Handelsforbindelsene mellom Vesten og Kina har blitt stadig tettere de siste 20–30 årene. I 2020 ble Kina EUs største handelspartner, en posisjon de tok over fra USA. Handel mellom Kina og vestlige stater er fordelaktig for begge parter og bidrar til økt velstand.

Siden Xi Jinping tok over som leder i Kina i 2013, og Donald Trump ble valgt til president i USA i 2016, har forholdet mellom Vesten og Kina surnet. Det er særlig markant i forholdet mellom nettopp USA og Kina, verdens to største økonomiske og militære makter. Vi har, særlig etter Russlands invasjon i Ukraina, sett en geopolitisk dreining, fra et fokus på handel og økonomi, til økt vektlegging av sikkerhetspolitikk og systemkonkurranse.

Dette notatet vil se nærmere på hva en frakobling fra Kina vil innebære for Vesten. Frakobling fra Kina vil gå ut på at stater, særlig vestlige, gjør seg mindre avhengige av den kinesiske økonomien. Frakobling vil ha økende relevans innen sektorer som kan være strategisk viktige for nasjonal sikkerhet, som for eksempel teknologi. Kina selv har jobbet med en frakoblingsstrategi de siste 15 årene. For Vesten må frakobling ses i sammenheng med Kinas strategi overfor vestlige selskaper og regjeringer. Kinas økende bruk av pressmidler og økonomisk tvang i møte med selskaper og regjeringer som retter kritikk mot regimet i Beijing, gir grunn til bekymring.

Er det mulig for vestlige land å gjøre seg uavhengige av Kina? Og enda viktigere: Er det fordelaktig, for begge parter, å gjøre dette? Et valg mellom vekst og sikkerhet kan være kostbart for hele verden, men vil trolig være mer kostbart for Vesten enn for Kina. Med et økende omfang av økonomisk press fra Kinas side, også mot EU-land, har det blitt stilt spørsmål om hvorvidt det er fornuftig å gjøre seg mindre avhengig av Kina.

Vi må også ta i betraktning om det er mulig å koble seg fra Kina, en stat som er en viktig handelspartner for de aller fleste vestlige land. Det er også mange utfordringer som må løses globalt. Pandemien illustrerte at samarbeid er viktig, og at et lands eget anliggende kan være utslags-givende for resten av verden.

For å besvare disse spørsmålene er det viktig å se på flere forhold for å prøve å tegne ett helhetlig bilde av situasjonen. For det første er det viktig å kunne si noe om hvorfor dette er en aktuell problemstilling, noe som gjøres ved å forklare hvorfor Kina regnes som en trussel. Det er også vesentlig å kunne si noe om konsekvensene av en frakobling og ringvirkningene av en slik strategi.

Forholdet mellom Vesten og Kina i dag

Kina har gjort langt mindre for å åpne økonomien for utenlandske varer og konkurranse enn mange i Vesten hadde håpet og forventet. Samtidig har USAs holdninger til Kina blitt svært negative, noe som gjenspeiles i politikken Washington fører. Andre har også skjerpet retorikken og varsomheten overfor Kina, deriblant viktige ledere som Jens Stoltenberg og Emmanuel Macron. Men ingen andre enn USA, ikke engang deres viktigste strategiske partnere i Europa, med unntak av stater som allerede har beskjedne handelsforbindelser med Kina, er forberedt på å konfrontere, begrense eller økonomisk avkoble Kina på samme måte som det USA er i stand til. Både EUs eksport til og import fra Kina vokste i 2022.

Også Norges handel med Kina har økt sterkt de siste årene. Kina er vår tredje viktigste handelspartner, etter EU og USA. Norge importerer hovedsakelig mobiltelefoner, datamaskiner, printere og tekstiler fra Kina, mens vi eksporterer ulike kjemiske produkter, skipsutstyr, sjømat og kunstgjødsel. Dette gjør at en eventuell frakobling er krevende å utføre på kort sikt.

