Det som går galt i norsk barnevern, skyldes ikke at barnevernet er privat

Barnevernet svikter for ofte. Men det skyldes ikke at det fins private aktører.

Publisert: 19. februar 2023

I Fædrelandsvennens lederartikkel 13. februar påstås det at antallet private barnevernsinstitusjoner er for stort i Agder. Artikkelen er skrevet som støtte til Marius Arion Nilsen (Frp) sin oppfordring om at barne- og familieministeren skal gripe inn og redusere antallet private barnevernsinstitusjoner på Agder.

Utspillet kommer etter en rekke alvorlige hendelser der barn og ungdommer som bor på institusjon, har vært involvert.

Artikkelen bruker blant annet som argument at to tenåringsgutter som bodde på en institusjon i Songdalen, var involvert i en voldshendelse, og at en gutt som var under barnevernets omsorg, knivstakk en annen gutt i Farsund i desember.

Dette er svært alvorlige hendelser, og både forekomsten, antallet og hyppigheten er bekymringsverdig. Men det er naivt å tro at dette løses ved å avskaffe eller nedskalere de private barnevernstjenestene.

De private leverandørene står for omtrent 60 prosent av norsk institusjonsbarnevern. Noen av de overordnede utfordringene med norsk barnevern er ressursmangel, svært begrenset kapasitet og begrensede muligheter for individuell tilpasning.

Det er i stor grad kommersielle aktører som håndterer de unge med høyest belastning. Dette er ikke nødvendigvis kompetanse som man bare kan overføre til offentlige aktører. Dessuten vil det kreve mye ressurser for det offentlige å drive med slik kompetanseoppbygging. Å redusere bruken av private aktører kan bli svært uheldig, særlig når barnevernet allerede mangler ressurser.

Kommersielle aktører har vist seg mer fleksible enn det offentlige når det gjelder å innrette tilbudet mot barn med spesielt store problemer. De benytter seg for eksempel av muligheten for medleverordninger. Dette innebærer at barna forholder seg til færre voksne over lengre tid. For noen barn er denne tryggheten og stabiliteten avgjørende. I de offentlige barnevernstjenestene er ofte strenge reguleringer og byråkrati til hinder for at man kan benytte seg av slike tilpasninger.

Lederartikkelen argumenterer også for at det er uheldig for lokalmiljøene med en opphopning av barnevernsinstitusjoner. Men det vil være en mye større belastning for samfunnet om disse barna og ungdommene ikke får den hjelpen de trenger, og havner på utsiden av samfunnet.

En del av formålet med barnevernet må jo være at barna skal kunne klare å leve et så normalt liv som mulig, og kjenne at de er en integrert del av samfunnet, på lik linje med andre på sin alder. Det oppnår man ikke, dersom man skal begynne å flytte dem bort fra lokalsamfunnene.

Reduserer man antallet private barnevernsinstitusjoner på Agder, reduserer man også muligheten for nettopp det Fædrelandsvennen etterlyser; mer enn bare et sted å sove.

Oppfølgingen av barnevernet som etterlyses i artikkelen, får man ved å ha et mangfold av tjenester, ikke ved å legge dem ned. Barnevernet trenger ikke å være enten eller. Barnevernet på sitt beste er offentlig – og privat.

Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen 17.2.2023.