Ideer

Samfunnskontrakten trenger ingen overdommer

Når samfunnskontrakten brister, angripes både den sosiale og institusjonelle tilliten på verst tenkelig vis – fra innsiden.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 28. mai 2023

At «samfunnskontrakten» ikke er et hvilket som helst begrep fikk statsminister Jonas Gahr Støre erfare etter en mye omtalt uttalelse i Stortingets spørretime 22. mars. På spørsmål om han ville ta avstand fra den nyvalgte SV-lederen Kirsti Bergstøs uttalelse om at Kjell Inge Røkke bare kunne «ryke og reise» til Sveits, valgte Støre å hevde at Sveits-utflytterne «hadde brutt samfunnskontrakten».

Episoden avstedkom raskt svar fra flere av dem som hadde valgt å flytte til Sveits, motivert av betydelige og uforutsigbare endringer i den norske eierbeskatningen. En av dem hevdet at det tvert imot var Støre og regjeringen som hadde brutt samfunnskontrakten, både gjennom sine handlinger og gjennom sin retorikk.

Poenget her er ikke hvem som hadde mest rett, Støre eller Sveits-utflytterne. Poenget er snarere at episoden så tydelig demonstrerte absurditeten i en statsministers forsøk på å sette seg til dommer over hvem som eventuelt måtte ha brutt en «samfunnskontrakt».

Naturligvis finnes det ikke noe slikt som en konkret forpliktende samfunnskontrakt som enkeltpersoner med rimelighet kan stilles til ansvar for. I så fall ville det ikke innebære mer enn å følge gjeldende lover og regler i det norske samfunnet. Men da blir begrepet samfunnskontrakten både overflødig og innholdsløst.

Som jeg utdyper nærmere i et Civita-notat, er det god grunn til å omgås begrepet samfunnskontrakt på en mer ydmyk og inkluderende måte. Etter min mening blir begrepet mer troverdig og meningsfylt, hvis vi tolker samfunnskontrakten som en bredt forankret forståelse av våre grunnleggende rettigheter og gjensidige forpliktelser overfor hverandre, som frie og likestilte samfunnsborgere.

Til tross for de tydelige forbindelseslinjene mellom samfunnskontrakten og samfunnets formelle lover og institusjoner, er begrepene likevel ikke identiske. Selv om samfunnskontrakten kun eksisterer som en forestilling i vår bevissthet, er den like fullt betinget av både samfunnets politisk vedtatte spilleregler og av de alminnelige aksepterte verdiene og normene i samfunnet.

På tilsvarende vis, bare med langt større konsekvenser for samfunnsutviklingen, kan vi hevde at samfunnets institusjoner, spesielt institusjonenes robusthet, i høy grad er betinget av den opplevde samfunnskontraktens styrke. En sterk samfunnskontrakt er «limet» som holder samfunnet sammen – et ankerfeste for et velfungerende samfunn.

Vi har derfor all mulig grunn til å bry oss om samfunnskontrakten og interessere oss for hva som bygger en sterk samfunnskontrakt.

En sterk samfunnskontrakt er utenkelig uten bred og stabil oppslutning i befolkningen. Bred oppslutning forutsetter at alminnelige forventninger til økonomisk fremgang, frihet, rettferdighet, sosial trygghet og noenlunde like livsmuligheter i stor grad oppleves å bli innfridde. Hvis den opplevde ulikheten i livsmuligheter blir for stor, vil enhver samfunnskontrakt før eller siden gå i oppløsning.

Når samfunnskontrakten brister, angripes både den sosiale og institusjonelle tilliten på verst tenkelig vis – fra innsiden. Det mangler ikke på aktuelle eksempler, selv blant rike land i Vesten. Det er bare å vise til den uheldige utviklingen i USA og i Storbritannia over en årrekke.

Uten en fungerende samfunnskontrakt havner vi, som filosofen Thomas Hobbes foreviget i sin beretning om «naturtilstanden» på 1600-tallet, i en situasjon hvor den sterkestes rett rår i en rettsløs tilstand av en alles kamp mot alle. Samfunnet går i oppløsning.

Det er neppe tilfeldig at samfunnskontraktens aktualitet har økt i kjølvannet av flere kriser og dyptgripende forandringer som har berørt livsgrunnlaget og fremtidsutsiktene til mange mennesker. Samfunnskontrakten er viktig nok i seg selv, men det er i møte med omkalfatrende endringer at verdien av en sterk samfunnskontrakt virkelig trer frem i all tydelighet. Det er nok å vise til finans- og eurosonekrisen, flyktningkrisen, koronapandemien, samt energikrisen og inflasjonen i kjølvannet av Russlands angrepskrig mot Ukraina.

I en verden i kontinuerlig forandring vil samfunnsinstitusjonene støte på stadig nye utfordringer i møte med ny teknologi, nye arbeidsformer, endringer i globaliseringsmønstre og internasjonale spilleregler, klimaendringer, endrede maktforhold og mye mer. Dermed oppstår nye trusler, muligheter, behov og prioriteter som gjør det tvingende nødvendig å drive aktivt vedlikehold og fornyelse av institusjonene, slik at spillereglenes funksjonsmåte og positive ringvirkninger kan opprettholdes og videreutvikles.

Som økonomikommentator i Financial Times, Martin Wolf, nylig har advart mot i sin nye tankevekkende bok «The Crisis of Democratic Capitalism», er status quo «no sane option» i møte med vår tids dyptgripende forandringer. Det samme går for radikale og uforutsigbare endringer i rammebetingelsene for våre liv, herunder næringsliv.

Tydelig inspirert av filosofen Karl Popper og politikeren William Beveridge konkluderer Wolf med at skrittvise reformer som balanserer hensynene til frihet og sikkerhet, markedsøkonomi og velferdsstat, er den eneste farbare veien til en sterkere samfunnskontrakt.

Sagt på en annen måte; det er vanskelig å se for seg en sterk samfunnskontrakt som ikke bygger på en balansert kombinasjon av individuell frihet, borgerlig likhet og substansiell sosial trygghet.

Den tysk-engelske sosiologen og politiske filosofen Ralf Dahrendorf, som også var inspirert av Karl Popper, mente en gang at en meningsfull samfunnskontrakt må reflektere målet om å skape bedre livsmuligheter for alle. For Dahrendorf gikk det en sterk liberal forbindelse mellom frihet og livsmuligheter, siden det liberale handler om å fremme friheten som et allemannseie, og siden liberale fremganger handler om å gi stadig flere mennesker bedre muligheter til å leve verdige og selvbestemte liv – i to ord: flere livsmuligheter.

Denne frihetsforståelsen har heller ingenting til felles med dyrkingen av en status quo-tilstand. Med Ralf Dahrendorfs egne ord:

«The active concept of liberty advocated here does not allow us to rest before all avenues of extending human life chances have been explored, and that means we must never rest. Liberalism is of necessity a philosophy of change.»

Dahrendorfs argument for en levende liberalisme belyser også vår forståelse av kriteriene for en liberal samfunnskontrakt som gjør det mulig å omskrive vår tids store utfordringer til nye og bedre muligheter for alle.

Vi trenger ingen utopi for å realisere en slik ambisjon, men vi trenger heller ingen overdommer.

Teksten er publisert hos Altinget 25.5.2023.