De siste årene har ordet «frakobling» (decoupling), blitt hyppig brukt i sammenheng med forholdet til Kina. Dette knyttes gjerne til USA, der strategien ofte kalles for «Less of China». Frakobling fra Kina innebærer å gjøre tiltak som styrer investeringer og kapital bort fra det kinesiske markedet, og luker ut kinesiske investeringer fra vestlige markeder. Målet er å gjøre seg mindre avhengig av Kina. Dette må ikke forveksles med å ikke handle med Kina i det hele tatt. Ønsket om å gjøre seg mindre avhengig av Kina kan knyttes opp mot flere forhold: Økt vektlegging av nasjonal sikkerhet gjennom kontroll over strategiske næringer, økt risiko for en militær konfrontasjon mellom USA og Kina over Taiwan, og paradigmeendringen innen økonomi og politisk konkurranse.

I Europa har den opprinnelig franske ideen om strategisk autonomi fått ny vind i seilene, nå som et samlet, uavhengig Europa. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg mener også at vi, av sikkerhetshensyn, må være mer varsomme i møte med Kina og andre autoritære regimer. Hans nye mantra om at «frihet er viktigere enn frihandel» runger høyt i Europa. Stoltenberg har rett: Vi kan ikke se på handel mellom stater som utelukkende økonomiske prosjekter, slik som den tyske importen av russisk gass lenge ble sett på av tyskerne selv.

Likevel er vestlig handel med Kina svært utbredt for de fleste land, og den ser ikke ut til å bli redusert med det første. Sett fra Vesten er frakobling så langt å regne som et amerikansk prosjekt, der Kina og USA har begynt en gjensidig, strategisk frakobling fra hverandres økonomier, innen enkelte sektorer.

Handelen mellom Kina og USA er fortsatt stor. USA er Kinas største handelspartner, og Kina er det landet USA importerer mest varer fra. I 2022 var handelen mellom USA og Kina kommet opp på sitt hittil høyeste nivå. Den omfattende handelen mellom Vesten og Kina gjør at frakobling ikke er enkelt. Kostnadene kan være store.

Stormaktsrivaliseringen – og dens dragsug?

Den kalde krigen ble kjennetegnet av det som gjerne kalles stormakts-rivalisering, der USA og Sovjetunionen forsøkte å begrense og utfordre hverandres makt og innflytelse. Etter Sovjetunionens kollaps i 1991, hadde ikke lenger USA en stor fiende de var i direkte konkurranse med.

Verdenssystemet blir ofte karakterisert som bipolart under den kalde krigen, med Sovjetunionen og USA som to konkurrerende stormakter. Deretter snakker vi om amerikansk hegemoni i en unipolar verden, før vi nå har fått det vi kan kalle en «kompleks multipolar verden». Flere land, som Kina og Russland, men også EU-blokken og India, har tatt steget opp til å bli, eller å ha ambisjoner om å bli, stormakter med økonomiske muskler. Av disse er det Kina som anses som den store trusselen og utfordreren for USA. For å svare på denne utfordringen har USA, siden 2017, returnert til stormaktsrivalisering. Dette var en strategi formulert under Donald Trump, men som har blitt videreført, med modifikasjoner, av Joe Bidens administrasjon.

Stormaktsrivalisering går ut på at to eller flere stater, som har tilstrekkelig militær, økonomisk eller ideologisk makt, er i direkte konkurranse med hverandre. Vanligvis foregår konkurransen på globalt nivå, eller i strategisk viktige områder der stormaktene ønsker innflytelse eller kontroll. 

Målet er å styrke sin posisjon regionalt eller internasjonalt. En eventuell frakobling, og særlig mellom USA og Kina, må derfor ses i sammen-heng med stormaktsrivaliseringen. Begge stater jobber blant annet aktivt med å hindre hverandre i utviklingen av ny teknologi, særlig mikrobrikker har fått høy strategisk verdi de siste årene.

