Martin Ågerup: Hvad det vil sige at være borgerlig. Et opgør med velferdssoscialismen

Gode ideer om det borgerlige

Martin Ågerup skriver riktig at de borgerlige er jordnære og venstresiden visjonær, men borgerlige som ønsker en mindre stat, er ofte for visjonære selv. Borgerlig politikk må gå mer «jordnært» til verks, om vi skal bremse veksten i offentlig sektor og redusere omfanget av velferdsstaten.

Av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Martin Ågerups bok anbefales for dem som ønsker å vite mer om hvorfor politikk bør løse færre problemer. Å si at noe ikke kan løses politisk, er en vanskelig pedagogisk oppgave i de nordiske sosialdemokratiene. I vår kultur er politikk som oftest løsningen på de fleste «problemer»

Jeg skriver problemer i anførselstegn, fordi problemer ikke alltid er reelle problemer. Ågerup skriver for eksempel at familien skaper sosial arv. Det er sant, men om det er et politisk problem, er ikke åpenbart. Utover like muligheter til å velge utdanning er det svært begrenset hva poltikk kan eller bør løse når det gjelder sosial arv. Selv har jeg hatt mange fordeler ved at mine foreldre har høy utdannelse. Det finnes masse forskning og undersøkelser som viser at stabile hjem med god økonomi og høy utdannelse er til fordel for barn. Men jeg mener at sosial mobilitet ikke alltid er et gode. En trailersjåførsønn med gode evner som ikke tar høyere utdanning, er ikke et problem. Like muligheter er det viktigste, ikke like resultater. 

Jeg mener unge fra ulike sosiale lag bør velge den utdannelsen eller det yrket de vil. Det vil nok også Ågerup mene, fordi han i sin bok forfekter et jordnært menneskesyn. De valg vi tar, og måten ulike mennesker lever sine liv på, gjør vi av grunner som politikere med visjoner ofte ikke klarer å akseptere. De anser vanlige familier og deres valg som noe mindreverdig og småborgerlig ifølge Ågerup. 

Han nevner for eksempel statsminister i Danmark, Mette Frederiksen, og hennes kritikk av mer ressurssterke foreldre som tar barn ut den offentlige skolen og sender dem på en privatskole. De burde heller kjempe for en god offentlig skole, mente hun. En mer jordnær tilnærming ville erkjent at den offentlige skolen kanskje har godt av at den kan velges bort. Det gir incentiver til å levere kvalitet. Ironien ble komplett da Mette Frederiksen noen år senere selv valgte å sende sin datter på privatskole. Hun la seg riktignok flat og erkjente at hun tidligere ikke hadde hatt forståelse for at folk tar de valg som de gjør, av forskjellige grunner. Men det fikk ingen følger for hennes politiske virke. Tvert om satt sosialdemokratene som mål å redusere andelen som velger privatskoler. 

Ågerup mener at borgerlige bør sette grenser for politikk, senke skattene og la folk styre mer av sitt eget liv. Ågerup er likevel ikke alltid nøye nok med å poengtere at hvis skattene skal ned, kommer vi ikke utenom at vi må redusere offentlige utgifter. Jeg tror vi ikke kommer utenom, i alle fall på kort sikt, at politikere både til venstre og høyre ønsker stor offentlig sektor. Skal det offentlige levere tjenester, kan mer bruk av egenandeler være en jordnær løsning, for å hindre for høy offentlig pengebruk, og overforbruk av tjenester.

For eksempel er høyrere utdanning gratis i Norge i dag. Min kollega Mats Kirkebirkelandog jeg har argumentert for at utdanning bør koste noe, fordi pris kan hindre overutdanning og bidra positivt til gjennomføring. Og kanskje viktigst: Utdanning koster, og noen må betale. Likhet i tilgang kan sikres ved økt lån fra Lånekassen. 

Jeg tror egenandeler kan bidra til at nordmenn i større grad krever sin rett og tar ansvar. Offentlig finansiering blir i dag etter min mening, tvert om, brukt som argument for å sentralisere makt og frata individet bevissthet om både plikter og rettigheter. Siden det offentlige betaler, er det angivelig legitimt at det offentlige for eksempel bestemmer hvordan foreldrepermisjonen skal deles. Andre er så ytterliggående at de mener vi kan forvente at sykepleiere eller leger jobber i det offentlige etter endt utdanning, siden det offentlige har betalt utdanningen. 

Et oppgjør med velferdssosialismen bør begrense velferdsstaten, men også være et oppgjør med ideen om at staten er gavmild og derfor kan bestemme over oss. Offentlig finansiert velferd er betalt av skattebetalerne. Poenget er å sikre mer reell valgfrihet og like muligheter. Men venstresiden vil ikke ha like muligheter. Like muligheter kan skape ulike resultater, og derfor vil venstresiden styre. De vektlegger stat, ikke individualisme i statsindividualismen. 

Økte egenandeler er også mer rettferdig, fordi de som benytter seg av en tjeneste, selv må betale noe. Jeg mener Ågerups jordnære tilnærming kan brukes på flere områder. I dag skattlegger vi for eksempel arbeiderklassen hardere enn vi ellers hadde trengt å gjøre, for å løse et «problem» med sosial mobilitet som arbeiderklassen ikke har. Vi mener at arbeiderklassen må dultes mot høyere utdanning fremfor at de velger selv. En mer jordnær tilnærming aksepterer og anerkjenner sosial arv i alle klasser. Det kan være trangt og vanskelig å velge fritt i alle typer familier. Både hjemme hos legefamilien og hos den uføre alenemoren rynkes det på nesen av at datteren i familien vil studere «noe med media». Heldigvis. Det er nemlig visjonært og utopisk å hevde at alle valg bør kunne tas friksjonsfritt. Selvfølgelig skal en datter få lov til å studere det hun vil, om hun har evner og karakterer til det. Det bør foreldre respektere, men respekt er ikke det samme som likegyldighet. 

Uten familie og nære venner som diskuterer med oss blir vi rotløse og ufrie. Kanskje datteren dropper å studere noe med media etter noen diskusjoner rundt middagsbordet og blir sykepleier i stedet. Det er sannsynligvis til mer glede og nytte for både henne selv og samfunnet, men i venstresidens verdensbilde er det kun legitimt, om det er staten som dulter henne i retning av et slikt valg. Sånn er Norge. Det bør vi ta et oppgjør med. Hvis du ønsker å lære mer om hvordan, og høste noen erfaringer fra et annet nordisk sosialdemokrati, anbefales Ågerups bok på det varmeste.

Teksten er publisert i Minerva 16.8.2024.