Demokrati

Fri oss fra offerrollen

For mange er det å understreke at kritikk mot muslimske miljøer ikke gjelder alle viktigere enn å ta kritikken på alvor. I et liberalt demokrati må alle tåle at debatten kan gjøre litt vondt, skriver Bård Larsen på Minervanett.no.

Bård Larsen

Publisert: 4. oktober 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

For mange er det å understreke at kritikk mot muslimske miljøer ikke gjelder alle viktigere enn å ta kritikken på alvor. I et liberalt demokrati må alle tåle at debatten kan gjøre litt vondt.

«En ting har jeg lært etter å ha undersøkt konflikter i verden», skrev den amerikanske journalisten og forfatteren Thomas Friedman i New York Times 9.11.03, «er at den mest undervurderte drivkraften i internasjonale relasjoner er ydmykelse».

Krenkelsens psykologi, eller ”humiliated fury”, er blitt et eget forskningsobjekt i sosiologien. Å føle seg krenket, eller å uttale seg på vegne av andres krenkelse, er en drivkraft som er gjenkjennelig for alle, og en uheldig effekt av denne tilstanden er at den genererer stimuli for enkeltindivider og virker samlende for kollektiv adferd. Å være sint på noen kan virke nærmest berusende og oppkvikkende, noen vil hevde sublimerende.

Kompromissløse verdensanskuelser er som skreddersydd for destruktive følelser av urett, vrede og ydmykelse. Gjennom språk, dikotomier og retorikk har demagoger klart å fyre opp under ulike former for avmektighet, innbilte eller reelle. Ved å fremelske følelser av krenkelse og ydmykelse genereres oppblåste, gjerne konstruerte, fokus på «oss» og «dem».

Radikal islam kan være et eksempel på forestillinger hvor lignende psykologiske «mekanismer» spiller en sentral rolle. Her dannes rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle politiske og kulturelle problemer har sin årsak og opprinnelse i et annet paradigme enn ditt eget. Bak de krenkede skjuler makten seg. Dette ser vi særlig i Midtøsten.

Kollektiv skyld vs. kollektiv offerolle

Det er ganske spesielt at Islamsk Råd valgte å demonstrere mot Muhammed-filmen, mens sakesløse utenlandske diplomater ble slått i hjel og raseriet herjet. Det er umusikalsk og uproporsjonalt. Markeringen på Youngstorget var et eksempel på hvordan offermentalitet og forurettelse raskt kan føre til at saklige størrelsesforhold og adekvate problemstillinger tåkelegges.

Mange vil hevde at muslimer generelt ikke har noen moralsk plikt til å ta avstand fra handlinger og meninger som kommer fra rabiate trosfeller i klart mindretall. Hvis en muslim føler seg såret, bør han kunne si ifra om det, selv om han dermed fordømmer de samme tingene som andre tyr til vold for å fjerne. Det er for så vidt riktig. Men denne problemstillingen har også en praktisk, politisk og sivilisatorisk side som også veier tungt. Om ikke tyngre. Enkelte ganger må det som er nødvendig gjøres og ikke bare det som oppfattes subjektivt rettferdig i øyeblikket.

Det kan synes som om mange muslimer vil ha seg frabedt stereotypier og det å bli tillagt kollektive egenskaper, noe de utvilsomt også fortjener å slippe. Samtidig kan også reaksjoner fra enkelte muslimer tolkes som at man relativt ukritisk omfavner den kollektive offerrollen. Dette fremstår som ganske motsetningsfullt.

Vi har vel ikke så mye empiri å underbygge dette på, men jeg vil allikevel tro at et flertall av muslimer i verden er lei av både karikaturer og krenkelseshysteri. De vil som alle andre være i fred og leve livene sine. Samtidig ser vi at artikulerte muslimer i offentligheten bruker tid og oppmerksomheten de får til å fortelle oss hvor såret de er, samt å stille spørsmål ved ytringsfrihetens grenser. Er det egentlig så klokt?

I danske Information (20.9) skrev Waleed Aly: ”Vi muslimer har brug for at føre en anden og mere alvorlig samtale. En, der ikke handler om, hvordan vi skal sige fra for at forsvare vores profet, men om hvordan vi kan komme videre og tale om helt andre ting.”

For å snakke om helt andre ting, bør nok kritikk og edruelighet kommer fra muslimer selv, for svært mange muslimer er lei av å bli diktert. Enda flere muslimer bør altså – hvis de også vil være en del av den liberale hemisfæren – etter hvert komme til den erkjennelse at det å være fornærmet er en del av virkeligheten i en flerkulturell og demokratisk verden. Man må, som alle andre, tåle at det gjør litt vondt.