Rivaliseringen mellom Kina og USA og de eventuelle konsekvensene av dette, er ikke isolert til å kun ramme kun disse to statene. Dette har allerede stor innvirkning på Europa, ettersom Europa er en viktig alliert med USA. Kina har blant annet truet med å trappe ned sine økonomiske forbindelser med Nederland og Tyskland. Grunnen er amerikansk press for å hindre det nederlandske utenriksdepartementet i å tillate ASML, en halvlederprodusent, å eksportere teknologi til Kina, og for Tysklands beslutning om å droppe Huawei som utbygger av det tyske 5G-nettet.

I tillegg er den økende konkurransen mellom Kina og USA en viktig forklaring for at globaliseringen har stagnert siden finanskrisen:

Hva gjør Kina til en annerledes trussel?

At stater utfordrer eller truer internasjonale handlingsmønstre, institusjoner og avtaler, er ikke unikt. Land som Nord-Korea og Ungarn kan forsinke prosesser og skape usikkerhet for andre land og institusjoner. Land som Russland viser forakt for internasjonale bestemmelser som folkerett, og utgjør en trussel overfor sine nabostater. Kina er derimot mektige nok til å undergrave, og potensielt ødelegge, viktige deler av det multilaterale internasjonale samarbeidet. Det som gjør Kina unikt, og gjør at Kina blir sett på som en trussel, snarere enn kun en utfordrer, er en rekke faktorer:

• Et autoritært regime, med økende makt på én hånd, som kontrollerer over 1,4 milliarder mennesker gjennom systematisk sosial overvåkning og kontroll.
• Et regime med ønske om økt kinesisk innflytelse i verden, drevet av en nasjonalistisk og marxist-leninistisk ideologi.
• Et relativt vellykket, statskapitalistisk system, som tidligere har fremstått som attraktivt for andre land. Men som også har vist seg å være sårbart og undertrykkende.
• Kontroll over verdens nest største økonomi- og millitærmakt.
• Økende bruk av økonomisk tvang for å fremme politiske og sikkerhetsmessige mål, og press på andre stater for å stanse handel med land som kritiserer regimet i Beijing.
• Aggressive territorielle krav i Sør-Kina-havet og langs grensen til blant annet India.
• Et sterkt ønske om å endre spillereglene i det internasjonale systemet til egen fordel.
• En tettere allianse med Russland og Belarus som kan utvikle seg også på det militære området, med Kina som den sterke part.

Kinesisk press og undergraving

To trender er urovekkende og har økt de siste årene: Det ene er sterkere kinesiske ambisjoner om å beskytte nasjonale interesser ved bruk av økonomiske tvangsmidler. Det andre er villigheten til å ta i bruk økonomisk tvang for å straffe andre land og deres selskaper.

Økonomisk tvang er en trussel om eller faktisk påføring av økonomiske kostnader, gjennom diverse sanksjoner og virkemidler, utført av en stat med mål om å oppnå politisk vinning gjennom å påvirke en politisk prosess i andre stater. Det brukes også ofte av et regime for å stilne kritikk av forhold i eget land. Økonomisk tvang retter seg mot utenlandske selskaper og regjeringer som ikke oppfattes som vennligsinnede, eller som retter kritikk mot landet.

Kina har økt omfanget av trusler mot og direkte sanksjoner av europeiske selskaper og land. Frysningen av handelsforbindelser til Norge i 2010 regnes som det første tilfellet av slike økonomiske sanksjoner. Et ferskere eksempel er fra 2021, da Kina stanset handelen med Litauen av politiske årsaker, etter at Litauen tillot etablering av en taiwansk ambassade i Vilnius. Kinesisk import av litauiske varer har etter dette blitt redusert med over 80 prosent. Ved å presse og true selskaper som handler med Litauen, forsøker kinesiske myndigheter også å dirigere all handel bort fra Litauen. Kina har også truet Tyskland med økte tollsatser på tyske biler, for å få dem til å gi kinesiske Huawei i oppgave å bygge ut Tysklands 5G-infrastruktur. Land i Asia, og særlig Australia, opplever også tiltakende kinesisk aggresjon.

