Gratis kollektivtransport, men til hvilken pris?
Hvem må ta konsekvensene av tiltak som ikke fungerer?
Publisert: 30. august 2023
Når et politisk vedtak koster 200 millioner kroner, bør det være forankret i erfaringer som viser oss at det fungerer. Hvis ikke risikerer det å fremstå populistisk. Spesielt når tiltaket innebærer å gi gratis goder til velgere rett før en lokalvalgkamp.
Ved å innføre gratis kollektivtransport har Stavangers kommunestyre blitt beskyldt for valgflesk. Hadde vi bare hatt empiri som indikerte at gratis kollektivtransport er et effektivt klimatiltak, og at det faktisk får folk til å parkere bilen, ville disse anklagene være lettere å avvise.
Dessverre viser erfaringene med gratis kollektivtjenester i Norge og internasjonalt at de i liten grad lokker bilister over til offentlig transport. Det fremkommer i et nytt Civita-notat.
Fra sykkel og gange til buss
Det best dokumenterte eksemplet har vi fra Estlands hovedstad, Tallinn, hvor det har vært gratis kollektivtransport siden 2013. Her har bilbruk blitt redusert med rundt 5 prosent, mens den gjennomsnittlige avstanden kjørt har økt markant, noe som resulterer i en økning i antall bilkilometer på 31 prosent.
Tiltaket har også gitt økt bruk av kollektivtransport, men de nye passasjerene består av 30–40 prosent tidligere syklister og 35–50 prosent tidligere fotgjengere. De samme mekanismene har vært observert i en rekke andre byer og kommuner.
I byer og kommuner som har innført gratis kollektivtransport, er det et gjennomgående trekk at nye passasjerer på kollektivreiser hovedsakelig er tidligere gående og syklister. Når disse velger kollektivtransport fremfor å gå eller sykle, kan det på sikt ha en negativ effekt på folkehelsen.
Erfaringene viser altså ikke at gratis kollektivtransport er en effektiv tilnærming dersom målet er å få bilister til å reise kollektivt.
Ikke god omfordeling
Dette er heller ikke et treffsikkert tiltak for sosial omfordeling – faktisk kan gratis kollektivtransport føre til økt trengsel for passasjerene, noe som særlig påvirker grupper med lav mobilitet.
For å øke sosial mobilitet og livskvalitet for grupper som eldre og personer med nedsatt funksjonsevne, antyder forskningen at det er mer effektivt med tiltak som spesifikt retter seg mot disse. Det vil med andre ord være mer formålstjenlig å innføre gratis kollektivtransport for enkelte grupper fremfor å vedta det som et universelt tiltak.
Selvsagt er effektiviteten av kollektivtransport avhengig av stedsspesifikke forhold, som befolkningstetthet, geografi og demografi. Stavanger er ikke Tallinn, og vi vet ikke med sikkerhet hvordan dette vil utvikle seg. Den empirien vi har tegner likevel et bilde av at dette med all sannsynlighet er et lite effektivt tiltak.
Pengene kan brukes bedre
200 millioner kroner er en høy pris å betale for et tiltak som risikerer å skape større trengsel, begrenset sosial utjevning og minimal klimaeffekt. Altfor ofte ser vi at våre fellesmidler investeres i politikk som hviler på skjørt faglig grunnlag. Kommunestyrets vedtak er dessverre intet unntak.
Om kommunestyret virkelig ønsker at flere skal reise kollektivt, må det sørge for at kollektivsystemet er attraktivt i utgangspunktet. Her har Stavanger et problem. NAF har konkludert med at Stavangers kollektivdekning er den svakeste blant de 14 største byene i Norge. De 200 millionene kunne vært mer effektivt investert her.
Enkelte har beskrevet kommunens tiltak som modig. At noe er modig innebærer vel at det er forbundet med en viss risiko. Men å tilby gratis kollektivtransport til velgere rett før et valg, fremstår ikke spesielt risikofylt. Fra kommunestyrets ståsted består risikoen hovedsakelig av å bli beskyldt for populisme og valgflesk. Spørsmålet er hvor mange som vil vurdere et slikt vedtak kritisk, og hvor mange som simpelthen vil hoppe på bussen og nyte sin gratisbillett.
Den største risikoen forbundet med dette vedtaket handler ikke om valgkampen til partiene på venstresiden, men at 200 millioner kroner går tapt til et tiltak som ikke fungerer. Og hvem må ta konsekvensene av det?
Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 28.8.2023.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
