbindelse med nobelkomiteens avgjørelse har ytret ønske om at Lio Xiabo skal slippe fri, forandrer ikke vesentlig på dette inntrykket.

Dramatikeren Arthur Miller – som selv ble offer for McCarthy-vulgærismen – har en gang sagt at det kommunistiske likhetsidealet er kunstens og skapertrangens død. Kommunismens konformitet burde skremt intellektuelle, kunstnere, bohemer og musikere, men i stedet er mange blitt tiltrukket av den. Mens kunstnere i Øst-Europa var underlagt streng sensur, var det stort rom for å eksperimentere i Vest-Europa og USA. Dette enkle faktum ble satt til side blant mange av Vestens kunstnere og forfattere. Hvordan kunne folk med til dels briljante observasjonsevner henfalle til svermeri for en politisk bevegelse som er fantasiløs, autoritær og fullstendig blottet for humor? De gjorde nok dette i visshet om at svermeriet var av en annen verden – at de uanstrengt kunne høste fruktene av det liberale demokratiets kunstneriske privilegier. Denne mangelen på konsekvenstenkning har nok ført at det blant enkelte på kulturfronten har vokst frem en noe uhåndgripelig relativisme når det gjelder frihetsbegrepet.

Den rumensk-tyske forfatteren Herta Müller, som ble tildelt nobelprisen i litteratur i 2009, vokste opp under Ceausescu. Hun holdt foredrag under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007. Temaet for festivalen var «utroskap». «Kan man si at du var utro mot rumenske styresmakter ved å ikke ville samarbeide med dem? Og er det i tilfelle et eksempel på ‘positiv utroskap’?» spurte Aftenposten: – «Jeg vil ikke bruke et slikt uttrykk, for da har jeg ikke noen ord igjen for det virkelige sviket, som er å være tro mot diktaturet. Vi hadde et uttrykk vi brukte om dem som samarbeidet med myndighetene: «De solgte landet sitt for en rett linser» – og det verste med det var vel egentlig at vi jo slett ikke hadde noen linser. Det hadde vært storartet om vi hadde. Jeg så aldri en rett linser før jeg kom til Vesten.» Nå er jo Kina for lengst forbi det stadiet at det står om linser. Men troskapen kan man saktens fremdeles problematisere. Kina er ikke lenger som den totalitære Stalin-staten beskrevet av Arthur Miller, men like fullt en autoritær ettpartistat. Det står fremdeles om friheten. Vi kan gratulere Mo Yan med litteraturprisen og være glade for at det er kvalitet som er avgjørende, men det gir rom for refleksjon at han ikke er utpreget solidarisk med sine utsatte kolleger.

Innlegget stod på trykk i Aftenposten onsdag 17. oktober 2012