I tilfellet med Litauen har de kinesiske tiltakene virket mot sin hensikt. De har ikke oppnådd noe ved hjelp av sanksjonene rettet mot landet. Litauen har derimot økt handelen sin med andre land, særlig i Asia, og med Tyskland, samtidig som de har faset ut nesten all handel med Kina. Det samme er tilfellet for Australia. I stedet for å bøye av for økonomisk press, fant de heller andre markeder å drive handel i. For Litauen var dette enkelt å gjøre, ettersom handelen mellom de to landene ikke var så utbredt. Dette viser at det kan være en fordel for stater å ikke være økonomisk avhengig av uforutsigbare handelspartnere, som Kina har vist seg å være.

Bilde 2 viser en oversikt over land Folkerepublikken Kina har utøvet økonomisk tvang mot. Den viser hvilket år dette ble startet og hva som utløste kinesiske represalier. Bildet viser også hvilke tiltak kinesiske myndigheter har tatt i bruk:

Kinesisk press mot vestlige selskaper og stater foregår som regel ved bruk av en rekke virkemidler. Hva som blir brukt av de kinesiske myndighetene varierer, og hvilke virkemidler som blir brukt,
henger sammen med hva som utløser sanksjonene. Kina bruker hovedsakelig seks forskjellige metoder:

• Boikotter – Bedrifter blir boikottet av både myndigheter og befolkning, blant annet ved at nettsidene deres stenges. Dette har blant annet skjedd med H&M og Adidas, som følge av at fire kinesiske tjenestemenn ble siktet av EU for menneskerettighetsbrudd.
• Administrativ diskriminering – Disse tiltakene er svært forskjellige, og inkluderer blant annet komplikasjoner med tollbehandling, utelukkelse fra anskaffelser, engangsbøter for «brudd» på arbeids- eller sikkerhets-bestemmelser som kan føre til tvungen stenging av forretningsdriften, eller store kostnader forbundet med justeringer for å møte nye krav.
• Tomme trusler – Brukes for å påvirke vestlige selskaper eller regjeringer uten at det har konsekvenser for kinesiske myndigheter. Det er registrert mange tilfeller der vestlige selskaper eller regjeringer har krysset en rød linje, der trusselen ikke har ført til ytterligere konsekvenser.
• Handelsrestriksjoner – Kinesiske myndigheter tar ofte i bruk importrestriksjoner innen utvalgte sektorer, men begrenser sjelden eksport til utlandet.
• Restriksjoner på turisme til utlandet – Kinesiske turister utgjør i dag den folkegruppen som bruker mest penger på utenlandsreise (17 prosent av verdens forbruk blant turister). Når regjeringen regulerer turisme til enkeltland av politiske motiver, er dette svært dyrt for landet som blir rammet.
• Lovlig handelsproteksjonisme – I de siste årene har Beijing utviklet flere defensive handelspolitiske instrumenter, de har blant annet styrket eksportkontrollovgivningen sin. Kina har også brukt strategiske antidumpingtiltak for å gjengjelde land som Australia.

Hva som utløser økonomisk maktbruk, har også endret seg over tid. De tradisjonelle «røde linjene», altså det som Kina definerer som uakseptabel oppførsel fra andre aktører kan for eksempel være påståtte trusler mot nasjonal selvråderett, ofte i form av kritikk av kinesisk politikk i Xinjiang og Tibet, og overfor Hong Kong og Taiwan, i tillegg til kritikk av kinesiske menneskerettighetsbrudd generelt. Det kan også være trusler mot nasjonal sikkerhet, som har særlig vært knyttet til misnøye i forbindelse med amerikansk militær aktivitet i Asia. Territorielle uenigheter skaper også kinesisk misnøye, særlig konkurrerende krav på herredømme i Sør-Øst-Kinahavet.

I de siste årene har det vært flere saker som har utløst kinesiske tiltak. Det har blant annet vært handlinger som skader kinesisk omdømme – for eksempel australske krav om å undersøke opprinnelsen til covid-19. Også behandlingen av kinesiske selskaper i utlandet, som Huawei, har også ført til tiltak. Det kan også være regimekritiske holdninger og politikk som Kina ikke opplever som fordelaktig.

