Kina er en dårlig handelspartner
Kinas bruk av sanksjoner mot vestlige selskaper og stater gir grunn til årvåkenhet. Likevel er det vanskelig, om ikke umulig, å koble seg av den kinesiske økonomien.
Publisert: 7. mai 2023
Handel med Kina blir stadig mer omstridt. Det pekes på en rekke saker som tilsier at vi ikke burde handle mer med Kina.
Dette går både ut på forhold som direkte berører oss her i Vesten, som nasjonal sikkerhet og økonomiske hensyn.
Og det dreier seg om Kinas politikk, som menneskerettighetsbrudd og aggresjonen deres i Sør-Kinahavet.
Det er nok av varsellamper som blinker. Kina er et autoritært land med liten respekt for internasjonal lovgivning. Kinas tilnærming til handel burde bekymre oss her i Norge og Europa.
Ikke akseptabelt å gjøre dette mot Norge
Norge var et av de første landene som fikk oppleve hvordan Kina opptrer som handelspartner. Vi ble skvist ut av Kina allerede i 2010, da Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Kina begynte da å kutte ned på både handels- og diplomatiske forbindelser med Norge.
Siden den gang har bruken av økonomiske sanksjoner (economic coercion) økt i omfang mot andre land, i tillegg har metodene også blitt mer omfattende.
Det finnes rikelig med eksempler. Kina har siden 2010 innført sanksjoner mot en rekke land, et økende antall av dem er også EU-medlemmer. En full oversikt er å finne i et nytt Civita-notat, her er noen få eksempler:
I 2018 ble Huaweis finansdirektør Meng Wanzhou anholdt i Canada. Kina valgte da å svare med å utestenge jordbruksvarer fra Canada.
I 2021 kuttet Kina ut handel med Litauen etter at Litauen tillot Taiwan å etablere en ambassade i Vilnius.
I 2021 innførte kinesiske myndigheter restriksjoner på svenske Ericsson, etter at Sverige nektet Huawei å bli med på å bygge ut 5G-nettverket i Sverige.
Dette er også del av en større strategi for å bli kvitt vestlig informasjonsteknologi.
Å sanksjonere andre stater og utenlandske selskaper er selvfølgelig lovlig og legitimt. Nesten hele Europa har for øyeblikket et solid sanksjonsregime rettet mot Russland, som følge av deres krigføring mot Ukraina.
Det som ikke er akseptabelt, er å sanksjonere stater på bakgrunn av legitim kritikk. Dette har Kina gjort blant annet mot Norge, Australia og Sverige. De fleste av disse sanksjonene er også brudd på en rekke WTO-forpliktelser.
En utspekulert metode
Kinas strategi for bruk av økonomiske sanksjoner har noen klare målsettinger. De ønsker blant annet å fremme sine egne økonomiske interesser, men også å kue det de definerer som trusler mot sin territorielle integritet.
Det er spesielt fra land eller selskaper som anerkjenner Taiwan som et eget land. I tillegg ønsker de å redusere kritikk og motstand fra vestlige selskaper og regjeringer.
Det siste punktet har blitt stadig mer aktuelt. Beijing håper nemlig å påvirke politiske beslutninger og å forme «riktige» syn på eget regime, ved å true eller påføre økonomiske kostnader.
Dette kan føre til at selskaper fremmer kinesiske interesser i møte med egne myndigheter, i frykt for å bli sanksjonert.
Dette er en utspekulert metode for å vinne økonomiske og diplomatiske fordeler på.
Hvilke politiske implikasjoner burde dette ha, og hvordan burde Norge opptre ovenfor Kina? Dette finnes det ingen enkle svar på.
Grunnen til dette er først og fremst at Kina er en såpass viktig handelspartner for Norge, EU og til og med USA. Selv om USA og Kina har et komplisert forhold for tiden, er Kina den største handelspartneren også for amerikanerne.
En stor og omfattende frakobling fra Kina er derfor både vanskelig å få til og svært dyrt å skulle gjennomføre.
Vi burde heller søke det Ursula von der Leyen omtaler som «de-risking», som innebærer å gjøre seg mindre sårbar overfor den kinesiske økonomien, blant annet om de fortsetter å være uforutsigbare med sanksjonene sine. Politisk risiko og sikkerhetstrusler må tas hensyn til i møte med Kina.
Derfor vil det også være nødvendig å sikre uavhengighet på nøkkelområder som innen våpenteknologi og strategiske investeringer i europeisk industri.
Dårligere rustet
Dette gjøres best i fellesskap. Land som står alene i møte med kinesisk straff, vil være langt dårligere rustet enn de som er del av et fellesskap, som EU.
Etter hvert som EU også får på plass sitt «Anti-coercion-instrument», som har som mål å bekjempe kinesiske sanksjoner, vil det bli langt enklere å avverge kinesisk aggresjon.
For Norge innebærer dette at et EU-medlemskap er fordelaktig, da det utvilsomt er en fordel å være med i en europeisk blokk for å forhandle multilaterale handelsavtaler, i en tid da verden ser ut til å kunne fragmenteres økonomisk.
Dypere samarbeid med de gamle, trofaste partnerne våre er noe vi må dyrke i langt større grad.
Vi må fortsatt handle og sameksistere med Kina fremover. Spørsmålet er hvor langt vi er nødt til å gå for å avlaste risiko i møte med det vi vet er en ustabil handelspartner.
Innlegget er publisert i Nettavisen 5.5.2023.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
