Pinlig passivitet
Høyre utviser en pinlig passivitet hvis det ikke evner å levere en klar fordømmelse av udemokratiske takter vi ikke har sett maken til i Europa på lenge, når det er så raskt ute med å fordømme lignende utvikling på motsatt ende av den politiske skalaen, skriver Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita, hos Minerva.
Publisert: 10. januar 2012
Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.
Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.
Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.
Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.
Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.
Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.
Et autoritært høyre i Ungarn
Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.
Maktfordelingsprinsipper viskes ut og rettsystemet underlegges i mye større grad regjeringen. Et nytt medieråd er opprettet, med makt til å inndra lisenser og ilegge bøter dersom mediene ikke følger regjeringens krav til ”balanse” i dekningen. Denne loven har allerede ført til at landets eneste opposisjonsradio har mistet lisensen, samt oppsigelsen til to journalister i statlig TV.
Valgdistriktene er endret til fordel for sittende parti. Og dersom noe annet parti likevel, mot alle odds, skulle klare å ta tilbake makten, har regjeringen sørget for å sementere makten ytterligere ved å gi sentrale nøkkelpersoner åremål på langt over en valgperiode.
Alt i alt begynner utviklingen i Viktor Orbáns Ungarn å ligne en type styresett som Høyre burde se seg svært lite tjent med å bli assosiert med. Derfor blir jeg direkte forskrekket når nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner – som ellers er så klokkeklar i slike saker – uttaler at han ikke ser noe problem med at den samme Orbán er nestleder i Høyres europeiske partiorganisasjon EPP.
”- Jeg ser ikke noe problem med det. Man må ha i bakhodet hvilken situasjon Ungarn var i da Fidesz overtok regjeringsmakten. Landet var kjørt i grøften av det forrige styret”, sier Sanner på spørsmål fra ABC Nyheter.
Når begynte Høyre å unnskylde nye demokratibrudd med gamle demokratibrudd? Hva ville Sanner svart hvis noen brukte det samme argumentet for å unnskylde Fidel Castros maktovertakelse på Cuba? Og dernest, mener Sanner at Fidesz’ tiltak er med på å styre landet ut av denne grøfta?
Pinlig pasivitet
Jeg tviler ikke på at Høyres ledelse også er svært skeptiske til utviklingen i Ungarn, men som folkevalgt for Høyre synes jeg det er ubehagelig at det enda ikke har kommet en tydelig uttalelse fra mitt parti.
Høyre utviser en pinlig passivitet hvis det ikke evner å levere en klar fordømmelse av udemokratiske takter vi ikke har sett maken til i Europa på lenge, når det er så raskt ute med å fordømme lignende utvikling på motsatt ende av den politiske skalaen.
Innlegget er publisert hos Minerva 10. januar 2012.