Lars Fr. Svendsen om optimisme og pessimisme
Ifølge filosofer som Immanuel Kant og Karl Popper har vi en plikt til å være optimister. Arthur Schopenhauer avviser på sin side optimismen som en hensynsløs tenkemåte som kun bortforklarer verdens lidelser. Hvem av dem har rett – om noen?
Publisert: 13. oktober 2022
I dagligtalen brukes ofte «optimisme» som en litt nedsettende betegnelse på ønsketenkning mens «pessimisme» skal være den realistiske og modne posisjonen. På den annen side brukes også «pessimisme» nedsettende om tafatte dommedagsprofeter mens optimisme er ensbetydende med pågangsmot og tapperhet.
Ifølge filosofer som Immanuel Kant og Karl Popper har vi en plikt til å være optimister. Arthur Schopenhauer avviser på sin side optimismen som en hensynsløs tenkemåte som kun bortforklarer verdens lidelser. Hvem av dem har rett – om noen?
Kanskje vi heller bør følge den australske musikeren Nick Cave, som tar til orde for en begrenset optimisme som har tatt innover seg alt det som taler mot den, at det slett ikke alltid går som vi ønsker og at livet kan by oss på forferdelige prøvelser. Det er en optimisme som i sin kjerne har en tro at det finnes noe her i livet som er verdt å kjempe for, og det er bare verdt å kjempe hvis kampen på et eller annet vis kan utgjøre en forskjell, hvis fremtiden i det minste delvis ligger åpen.
En slik optimisme er håpefull.
Relatert
Lars Fr. Svendsen om Heidegger
IdeerPolitisk filosofi
Fascisme før og nå
Nazisme og fascisme
Hvor viktig har kristendommen vært for Vesten?
Står vi foran en ny stormaktskrig?
Borgerlig bokpod: Franz Kafkas Prosessen
Ideer