Forleden kunne Dagbladet melde at «Verden er rystet». Selv tenkte jeg det verste, for eksempel at Putin virkelig har gjort det helt store; sluppet en taktisk atombombe på ukrainerne. Et klikk senere viste det seg at et stort pattedyr var avlivet i Oslofjorden.

Verden står i brann, men vi har sannelig vårt å bale med her hjemme også. Føljetongen om Freya er kanskje typisk norsk: Navlenytt, marinert i fred og velferd. En endeløs strøm av trivielle nyheter i flere uker, i nesten samtlige riksdekkende medier, med påfølgende rasende leserinnlegg. 

Imens raser krigen i Ukraina. Da er vi forbi agurktid.

Den siste tidens party-TikTok-føljetong, den om Sanna Marin, statsministeren i et land med 140 mil grense til aggressoren i øst, som med stor integritet har loset befolkningen gjennom farlig farvann, overgår med formidabel margin alt som er blitt skrevet om Finland så langt i denne krisen. 

Derfor er det smått ironisk at Dagbladet under den dramatiske overskriften «Kraftig advarsel» med bilde av Putin (klikk deg inn for å se hva det advares mot), siterer forskere som er bekymret for at den militære støtten til – og oppmerksomheten for Ukraina tørker ut (selv om det er et markant oppsving i mediedekningen i disse dager, gitt halvårsmarkering og ukrainsk uavhengighetsdag, inkludert markering på Eidsvolls plass).

At interessen for krigen i Ukraina er fallende i Vesten bekymrer mange ukrainere. 

«Vi merker det og prøver å finne måter å motvirke det på», fortalte den ukrainske aktivisten Val Voshchevska til britiske Daily Telegraphs glimrende og daglige (!) podkast «Ukraine – The Latest».

At folk bryr seg mindre er en fortvilende, men naturlig konsekvens av menneskers begrensede oppmerksomhetsspenn, mener Voshchevska. 

Hun tror at en metode for å motvirke utviklingen er å fortelle folk mer om hvordan det er å leve i Ukraina i disse dager. Å formidle at mennesker som bor der er mennesker som ligner på «oss», med de samme behov og lengsler. 

Gjenkjennelse gir nærhet, og det som er nært bryr vi oss mer om enn det som er fjernt.

Dette er noe mediene ikke er særlig flinke til. Problemet er altså ikke bare at Ukraina faller stadig lenger ned i nyhetsfeeden. Problemet er at når vi hører noe, så er det stort sett rituelt om bombenedslag og endeløs lidelse, gjerne klippet fra de store utenlandske mediene.

Viktig det også, selvsagt, men det spørs om ikke Val Voshchevska har rett i at krigsnyheter i seg selv kan virke lammende og trettende. Blant eksperter snakkes det om såkalt compassion fatigue (medfølelsestretthet), altså at vi blir slitne av å bry oss og derfor sakte fader ut.

Avisene har gjort den kommersielle hjemmeleksen sin. De vet hva som gir oppmerksomhet, eller såkalte klikk. Skremmeoverskrifter fra ufiltrert russisk propaganda kommer i jevne drypp. 

Men folk flest er altså, tilsynelatende, mer interessert i hvalrosser, Tiktokere og hvem som har sagt noe som ubetydelig, men dumt, enn å lese om en fasciststats overfall på en fri og demokratisk nasjon i vårt relative nabolag.

Hva som er høna og egget, er ikke lett å vite: Gir mediene det «folket» vil ha, eller serverer mediene mer lettsolgte fortellinger som avleder folks oppmerksomhet? 

Vel vitende om at Voshchevska har rett når hun sier at folk villig lar seg avlede, særlig fra det som er vondt og farlig.

Svaret på det er nok ja. Mediene er sånn sett medskyldige til at folk mister fokus. Det er ingen grunn til å la seg sjokkere av at avisene vil tjene penger, men det må være greit å påpeke, en gang iblant, at de også har et samfunnsoppdrag.

En del trenger noe å muntre seg opp med når det er tunge tider. Andre finner trøst i å la seg avlede, for eksempel ved å bli forbannet på noe som i all hovedsak er uvesentlig.

Kan vi da klandre vanlige coronatrøtte folk for at de får nok av kjipe ting? Kan vi klandre norske borgere for at de er mer opptatt av å få lønnen til å strekke til enn at det er krig mot et liberalt demokrati? 

Det er selvsagt ikke lett å svare på. Her finner vi etiske og moralske problemstillinger, men også forklaringer som handler om atferd, felles for de fleste mennesker.

Det mest innlysende er at følelse av uro i krisetider gjerne kanaliseres mot å sørge for seg selv og egen familie, det såkalte nærhetsprinsippet. Det er ikke det spor merkelig. Vi er oss selv nærmest. Det er greit nok å støtte ukrainerne i sin kamp mot fascismen, men ikke like mye hvis det går utover kjøpekraften vår. 

For å si det på godt, ikke så pent norsk: Å pisse i buksen for å holde oss varme er mer vanlig – og menneskelig – enn det vi ønsker å tro.