Forekomsten av dokumenterte økonomiske sanksjoner har økt i omfang, men har avtatt siden toppåret 2019 i sammenheng med pandemien. Likevel er det grunn til å tro at de dokumenterte tilfellene av maktbruk bare er toppen av isfjellet. I tillegg er det fortsatt de tradisjonelle røde linjene som i desidert flest tilfeller utløser sanksjoner.

Kina følger en pragmatisk linje i utvelgelsen av sanksjoner for å minimere egne kostnader. Når de skal ramme et selskap, benytter de seg som regel av boikotter, mens begrensninger i innreise av personer og vareflyt er de mest brukte virkemidlene når Kina ønsker å ramme andre land og deres regjeringer. Tomme trusler brukes mot begge grupper, og står for en femtedel av alle tiltak kineserne benytter seg av.

De kinesiske myndighetene bruker økonomisk press selektivt. Utenlandske selskaper som selger viktig teknologi eller gjør store investeringer i landet, rammes sjelden av kinesiske sanksjoner. Jordbruks-, forbruksvarer og turisme blir oftere rammet, som et resultat av at dette er enkelt å erstatte. Hvis Kina er avhengig av et produkt, vil de unngå å presse leverandøren eller opprinnelseslandet. Videre vil ofte skading eller utfrysning av vestlige selskaper skje samtidig med at myndighetene løfter frem og styrker kinesiske bedrifter innen samme produktområder.

Det er først og fremst fire målsetninger Kina forsøker å oppnå gjennom bruk av økonomiske sanksjoner:

1. Styrke egne økonomiske interesser.
2. Svare på det Kina anser som trusler mot sin territorielle integritet. Dette gjelder særlig for land eller selskaper som anerkjenner Taiwan som et eget land.
3. Forsvare/beskytte store kinesiske selskaper mot konkurranse.
4. Redusere kritikk og motstand fra vestlige selskaper og regjeringer.

Det siste punktet har blitt stadig mer aktuelt, og er en viktig grunn til at mange vestlige politiske ledere nå opptrer varsomt i møte med kinesiske selskaper og investeringer. Beijing håper nemlig å påvirke politiske beslutninger og å forme “riktige” syn på eget regime, ved å true eller påføre andre økonomiske kostnader. Dette er sentralt for tiltakene som Kina har rettet mot Litauen for deres anerkjennelse av Taiwan, og i saken rundt Huawei som en mulig 5G-utbygger i flere vestlige land.

Er det realistisk med en frakobling?

En frakobling fra Kina vil ha som mål å koble seg av og gjøre seg uavhengig av den kinesiske økonomien, enten helt eller delvis. Problemet er at en slik frakobling, samtidig som den skader kinesisk økonomi, også vil skade europeiske eller amerikanske bedrifter og stater. Dette er noe vestlige forbrukere vil ende opp med å betale prisen for.

En viss grad av frakobling synes å være uunngåelig. Vestlige selskaper, som Apple, har begynt å legge produksjonen utenfor Kina, samtidig har Kina begynt å luke ut vestlige varer innen en rekke sektorer. Innenfor strategisk viktige områder, slik som innen enkelte teknologirelaterte områder, vil målrettet frakobling være helt nødvendig av sikkerhets-messige årsaker. Kontroll av våpenrelaterte teknologier og dobbelt- og flerbruksteknologier er et konkret område der dette er viktig. Dette innebærer blant annet satellitter, missiler, kjernefysisk teknologi, kjemiske og biologiske verktøy, nattsynsteknologi, termisk bilde-behandling og droner. Større kontroll med kinesiske investeringer og fusjoner og oppkjøp med globale teknologiselskaper vil også være nødvendig av samme grunner.

Frakobling går som nevnt begge veier, og er noe Kina aktivt driver med overfor USA. Denne strategien beskrives ofte som “more of everyone but America”. Kina har kuttet ut amerikanske, men også vestlige varer, på en rekke områder. En av dem er innen informasjonsteknologi. Kina har fjernet alle utenlandske datamaskiner hos offentlige institusjoner, men har også begynt å fase ut utenlandske produkter fra det kinesiske markedet. Innen telefoni har det blitt lagt til rette for at Huawei skal dominere markedet, og telefoner som benytter deler som produseres i andre land enn Kina er tilnærmet borte.

