Velgerne må utfordres
Regjeringen har muligheten til å overbevise det norske folk om at det virkelig er alvor, men viljen til å ta politiske belastninger synes ikke å være til stede. For hva har norske politikere gjennomført av konkret politikk for å overbevise norske velgere om at vi står overfor en alvorlig klimakrise? Så vidt jeg kan bedømme er svaret ingenting, skriver Eirik Løkke i Aftenposten.
Publisert: 11. juli 2012
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
I Aftenposten 2. juli skriver Marthe Hårvik Austgulen og Eivind Stø fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) om behovet for konkret handling i klimapolitikken.
SIFO-forskerne har åpenbart rett i nødvendigheten av handling, men det er liten grunn til å tro på politisk handling, ettersom det neppe finnes et område hvor dissonansen mellom retorikk og politikk er større enn i klimadebatten. Forskjellen mellom virkelighetsbeskrivelsen og (mangelen på) vilje til å iverksette tiltak er enorm. Det nylig inngåtte klimaforliket bidrar til å forsterke inntrykket av at det viktigste ikke er hva Regjeringen gjør, men hva den sier.
Denne formen for politisk kannestøperi har særlig tre negative konsekvenser. For det første bidrar det åpenbart ikke til å løse klimautfordringene. Men andre, mer subtile konsekvenser, er økende politikerforakt og redusert vilje til å foreta prioriteringer, noe undersøkelsen fra SIFO synes å bekrefte. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er et eksempel på dette. I forbindelse med Klimatoppmøtet i København uttalte han at man «må være merkelig skrudd sammen dersom man ikke skjønner at dette er alvor». Problemet til Gahr Støre er at slike uttalelser mest av alt illustrerer gapet mellom problembeskrivelse og viljen til å foreslå tiltak som virker.
Regjeringen har nemlig muligheten til å overbevise det norske folk om at det virkelig er alvor, men viljen til å ta politiske belastninger synes ikke å være til stede. For hva har norske politikere gjennomført av konkret politikk for å overbevise norske velgere om at vi står overfor en alvorlig klimakrise? Så vidt jeg kan bedømme er svaret ingenting. Liv Signe Navarsete har avvist økte bensinavgifter, fordi det vil gjøre det vanskeligere å bo i distriktene. Og i valget mellom klimatiltak og distriktspolitikk er Sp-lederen krystallklar. Det underliggende problemet med politikere som beskriver dommedag – uten å presentere tiltak som matcher påstått virkelighetsbeskrivelse, er at det skaper politikerforakt som på sikt undergraver tilliten til politikken.
I den grad begrensning av CO-utslipp er nøkkelen (og det er det jo, skal vi tro på forskningen), finnes det kun én virkelig kostnadseffektiv løsning som fungerer raskt: prising av CO-utslipp. Ved simpelthen å heve CO-avgiften så mye at den begrenser utslippene, ville man nådd målene man til stadighet uttrykker. Men dette finner vi altså ingen vilje til å gjøre. Jan Arild Snoen har i Civitarapporten «Hvis klima var førsteprioritet» (2008) beskrevet virkemidler som er betydelig mer effektive enn tiltakene i klimaforliket. En slik løsning ville selvfølgelig medføre politiske belastninger. Nettopp derfor er det viktig å se hva Regjeringen gjør – ikke hva den sier, eller hvilke intensjoner den uttrykker. Gahr Støre har muligheten til å vise at han er «riktig skrudd sammen» – han behøver bare å utfordre velgerne. Og det tror jeg ikke før jeg får se det.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 11.7.12.
Relatert
Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen
Svakt frå Agenda
Et løgnaktig monument
Rødts prinsipprogram: Det nytter ikke å lakkere en gjennomrusten bil
Rødt: Eplene faller ikke langt fra stammen