En annen, mer komplisert forklaring er det psykologen Neil Weinstein omtalte som optimism bias. Altså at vi heller tror at ting skal gå bra, enn at det skal gå dårlig (noe vi kjenner igjen fra andre fenomener, som klimakrise og fremveksten av autoritarianisme).

Det er en god egenskap å være optimist. Men optimisme kan også være urealistisk. Studier viser ganske klart at vi suger til oss optimistisk kunnskap mer effektivt enn negativ kunnskap. 

Den tilsynelatende minskende interessen for Ukraina kan altså skyldes både urealistisk optimisme (krigen vil gå over av seg selv), eller at følgeskadene av krigen her hjemme (inflasjon) overstyrer elendigheten som utfolder seg i Ukraina.

Urealistisk optimisme kan også tolkes i lys av en mer innviklet forklaring, nemlig den om at den rasjonelle forventer rasjonelle aktører. 

I Norge har vi et høyt utdanningsnivå og en sivilisert politisk kultur. Derfor kan det fort glippe når vi møter på aktører som opererer langs helt andre linjer enn det vi forventer. 

I februar mente mange at det stred mot all fornuft at Putin skulle gå til fullskala invasjon. Langs den samme forståelseshorisonten setter mange nå sin lit til at krigen vil ånde ut i et øyeblikk av overlevd fornuft i Kreml.

Men hvis vi ser bort fra hobbypsykologi og urealistiske forventninger, finnes det åpenbart også moralske og politiske implikasjoner i dette sakstilfellet som ikke er like tilgivelige. 

Det er for eksempel ganske underlig at den norske venstresiden ikke mobiliserer mer enn den gjør for Ukraina. 

I motsetning til borgerligheten, er de flinke til å arrangere demonstrasjoner og støttekonserter. Slikt har vi derimot sett ganske lite til under denne krisen. Det er neppe veldig dristig å tippe at dette kan ha noe med politisk-historisk ambivalens å gjøre. 

Det sitter langt inne å ta til gatene for et land som aktivt søker seg inn i EU og som driver forsvarskrig, væpnet til tennene med våpen fra USA og Nato. 

Selv om partiet Rødt ganske forutsigbart har sagt nei til både våpenleveranser og svensk-finsk-Nato-medlemskap, handler nok dette mer om overvintrede følelser enn politikk på resten av den mer radikale venstresiden. De støtter ukrainerne, men ikke uten en litt rar følelse i magen.

Også på den mer radikale høyrefløyen (og mer marginale her hjemme) er det skepsis å spore til Ukraina. Her handler det paradoksalt nok om mange av de samme innvendingene som eksisterer hos ytre venstre: Om USA, globalisering, EU og i mer ekstreme tilfeller, at Putin, om enn hårfint, befinner seg på rett side av kulturkrigen (mot «wokeismen»).

Det moralske aspektet er kanskje det minst oppløftende: Hvis demokratiene våre kollapser, hvis friheten vår blir innskrenket, hvis totalitære regimer vinner er det til syvende og sist oss selv som må klandres.

Det er viktig å unngå panikk. Men det motsatte av panikk er ikke nødvendigvis ro; det kan like gjerne være likegyldighet. Da er vi inne på et gammelt felt som er ganske følsomt. 

Hvis nordmenn «glemmer» Ukraina, er i så fall forklaringene som er beskrevet over, en god nok «unnskyldning»? Å hevde at borgerne i landet vårt mer er ofre for omstendigheter de ikke har kontroll over, enn egne valg og disponeringer, kan fort fremstå stemoderlig og bedrevitende. 

Selv tror jeg det er mer hederlig å mene at folk flest vet hva de gjør og at de i det store og hele må stå til ansvar for de valgene de tar. Derfor kan det være helt rimelig å hevde at du har en moralsk forpliktelse til å bry deg. 

At hva du bryr deg om er definerende for hvem du er.

Uansett hva man måtte mene om folks evner til å stå oppreist (for andre) i vanskelige tider, er medienes ansvar langt mer direkte og åpenbart.

Nyhetsstrømmen i de store mediene, inkludert NRKs nettsider, fremstår som et lite svik mot de som kjemper med livet som innsats for demokratienes fremtid i Vesten. Her må det fokuseres! For eksempel ved ikke å gi slipp på den oppmerksomheten vi ser akkurat nå.

En begynnelse kan være å lytte til mennesker som Val Voshchevska. Dra til Ukraina, rapporter hjem om levde liv, snakk (mer) med ukrainere her hjemme også, med mennesker hvis knuste drømmer er de samme som våre, stort sett intakte drømmer. 

Forklar oss at det foregår en avgjørende sivilisasjonskamp der ute, som ikke hører til i fotnotene. 

Er det noe ukrainere frykter mer enn noe annet er det at Ukraina blir glemt. Da vil politikerne følge etter. Det vil i så fall være en kostnad som ikke bare ukrainerne må betale for. 

Som den russiske forfatteren Mikhail Shishkin skrev i britiske The Guardian: Vesten prøver stille å glemme krigen i Ukraina. 

Det gjør de i så fall på egen risiko. Selv om Vladimir Putin til slutt vakler, betyr Russlands maktstruktur at en annen Putin vil følge etter, og deretter en annen.

Teksten er publisert i VG 24.8.2022.