En gjensidig frakobling vil koste. Hvor mye vil avhenge av hvor omfattende frakoblingen blir. IMF advarer om at en full teknologisk frakobling mellom Vesten og Kina kan redusere den økonomiske aktiviteten i verden med så mye som åtte til 12 prosent. Kostnadene bør vurderes opp mot hva en oppnår med frakobling fra Kina. Også økt fragmentering av verdenshandelen vil kunne redusere verdens samlede BNP med så mye som 8 prosent:

Sikkerhetsmessig risiko med Kina

I sin trusselvurdering for 2023, slår den norske etterretningstjenesten fast at kineserne i stor grad vekter nasjonal sikkerhet i den økonomiske politikken. Dette innebærer å sikre selvforsyning og nasjonal teknologiutvikling. Forsyningssikkerhet er også viktig, særlig knyttet til energi og mat. Kina jobber også for å få på plass et regelverk som åpner for ulike former for straffereaksjoner, deriblant søksmål, mot utenlandske aktører som understøtter det Beijing anser som urettmessige tiltak mot kinesiske aktører.

Teknologi og informasjon er også en viktig del av trussel-vurderingen. Kinesiske aktører søker å forbedre evnen til å samle, overføre, dekryptere og prosessere data, og utvikle mer avanserte metoder for psykologisk krigføring og påvirkningsoperasjoner. Sentralt her er det Kina kaller «informasjonsdominans», det vil si å bli den ledende aktøren på informasjonsfeltet, samtidig som de har mulighet til å svekke potensielle fienders evne til å motta, sende og bearbeide informasjon. Dette dreier seg både om cyberkrigføring, propaganda og å spre desinformasjon. Dette er grunnen til at den kinesiske appen TikTok møtes med stor skepsis og forbud i mange land. Amerikansk etterretning frykter at appens algoritmer kan misbrukes av Beijing for å påvirke meninger og skape uro i andre land, gjennom målrettet manipulering.

E-tjenesten forventer også at «Kina ønsker å forhindre at forholdet til Europa forverres og tilgang på vestlig kapital og teknologi reduseres. Det er derfor sannsynlig at Beijing toner ned åpenlys økonomisk maktbruk og offensivt diplomati til fordel for mer forsonende retorikk. På grunn av økende europeisk bevissthet om sikkerhetsrisikoen forbundet med kinesiske investeringer, er det tegn på at nye kinesiske investeringer i større grad foregår via fond eller kinesiskeide europeiske selskap.»

Vi kan trekke to konklusjoner fra dette. Den første, og åpenbare, er at Kina selv ønsker å gjøre seg mindre avhengig av Vesten, og da særlig fra USA. Samtidig ønsker de å øke sine markedsandeler i andre regioner, som Europa og USA har begynt å miste innflytelse i, både gjennom investeringer og maktbruk. Det andre poenget er at Kina de siste årene har møtt økt motstand fra Vesten, og at det kan føre til en nedtoning av den aggressive strategien de tidligere har ført. Likevel ser det ut til at Kina vil fortsette å utøve makt mot selskaper og regjeringer som kritiserer det kinesiske regimet, ettersom dette anses å være ensbetydende med å true kinesiske interesser.

Det er også stor usikkerhet knyttet til hvordan Kina vil gå frem med sitt russiske samarbeid fremover. Ikke minst et eventuelt militært samarbeid. I et nytt, og ganske så intetsigende policydokument, synes Kina å ri to hester, en pro-russisk og en pro-vestlig. I det nye kinesiske dokumentet «China’s Position on the Political Settlement of the Ukraine Crisis», gir de, på den ene siden, uttrykk for at lands territorielle integritet må respekteres, men, på den andre siden, mener de at det må jobbes for å få til fredsforhandlinger i Ukraina. Fredsforhandlinger på dette tidspunktet vil innebære at store deler av Ukraina forblir under russisk kontroll, noe som er stikk i strid med det de selv sier: at man må respektere ethvert lands territorielle integritet.