Er det noe i det Aly skriver? At det blant muslimer (kanskje særlig unge muslimske menn?) finnes tilløp til subkulturer hvor samhørigheten nesten utelukkende bygger på felles forurettelse? Dette er vanskelig å vurdere, vanskelig å katalogisere uten å skjære alle over den samme berømte kammen. Men hvis dette innebærer en ikke uvesentlig grad av riktighet – hvilket jeg tror det gjør – bør det skje en forandring, og den vilje til forandring bør komme fra muslimer selv. De som føler seg kallet, bør på banen og fri seg fra offerrollen. Likeledes må mange godtroende slutte å tilby offerposisjonen på sølvfat – som for eksempel Biskop Kvarme, Fabian Stang og deler av venstresiden – selv om det er aldri så godt ment. Den velmentheten er på lang sikt ikke bærekraftig, for krenkelse vil alltid finne sted. Ytringsfriheten likeså.

Logisk sett forstår vi jo alle sammen at vi ikke kan stramme inn ytringsfriheten i den ene enden. Norsk offentlighet vil selvsagt aldri akseptere at gjøn mot kristendommen atter gjøres til en kriminalsak. I praksis vil vi da kunne ende opp med en særskilt blasfemilov for muslimer, noe som på alle tenkelige måter ville være feil.

Elefanten i rommet

Kanskje er det å pirke borti noe sensitivt, men mitt forslag er at Islamsk Råd slutter seg – om ikke formelt så i alle fall moralsk – til en markering som skjer i Oslo den 18.oktober. Da arrangeres fakkeltog i solidaritet med forfulgte kristne i Midtøsten. Forfølgelsen av kristne (og jøder) i muslimske land, særlig i Midtøsten, er ganske uhyggelig, og Abid Raja har helt rett når han i sin kronikk i Aftenposten 1/10 hevder at ”mennesker trenger beskyttelse. Gud klarer seg selv”.

Kanskje kunne dette være en mental terskel verdt å stige over. En måte å senke skuldrene på og kanskje komme til en erkjennelse av at verden ikke er så entydig dikotomisk og fiendtlig? Det er liten tvil om at mye av frustrasjonen som tynger mange muslimer – også i Norge – har sitt utspring i konflikter i Midtøsten, med Palestina-konflikten som det uttalte dreiepunkt.

Men selv om ingen narrativ er essensielle, er historien om Midtøsten også historien om elefanten i rommet: Om hvordan ulike tolkninger av islam har virket som en hemsko for innovasjon, frihet og toleranse. Dette er tydelig langt tilbake i historien, fra den gang det osmanske riket gikk fra å være et intellektuelt og politisk senter i verden til å gå inn i en lang og smertefull nedgang hvor moderne ideer som maktfordeling, menneskerettigheter og demokrati ble systematisk motarbeidet til fordel for sharia, sjåvinisme og nepotisme.

I den maktreligiøse regresjonen som etter første verdenskrig og osmanenes fall etter hvert ble kapret av hel- og halvsekulære brutalister, er det i realiteten bare tapere: Muslimer som føler ydmykelse og undertrykkelse og motløshet på kroppen – og som kanaliserer frustrasjonen inn i en blindgate. Og mot de religiøse minoritetene i Midtøsten som sakte, men sikkert er i ferd med å forsvinne fra regionen. Toppen av tragedien er at vi nå ser konturer av at deler av den arabiske våren kan forfalle til en pyrrhosseier hvor det sekulære tyranni erstattes av teokratisk despoti.

Thomas Friedman ser for så vidt lyst på det. I New York Times (25/9) viser han til flere eksempler på at den arabiske våren har gode tilløp. I den egyptiske storavisen El Shorouk skrev Imad al-Din Hussein:

”Vi fordømmer Vesten dag og natt og kritiserer den for umoral og skamløshet, men gjør oss like fullt avhengig av den. Vi importerer biler, tog, fly … kjøleskap og vaskemaskiner … Vesten er ikke en ideell oase. Der, som andre steder, forekommer urett. Men de har i det minste ikke sunket ned i motløshet og trivialiteter slik vi har … Respekt for islam og profeten burde derfor manisfesteres gjennom hardt arbeid, produksjon, verdier og kultur – og ikke gjennom å storme ambassader og myrde diplomater”.

I samme avis skrev komikeren Bassem Youssef:

”Vi krever at andre skal vise oss respekt samtidig som vi ikke viser andre den samme respekt. Vi roper høyt om intoleranse når noen europeiske land forbyr niqab eller bygging av minareter, selv om disse landene representerer religionsfriheten gjennom å bygge moskeer … Dette mens vi i våre egne land ikke innrømmer vår egen befolkning trosfrihet. Kanskje vi bør gå i oss selv før vi kritiserer andre?”.

Friedman viser også til at moderate muslimer stormet hovedkvarteret til den islamistiske bevegelsen Ansar al-Sharia i Benghazi og kjeppjaget dem ut av byen. Det var Ansar al-Sharia som sto bak angrepet på det amerikanske konsulatet hvor ambassadør Stevens ble drept.

Les også Bård Larsen «Jødehat blant muslimer»

Offerrollen snudd på hodet

Et lite hopp: Reaksjonene på Abid Raja og Ulrik Imtiaz Rolfsens (1.10) påstander om utbredt rasisme, homofobi og intoleranse i pakistanske miljøer her hjemme er også interessante. Her ser vi begge verdener: Den krenkede og den saksorienterte. I Minerva skriver for eksempel Kamil Azhar at han og mange med ham vred seg i smerte over Rajas kronikk:

”Jeg hilser hans initiativ til å ta tak i dette velkommen, men i en kommentar til fordel for ubegrenset ytringsfrihet, som jeg også er helt enig i, tråkker han på barneoppdragelsen til tusenvis av foreldre, ansvarlige moskéledere og mistenkeliggjør ungdom som aldri har hatet verken den ene eller den andre.”

