Et politisk smertepunkt?
Det er Leraands parti som vil bruke militærmakten som redskap i det politiske arbeidet – ikke meg. Ikke Civita. Ingen partier i det normalpolitiske landskapet heller. Bare Rødt (og RV/AKP og så videre). Rødt er sant å si ikke et «normalt» parti. Rødt befinner seg i et helt annerledes univers enn de av oss som i det minste er litt praktisk og pragmatisk anlagt, svarer Bård Larsen Rødts nestleder i Klassekampen.
Publisert: 3. september 2012
Av Bård Larsen, Civita.
Mariell Leraand, i Klassekampen 30. august, nekter konsekvent å snakke om de delene av Rødts partiprogram som er ubehagelige.
Sakens kjerne er følgende sitater som det kan være verdt å gjenta: «Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten.» Sitater som av Arild Rønsen ble omtalt som «ml-skrot» og «uforståelig» i samme avis. Rønsen skriver at partiets program utmerket kan tolkes «dit hen at muligheten åpnes for væpna revolusjon», og til og med «statskupp».
I tillegg hevder Rønsen at det i partiet finnes krefter som er tilhengere av proletariatets diktatur. Dette kommer fra en gammel sosialist tilknyttet rørsla og ikke fra en reaksjonær som meg. Altså ikke fra en som ifølge Leraand kan mistenkes for å ønske bruk av «utenomparlamentariske midler for å omstyrte» en sosialistisk regjering, noe jeg for øvrig har tilbakevist som det overkvalifiserte og anspente tøv det vitterlig er. Fikk ikke Leraand med seg det?
Jeg kan jo gjenta dette: Det er Leraands parti som vil bruke militærmakten som redskap i det politiske arbeidet – ikke meg. Ikke Civita. Ingen partier i det normalpolitiske landskapet heller. Bare Rødt (og RV/AKP og så videre). Rødt er sant å si ikke et «normalt» parti. Rødt befinner seg i et helt annerledes univers enn de av oss som i det minste er litt praktisk og pragmatisk anlagt.
Leraand mener ellers – med en viss ironi – at Høyre bør legge seg flate for synder begått på trettitallet. For det er jo de liberale og konservative som har ansvaret for Holocaust og millioner av andre døde? Men det var altså ikke de liberale som var ansvarlig for nasjonalsosialistenes gjerninger. Det var nazistene.
Til sammenlikning var det kommunistene som hadde ansvaret for Det store spranget, Holomodor, folkemordet i Kambodsja og andre spektakulære forsøk på å realisere det klasseløse samfunn. Her om hersker det ingen tvil, og vi trenger ingen kreative omskrivninger av historien for å henge bjella på katten. Og Leraand er nestleder i et kommunistparti som ønsker væpna revolusjon.
Ellers kan Leraand forhøre seg i Høyres Hus – jeg jobber ikke for dem. Den norske høyresidens flørt med fascismen er for øvrig interessant og et felt jeg selv jobber med. Men Leraand – som er så glad i historie – bør vel egentlig se på ettergivenhetspolitikken ovenfor nazistene med et breiere blikk for å få oversikt. Jeg kunne jo nevne at kommunistene og nazistene gjorde felles sak mot det liberale demokratiet i Weimar, ikke minst under den store transportarbeiderstreiken i 1932, hvor Walter Ulbricht og Joseph Goebbels var streikeledere. Sammen. Snodig nok forhold som ble kraftig underkommunisert i Ulbrichts seinere DDR. Eller den famøse alliansen mellom Adolf Hitler og Josef Stalin, som satte norske kommunister i en lei knipe ved krigsutbruddet. Det var først etter Operasjon Barbarossa i 1941 at kommunister fikk grønt lys av Stalin til å gå inn i motstandskampen.
Jeg kunne nevnt dette – for å balansere litt rent retorisk – men lar det være i denne omgang. Dette er uansett forhold som ligger åtti år tilbake i tid – mens jeg har vært opptatt av forhold som går fem år tilbake i tid og like frem til inneværende partiprogram.
Leraand hevder også at Civita pleier omgang med latinamerikanske kuppmakere. Vel, vi samarbeider med Oslo Freedom Forum (OFF), som av enkelte i Rødt-miljøet har blitt anklaget for å være suspekte. Jeg foreslår at Leraand ringer Amnesty International, OFFs nærmeste samarbeidspartnere, og hører med dem om dette. Men Amnesty – de er vel en del av borgerskapet? De var i alle fall ikke populære i AKP – den gang de tok opp menneskerettighetsforholdene i land som praktiserte den «reelt eksisterende sosialismen»
Innlegget er på trykk i Klassekampen 1. september 2012.