Det er altså vanskelig å vite hva Kina faktisk ønsker i sin internasjonale politikk. De er handlekraftige i bruken av økonomiske tvangstiltak, men er svært vage i sine offisielle uttalelser. Dette gjør at Kina må regnes som en ustabil partner for Vesten.

Hva kan Europa gjøre?

Hva kan Europa gjøre for å finne den rette balansen mellom multilateral frihandel og strategisk autonomi? Det beste forsvaret mot straffesanksjoner er å ha en sterk og motstandsdyktig økonomi, forankret i et samlet og samarbeidsvillig EU. Dette innebærer at Europa er nødt til å sørge for at eurosonen fortsatt er konkurransedyktig og har økonomiske muskler til å stå imot press fra autoritære stater. Dette gjelder ikke bare Kina, men også andre stater som eventuelt skulle bruke handel som et våpen.

Risikoen forbundet med å handle med eller å være investert i Kina, har økt. Risikoen kan komme til å øke ytterligere, ettersom diplomatiske konfrontasjoner mellom Europa og Kina ser ut til å kunne bli flere. Enkeltselskaper må avveie den politiske risikoen ved å operere i Kina, mot forhandlingsmulighetene. Selv om det forventes at Kina kan komme til å bli mildere i møte med Europa fremover, vil kinesiske myndigheter utøve økonomisk press, for å oppnå målene sine, eller om de føler seg truet. Et stort risikomoment for europeiske stater er vestlige selskaper som fremmer kinesiske interesser overfor sine egne myndigheter, i frykt for nettopp press eller negative sanksjoner fra kinesisk side. Vladis Dombrovskis, medlem av Europakommisjonen, har sagt følgende om forholdet mellom EU og Kina:

“China is a major trading partner for the EU, which brings clear economic benefits to both sides. Good partners treat each other with respect and should adhere to fair play. It is therefore our duty to stand up for our rights when China violates global trade rules or subjects an EU Member State to economic coercion, also affecting our single market.»

Et nytt verktøy, som kan være viktig for Europa fremover, er et nytt, «anti-coercion-instrument» (ACI), eller anti-tvang-instrument, som for tiden vurderes av Europaparlamentet og Rådet. Eksperter foreslår også andre tiltak, som å opprette egne ordninger i EU som skal styrke landenes evner til å motstå sanksjoner. Fra EUs side er det altså mulig å takle problemet på en god og koordinert måte. Det er likevel skadelig for internasjonalt samarbeid at stater ikke kan stole fullt og helt på sine handelspartnere.

Inflation Reduction Act – Europa i skvis?

USAs Inflation Reduction Act (IRA) er en massiv økonomisk pakke på 369 mrd. dollar med spesielt fokus på klima. Pakken er bred og gjør rammebetingelsene for investering i amerikanernes grønne omstilling svært attraktive, ledet an av en rekke skatte- og avgiftslettelser, samt store subsidier. Brorparten av midlene skal brukes på energi, men også på industri, infrastruktur og jordbruk. IRA har tre nøkkelmålsetninger:

• Fremme amerikansk konkurransekraft internasjonalt, spesielt innen industrien.
• Demme opp for kinesisk import- og produksjonsavhengighet.
• Gi klimapolitikken et løft, f.eks. doble produksjonen av fornybar energi innen 2030.

IRA har en proteksjonistisk profil, med blant annet krav om bruk av amerikanske innsatsvarer i produksjonen, og pakken vil trolig trekke kapital bort fra Europa. Sett fra USA, er dette et viktig tiltak for å gjøre seg mindre avhengig av Kina. Likevel stiller flere EU-land seg kritiske til IRA, og betydningen for Europa, da loven også er konkurransevridende overfor andre enn Kina. Europas motsvar, The Green Deal Industrial Plan, har som mål å gjøre det samme som IRA for europeiske bedrifter.