Man inntar altså en lettutgave av offerposisjonen: Raja og Rolfsen overdriver og generaliserer: les stigmatiserer. Azhars reaksjon er forståelig, bevares, men er den klok? Kan det være slik at Azhar bidrar til at budskapet i Rajas innlegg mister sin kraft?

Også Shazad Rana reager ganske skarpt på Rajas kronikk. Som liberal, sekulær samfunnsdebattant kjenner han seg ikke igjen i det han mener er Rajas indre demoner. IAftenposten forteller Rana at han som pakistaner ikke deler noen av de antagonismene Raja tillegger pakistanere. I et språk som er minst like dramatisk som i Rajas kronikk spilles ethvert tilløp til reelle problemstillinger ut over sidelinjen: ”For Raja er det viktig at ikke-muslimer forstår hvordan muslimske gutter får hatet presset inn med morsmelken” og at muslimer ”forer sine babyer med hat”. Rana bruker altså Rajas egne metaforer helt bokstavlig. På den måten blir alle Rajas poenger ugyldiggjort, for ikke å si latterliggjort. Rana avslutter ironisk med at en slags logisk konsekvens av Rajas kronikk er at han selv bør sendes på ”avhatifiseringsterapi”. Rana signaliserer på den måten at Raja ikke skal få sette dagsorden overhodet.

Selvsagt mener ikke Raja noe av dette. Kan hende burde Raja vært mindre brysk, men er det virkelig slik at man fra et liberalt ståsted så enkelt kan smelle igjen døra i pur fornærmelse fordi verden beskrives i forenklede former? Ved å gjøre dette står man i fare for å melde at det er viktigere å fortelle at homfobi, jødehat, 9-11 konspirasjoner og rasisme blant pakistanere ikke gjelder alle, f.eks Rana og Azhar, enn å forholde seg til dette som et reelt problem. For hvis det er riktig at slike holdninger et mer enn normalt utbredt i pakistanske miljøer er det for en unnlatelsessynd å regne ikke ta et realt grep om disse tingene. Særlig for en liberaler.

Det er vel egentlig ganske åpenbart at både Raja og Rolfsen både overdriver og generaliserer. Men tar verden med nødvendighet skade av å sette ting på spissen eller å polemisere? Generalisere gjør vi jo hele tiden. Det er svært vanskelig å føre en offentlig debatt uten å gjøre det, ikke minst fordi det er praktisk vanskelig å ta alle mulige forbehold når du fremsetter et argument. Jeg har inntrykk av at de som vil diskutere sak, makter å gjøre det og se litt gjennom fingrene at polemikken males med bred pensel. Men noen er åpenbart mer hårsåre enn andre. Generaliseringer kan selvsagt være ondsinnede stigmatiserende eller fordummende, men de behøver selvsagt heller ikke være det. Forståelse av at generaliseringer ikke alltid betyr det samme som at bildet er entydig, og heller bør ses på som et retorisk grep, har nok ofte med viljen til å gå inn i saksfeltet å gjøre.

Mitt inntrykk er at den som klager på generaliseringer, ofte bruker dette som argument ad hominem, å ta mannen i stedet for ballen. Slik kan man unngå å snakke substans og heller argumentere slik at offerrollen blir snudd på hodet. Det man kan spørre seg er hvem det er som har interesse av en slik omvendt problemstilling?

Indremisjonsmiljøet taklet det bedre

Vi kan jo sammenligne med reaksjonen i offentligheten når Arnfinn Nordbø kom ut med boken ”Bedre homofil enn død” i 2009. Nordbø ga en hårreisende beskrivelse av utstøtelse og fordommer mot homofile i indremisjonsmiljøene i Norge og fikk massiv støtte. Selv om det finnes mange homoliberale i kirken, hevdet få at Nordbø generaliserte eller stigmatiserte. Det ville da også være upassende, for her var det liten tvil om at alvorlige forhold ble avdekket. At misjonsmiljøet ikke var entydig fordomsfullt, var nok noe de fleste forsto og tok som en selvfølge. Det var uansett ikke forhold som overskygget den alvorlige tematikken Nordbø belyste.

Det tar tid å komme til felles erkjennelser om noe som gjør vondt. Faren ved å legge større vekt på formidleren og formidlerens metoder enn hva formidleren faktisk har å si, er at viktige og nødvendige diskusjoner blir borte i støy og blame game. Og det er altså ikke utelukkende formidlerens skyld. Men allikevel stenges ikke døren for den viktige debatten. Selv om mange vil mene at Raja og Rolfsen overdriver eller stigmatiserer er det få som avviser den underliggende problemstilling i sin helhet. Og det er en god begynnelse.

Publisert: 20. august 2024