Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Ideer

Homofile bør få adoptere

I 1992 var kun 8 prosent av befolkningen for å la homofile få adopsjonsadgang. I 2007 var tallet steget til 61 prosent, og det er antagelig høyere i dag. Det finnes sikkert noen stemmer å hente på motstanden, men for et parti som skal være på fremskrittets – og dermed fremtidens– side, er det lite fornuftig å appellere til dem som mener alt var bedre før, skriver Ove Vanebo hos Minerva.

Ove A. Vanebo

Publisert: 24. april 2012

Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita og tidligere formann i FpU.

Fremskrittspartiet vedtok på sitt landsmøte i helgen å oversende til programkomiteen en resolusjon om homofiles rettigheter. Programbehandlingen bør ende med ja til like rettigheter for alle.

Spørsmålet om homofile skal få adgang til å bli adoptivforeldre er en kompleks og vanskelig debatt. Jeg har selv vært i tvil tidligere, og på FpUs landsmøte i 2002 stemte jeg for at ungdomspartiet ikke skulle ha noen mening i spørsmålet, fordi jeg var i tvil.

I dag er jeg ikke lenger usikker. Mye skyldes de hårreisende dårlige argumentene imot. Ryggmargsrefleksen mange sitter med når de skal diskutere spørsmålet, er at det ikke er noen menneskerett å få adoptere barn. Dette er imidlertid ikke noe godt argument mot homofiles adgang til adopsjon; det bare understreker det helt åpenbare, nemlig at man må ha strenge regler knyttet til adopsjon.

Under FrPs landsmøtedebatt hørte jeg enkelte diskutere med utgangspunkt i biologiens rolle. At biologi er svært viktig, innebærer likevel ikke at det nødvendigvis spiller all eller noen rolle for adopsjonsspørsmålet. Vi må se an hvert enkelt livsområde og sette det opp mot forskning for å finne ut hvilke faktorer som betyr noe.

Før trodde man at autisme skyldtes miljøfaktorer, mens alle nå er enige om at det er gener som er det avgjørende. Vitenskapsmannen Jean-Baptiste Lamarck prediket at ervervede egenskaper fra miljøet ble overført biologisk til neste generasjon, noe man med dagens kunnskap vet ikke stemmer.

På samme måte er det ikke gitt at en henvisning til biologien tilsier nei til homorettigheter.

Det er også vanlig å argumentere mot homofiles adopsjonsrettigheter med utgangspunkt i at «alle trenger en mor og en far». En del forskning viser at barn av enslige foreldre scorer dårligere på enkelte parametere og har større problemer enn gjennomsnittet.

Men dette indikerer ikke at homofile vil være dårligere foreldre. Nyere undersøkelser utført av bl.a. professor Stacey Judith ved New York University viser at utfordringene ikke skyldes representasjon av kun ett kjønn, men at man bare er én person. To foreldre har ofte større mulighet til å følge opp barn bedre, og det blir kanskje mindre tidspress og slitasje.

Ser man også nøyere på hva forskning som ser direkte på homofile foreldre tilsier, er det liten grunn til å tro at barn tar skade av å ha to fedre eller to mødre.

Allerede i 1995 konkluderte den amerikanske psykologiforeningen med at «there is no evidence to suggest that lesbians and gay men are unfit to be parents or that psychosocial development among children of gay men or lesbians is compromised in any respect relative to that among offspring of heterosexual parents. Not a single study has found children of gay or lesbian parents to be disadvantaged in any significant respect relative to children of heterosexual parents».

Senere gjennomgang viser akkurat det samme. I 2007 gikk den australske psykologiforeningen igjennom forskningslitteraturen, som utgjorde godt over 100 ulike kilder, og kunne i sin oppsummering påpeke at «[t]he research indicates that parenting practices and children’s outcomes in families parented by lesbian and gay parents are likely to be at least as favourable as those in families of heterosexual parents».

Selv om foreldre av ulik kjønnstilhørighet skulle ha noe å si, er det viktig å huske at også blant heterofile foreldre er menn mindre tilstede i barnas liv. Rollemodeller hentes dessuten fra mange steder, også fra venner, skole og barnehage. Homofile er dessuten ofte opptatt av å ha en viss kjønnsbalanse blant disse.

Psykolog Kari Tenmann var bidragsyter i et kompendium om homoseksualitet, utgitt i 1997. Hun understrekt da blant annet: «Forskning beskriver at lesbiske mødre i større grad enn enslige, heterofile mødre lager ulike arrangementer for forpliktende samværsavtaler mellom barna og menn, ofte biologiske eller sosiale fedre».