Risikoen for en såkalt global geoøkonomisk fragmentering er reell og økende. Det vil kunne ramme handel, migrasjon, kapitalstrømmer, teknologispredning og levering av globale fellesgoder. Som en følge av mer oppdelte globale verdikjeder, er det tre realistiske scenarioer for Europa:

• Det mest åpenbare alternativet ville være å fortsette å ivareta det internasjonale systemet for multilateralisme.
• Det andre alternativet ville være at EU blir mer avhengig av den transatlantiske alliansen med USA og Storbritannia.
• Det siste alternativet ville være at EU flytter tyngdepunktet mot Kina, eller i det minste holder seg nøytralt mellom USA og Kina.

Dermed kan USAs samarbeidsvilje være viktig for hva Europa velger å gjøre videre. I forbindelse med diskusjonen mellom EU og USA om IRA, har det fra amerikansk side vært argumentert for at IRA gir europeiske produsenter større interesse i å koble seg av den kinesiske økonomien. Det er forventet at EU vil komme med flere svar på IRA for å dempe de negative effektene på europeisk industri og økonomi. Blant annet ønsker EU-kommisjonen å gå videre med pakken «Net-Zero Industry Act» – for utrulling av fornybar energi, styrke arbeidet med strategisk autonomi, og sikre europeisk industri trygg og rimelig krafttilgang.

Veien videre

Den geopolitiske situasjonen er stadig i endring, og for et Vesten som stort sett står samlet, er det vanskelig å skille mellom hvem som er stabile samarbeidspartnere og ikke. De fleste landene utenfor Vesten er pragmatiske i samarbeid med andre stater. De bryr seg ikke om andre lands anliggender i like stor grad som vi gjerne gjør. Dette gjelder ikke Kina, som systematisk undergraver internasjonal handel og utøver press og sanksjoner mot land og selskaper de er uenige med. Politisk risiko og sikkerhetstrusler må derfor tas hensyn til, i møte med Kina.

Dette gjøres best i fellesskap. Land som står alene i møte med kinesisk straff, vil være langt dårligere rustet enn om man er del av et fellesskap, som EU. Etter hvert som EU også får på plass sitt «Anti-coercion-instrument», vil det bli langt enklere å avverge kinesisk aggresjon. For Norge innebærer dette at et EU-medlemskap er fordelaktig, da det utvilsomt er en fordel å være med i en europeisk blokk for å forhandle multilaterale handelsavtaler, i en tid da verden ser ut til å kunne fragmenteres. Erfaringer fra Litauen viser at det også er mulig å finne andre markeder enn det kinesiske. Det er med andre ord ikke slik at man må handle med Kina, og det er en fordel å ikke være helt avhengig av handel med dem, om de utøver maktbruk.

Land må også være på vakt, og evne å sette ned foten i møte med avtaler som kan gi Kina økt innflytelse på teknologi, informasjon og kritisk infrastruktur. Utbyggingen av 5G-nettverket, der Huawei ikke ble gitt oppdraget i en rekke vestlige land, var et steg i riktig retning. Avtaler, som den nylig inngåtte avtalen som det norske selskapet Green Mountain inngikk med TikTok, om et nytt datasenter, burde, av sikkerhetshensyn, derfor granskes nærmere. Her burde eksport-
kontrolloven løftes tydeligere frem, for å sikre at Norge ikke avgir viktig informasjon eller teknologi til land som har tvilsomme motiver. Fred og frihet sikres best ved å vise styrke, ikke ved å være unnlatende.

For selskaper som er investert i Kina eller opererer på det kinesiske markedet, er det viktig å balansere den politiske risikoen gjennom diversifisering. Det er altså viktig å redusere politisk risiko, både av økonomiske hensyn, men også for å unngå en situasjon der selskaper presses til å fremme kinesiske interesser overfor egne myndigheter, fordi kostnadene av eventuell økonomisk tvang blir for høye.

Alle fotnoter finner du i pdf-versjonen av notatet:

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemelding, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren [email protected]