Solheim og Deng
Erik Solheim sa nylig at Deng Xiaoping er den viktigste statslederen i etterkrigstiden, fordi Kina har brakt millioner av mennesker ut av fattigdom. Her er Solheim unyansert. Vi kan ikke forveksle Kinas illiberale statskapitalisme og geriatriske kommunisme med markedsfrihet og nødvendig demokrati. Deriblant retten til å danne frie fagforeninger. Kina har en lang vei å gå, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 18. november 2011
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Det er ikke kommunistpartiets fortjeneste at det er vekst i Kina – veksten kommer på tross av kommunistene – og Deng Xiaoping.
Erik Solheim sa nylig at Deng Xiaoping er den viktigste statslederen i etterkrigstiden, fordi Kina har brakt millioner av mennesker ut av fattigdom. Her er Solheim unyansert.
Deng Xiaoping kan få en del av æren. Også det å slutte med noe, fortjener oppmerksomhet og i visse tilfeller honnør. I Dengs tilfelle å la være å fortsette med Maos politikk. Deng var tidlig åpen for økonomiske reformer og kritisk til Maos harde linje. Det skal han ha. Men han var også en opportunist og karrierist i kommunistpartiet. Deng sine tanker om Gorbatsjov som en «idiot» er jo forøvrig interessante. Eller forstanderskapet til Deng i 1989, på Den himmelske freds plass.
Men er det virkelig så prisverdig å la være å kjøre ned noen i fotgjengerfeltet? For den kinesiske modellen under Mao var nettopp så analog: Oppskriften på overlagt drap. Bare under Det store spranget døde 45 millioner mennesker (les Frank Dikotters oppsiktsvekkende bok fra i fjor: Mao’s Great Famine). Det kunne bare ikke fortsette. Historien har vist at genocidale og totalitære systemer etter hvert brenner ut.
Den kinesiske veksten er snarere også Milton Friedmans fortjeneste. Selve erkesatan hos mange venstrevridde. Friedman har hatt stor innflytelse på kinesisk reformpolitikk. Det kan man jo like eller ikke like. Friedman og hans ”Chicago-boys” var blant Kinas økonomiske rådgivere på 1980-tallet, og det etter at han hadde vært rådgiver for – til alt overmål – juntaen i Chile. Vi skal heller ikke forveksle Kinas illiberale statskapitalisme og geriatriske kommunisme med markedsfrihet og nødvendig demokrati. Deriblant retten til å danne frie fagforeninger. Kina har en lang vei å gå.
Hva gjorde at Kina stagnerte? Jo, ironisk nok, og noe forenklet, utfallet av de merkverdige ”antiimperalistiske” krigene, fra Taipingopprøret via Bokseropprøret til Kinas store katastrofe: Maos introverte og bestialske planøkonomiske helvete. Historikeren Niall Fergusson hevder, nå sist på NRK, at Kina blomstrer på bakgrunn av den lutherske forretningsetikkens inntog i Kina, på bekostning av reaksjonær konfutsianisme og kommunisme. Hvor viktig dette er for utviklingen kan sikkert diskuteres, men det er i alle fall vel verdt en tanke eller to.
Det er påfallende at når hardbarkede kommuniststater skulle vise seg frem for politiske pilegrimer fra venstresiden (og verden for øvrig), så gjorde de det gjerne ved å fremstå som kapitalister. Kanskje ikke så rart, siden de venstreorienterte håpefulle stort sett var på utkikk etter produksjonsforhold som kunne bekrefte at innbyggerne fikk ”etter behov”. Og de hjemvendte pilegrimene fortalte villig vekk om hvordan den autoritære ”velferdsstaten” leverte varene.
Det som gjør utspillet til Solheim ekstra overraskende, er at han alltid har stått i klar opposisjon til den falanksen av SV som reiste på pilegrimsreiser til kommunistdiktaturer. Her står Solheim i fare for å tråkke i museumsvokternes bed. Og det var helt sikkert ikke intensjonen.
Innlegget er på trykk i VG 18. november 2011.