Utviklingen av homofiles rettigheter vil naturligvis støte an mot noens oppfatning av hva som er den rette familieformen. Alle nye fenomener kan bli gjenstand for misnøye – og i barnas tilfelle, mobbing. Å tilpasse lovverket etter hva som kan ende opp i trakassering, er imidlertid en fallitterklæring i et moderne, liberalt samfunn.

Vi kan ikke la drittsekkene blant oss diktere lovgivning. Kinesiske adoptivbarn kan også bli mobbet for sin hudfarge, men løsningen er ikke å nekte barn fra Kina å komme til Norge. Svaret er å slå ned på dårlig oppførsel, uansett hva som motiverer den.

Likevel skriver sosionom Sigrun Saur Stiklestad, i sin hovedoppgave om barn som vokser opp hos lesbiske mødre, at barn som har homofile foreldre ikke er mer utsatt for mobbing enn andre barn. Kanskje er homofile foreldre mer akseptert enn enkelte later til å tro?

Særlig Fremskrittspartiet, med sitt tradisjonelt individorienterte syn, burde reise fanen for enkeltmenneskets sak. I alle andre spørsmål er partiet for eksempel mot kjønnskvotering, fordi man mener individuelle ferdigheter betyr mest. Og partiet er mot tvungen kvotering i barnehager. Da bør dette være en selvfølge også i adopsjonsspørsmålet, der man ser på hvem man er, ikke hvilken gruppe man tilhører.

De siste årene har partiet også gradvis støttet ordninger som ikke favoriserer kjernefamiliens rolle, for eksempel ved å stemme for massiv barnehageutbygging. Å åpne for homofiles adopsjonsrett er en helt naturlig utvikling.

Selvfølgelig finnes det også praktiske problemstillinger, som at mange land ikke vil la homofile få adoptere barn og at det allerede er heterofile par i kø for adopsjon. Dette endrer på den annen side ikke det prinsipielle, nemlig at omsorgsevne og kjærlighet er jevnt fordelt uansett seksuell legning – og at alle dermed bør kunne bli vurdert som adoptivforeldre.

At mange minoritetsgrupper ikke bruker stemmeretten er ikke et argument for å nekte dem å stemme, siden det er like rettigheter og en mulighet til det som er det fundamentale.

I 1992 var kun 8 prosent av befolkningen for å la homofile få adopsjonsadgang. I 2007 var tallet steget til 61 prosent, og det er antagelig høyere i dag. Det finnes sikkert noen stemmer å hente på motstanden, men for et parti som skal være på fremskrittets – og dermed fremtidens– side, er det lite fornuftig å appellere til dem som mener alt var bedre før.

Selvfølgelig bør Fremskrittspartiet ha en grundig runde bak vedtak, noe man nå har mulighet til. En oppfatning om at homofile kan være like gode foreldre som heterofile, bør være den naturlige konklusjonen i et slikt arbeid.

Innlegget er publisert i Minerva 24.4.12.

Publisert: 25. september 2024
Homofiles rettigheter Adopsjon
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

kristendom kors
Lars Fr. H. Svendsen

Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ

Kristenkonservatismen har et påfallende selektivt forhold til frihet.
IdeerKonservatisme
MacIntyre
Morten MagelssenEilev Hegstad

Alasdair MacIntyres moralfilosofi – et korrektiv til dagens etikkundervisning?

På skolen lærer man om plikt-, dyds- og konsekvensetikk. Det er naturlig, og alle som skal lære etikk må begynne et sted. Men måten de etiske teoriene fremstilles på kan også gi opphav til misforståelser.
IdeerPolitisk filosofi
Jesus kristendom
Kjetil Wiedswang

Kamerat Jesus vender tilbake

To av Rødts stortingsrepresentanter har lansert en guide til Bibelen. De har problemer med noen korsveier.
IdeerSosialisme og sosialdemokrati
Armenia folkemord
Bård Larsen

Folkemord og fornektelsens banalitet

Norge nekter fortsatt å bruke ordet folkemord og folkemordet på armenerne. Det handler ikke om juss, men om politisk unnfallenhet.
MenneskerettigheterInternasjonalt
Lars Kolbeinstveit

Trampe i likestillingens klaver

Synnøve Vereide Trampe setter grenser for politikk. En slik liberal posisjon provoserer det norske likestillingspolitiske og kvinneorienterte kompleks.
Likestilling og feminisme
AI forsvare demokratiet
Mathilde FastingTorkel BrekkeSkjalg Stokke Hougen

Kampen om fremtiden er aldri tapt

I en tid hvor fokuset er på sikkerhet og beredskap, må vi ikke glemme hvilke verdier Vesten er bygget på.
IdeerInternasjonaltPolitikk og samfunn

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo