Kan trykket på fastlegeordningen lettes fra utsiden?

Dagens velferdssystem utnytter ikke de positive ressursene som ligger til den enkelte bruker. Vi tror at en enklere velferdsmodell kan forebygge helseplager, frigjøre flere offentlige ressurser – og avlaste fastlegene.

Hege Moen

Mathilde Fasting

Publisert: 12. mai 2023

Et ekspertutvalg har nylig kommet med forslag om hva som bør gjøres for å avhjelpe fastlegeordningen og kapasitetsutfordringene man står overfor. Utvalget har foreslått tiltak som går ut over egen sektor.

Vi har forslag til hvordan en forenklet velferdsmodell kan avlaste helsevesenet ytterligere, i tillegg til å frigjøre flere offentlige ressurser inn i fremtiden.

Det er dyrtid i Norge, og i offentlig sektor er det kamp om ressursene. Samtidig som fastlegeordningen er i krise, står vi overfor en eldrebølge med flere pasienter som trenger medisinsk oppfølging. Vi vil trenge flere leger til geriatrisk behandling i sykehjem. Videre strever helsehusene med overføring av pasienter i rehabilitering etter sykehusbehandling som trenger pleie i tillegg til å komme seg etter inngrep.

Uten å vente på uttalelsene fra eget ekspertråd, tyvstartet myndighetene en satsing med 20 prosents økning i grunnlønna til fastlegene, og behandlingssatsen øker for pasienter med stort behov for legetjenester. Verken Legeforeningen og Allmennlegeforeningen hadde etterlyst en så høy økning av pengestøtten, og lege Kaveh Rashidi, som selv har sittet i ekspertutvalget, var kritisk til den overraskende lønnsøkningen.

Ekspertutvalget har i stedet anbefalt å fjerne fastlegens ansvar for å dokumentere elevers sykefravær i den videregående skolen. I tillegg ønsker utvalget å overlate til arbeidslivet å benytte egenmeldingsdager fullt ut, før fastlegene bidrar med sykmelding for sykefravær ut over arbeidsgiverperioden, det vil si etter 14 dager.

Hva om det finnes muligheter for å forebygge helseplager med en ny og forenklet velferdsløsning?

Hege Moen har skissert en ny velferdsmodell som tar utgangspunkt i en garantiinntekt (GI). Oppå den kan man bygge på med egeninntekt og/eller behovsprøvde tilleggsytelser, med en samlet og gradvis avkorting inntil man når et maksimumstak for total inntekt. Påbyggingsmodellen inneholder både aleneforsørgertillegg og uføretillegg.

Garanti-inntekten «i bunnen» er en åpen og tilgjengelig inntektssikring for alle som står uten egeninntekt. Satsen på utbetalingen kan ligge i overkant av sosialtjenestens nødhjelp. Den kan utløses ved akutt behov, men kan også vedvare hvis inntektsbehovet vedvarer. Intensjonen er å forebygge økonomisk utrygghet, og stresset som følger av det. Med dette kan garantiinntekt i seg selv virke helsefremmende, og avverge henvendelser til fastlegekontoret.

Denne løsningen lanserer et nytt sosialt uføretillegg for personer som av dokumenterte årsaker ikke har bestått videregående skolegang ved fylte 26 år. Slik kan vi hindre at sosiale problemer medikaliseres. De som går inn i lavtlønnsyrker, får dessuten beholde mer av inntekten – sammenlignet med dagens 100 prosents avkorting av sosialstønad.

For tidligere helseavklaring vil tverrfaglig oppfølging intensiveres i løpet av sykepengeåret. Det opprettes differensierte uføretillegg tilknyttet sykdomsdiagnose etter invaliditetsskala, noe som ligner måten man i dag vurderer yrkesskadesaker på.

Et eget uføretillegg for symptomhelseplager vil gi standardisert inntektssikring av personer som har gått ett år som sykmeldt, uten påvist sykdomsdiagnose. Sats for samlet utbetaling med dette tillegget kan ligge nær gjennomsnittlig utbetaling av arbeidsavklaringspenger.

Det vil ikke lenger stilles krav til behandling for å kvalifisere for uføretillegg, og på denne måten avlaster vi behandlingskøene. Vi unngår også å sende umotiverte pasienter til fastlegen for henvisning til behandling de ikke nødvendigvis er motivert for.

Samlet sett vil løsningen være enkel og forutsigbar: Den utløser automatisk større utbetaling til dem som i utgangspunktet har minst, og mindre i utbetaling til dem som tjener mer. Maksinntekt kan ligge nær median-inntekt, og ordningen vil derfor være lite interessant for personer som har ressurser til å maksimere egen lønnsinntekt.

Aleneforsørgere bør likevel ha en høyere maksinntekt å strekke seg etter, sammenlignet med familier med flere forsørgere. Dette som virkemiddel imot barnefattigdom.

Man bør opprettholde arbeidsrettede utbetalinger tilknyttet tiltakspenger, tilleggsstønader ved utdanning/tiltak, og lønnstilskudd for dem som trenger å komme over i annet arbeid. For personer som står aller lengst unna ordinært lønnet arbeid, må vi styrke ordningen for særlig tilrettelagt arbeid med subsidierte deltidsjobber.

Vi tror at tidlig inntektssikring vil være helsefremmende og skape ro for dem som opplever det som psykisk belastende å gå fra en velferdsytelse til en annen: Dette med mange regelverk å sette seg inn i, midlertidig inntektssikring med maksdatoer, og forskjellige veiledere og oppfølgingsopplegg å forholde seg til over tid.

Mange fastleger opplever det dessuten som krevende å fungere som velferdsstatens portvoktere. Særlig virker det utfordrende når arbeidslinjen faktisk ikke fungerer etter intensjon. Med dagens løsninger kan en utbetaling gi uforutsette trekk av annen ytelse. Dette er også nylig bekreftet av Navs egen forskning, som finner at meldekortene gjør det lite gunstig å ta jobb med lav lønn– ettersom man fører arbeidstimer på meldekort for trekk av ytelse.

De skjønnsmessige arbeidsevnevurderingene fører altfor mange ut av arbeidslivet. Derfor mener vi at metodikken bør avvikles, samtidig som vi avbyråkratiserer og forenkler ytelsesforvaltningen. Dagens velferdssystem evner ikke å utnytte de positive ressurser som ligger til den enkelte bruker, og vi gir for mye spillerom til å gå inn i klientrollen på sosial, og sykerollen på arbeidsavklaringspenger.

Ekspertutvalget for fastlegeordningen skal derfor ha honnør for å bane vei, og se utover sektorielle begrensinger når det leter etter forenklinger og reduserte arbeidsoppgaver for fastlegene. Vi håper at utvalget inspirerer til å se på hvordan en forenklet velferdsmodell kan styrke bærekraften i velferdsstaten. Dette i en tid hvor mange opplever stor økonomisk usikkerhet, økende interessekonflikter og kamp om offentlige ressurser.

Teksten er publisert i Dagens Medisin 10.5.2023.

Publisert: 12. mai 2023