Vår velstand er avhengig av andre land
Handelen har alltid vært viktig for Norge. Det er den fortsatt. Vi har et ansvar for å legge bedre til rette for økonomisk vekst og velstand i utviklingslandene. Og vi har en økonomisk interesse i å utsette oss for konkurranse. Derfor bør vi endre vår posisjon i WTO-forhandlingene, og vi bør slutte oss til TTIP når den foreligger, skriver Marius Doksheim i VG.
Publisert: 18. februar 2015
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita
Siden midten av 1800-tallet er verdens befolkning seksdoblet. Verdens produksjon av varer og tjenester er 60 ganger større enn den var. Verdenshandelen er 140 ganger større. Reduserte transportkostnader, inntektsvekst og frihandelspolitikk har gjort at verden i dag er mer sammenvevd enn noen gang tidligere. Arbeidsdelingen er blitt global, og vår velstand er mer avhengig av andre land og mennesker enn noen gang før. Betydningen av handel kan vanskelig overvurderes. Den har siden 1800-tallet bidratt til at Norge og andre land er blitt rike. I dag gjennomgår mange av utviklingslandene den samme prosessen.
Frihandelen har vært avgjørende for Norge og de fleste rike lands historiske vekst, og tiårene fremover er avgjørende for de landene som fortsatt er fattige. Vi står overfor to veivalg, som vil ha stor betydning for frihandelens fremtid. Også Norge påvirker og blir påvirket av resultatene. Vi bør derfor føre en mer aktiv politikk for økt frihandel.
For det første: Det multilaterale handelssystemet og WTO er hjørnesteinen i norsk handelspolitikk. Som en liten handelsnasjon er Norge spesielt avhengig av en velfungerende fellesarena for utforming av internasjonale kjøreregler. Derfor er det bekymringsfullt at man ikke kommer videre i forhandlingene om nye omfattende avtaler, og at denne stillstanden gjør at stadig flere land går utenom WTO og inngår avtaler seg imellom.
Siden 2001 har man forhandlet om videre handelsliberalisering og spesielt økt adgang til globale markeder for utviklingslandene, i det som kalles Doha-runden. Det ser fortsatt ut til å være langt igjen til enighet om en global handelsavtale.
Det vanskeligste punktet i forhandlingene er handelen med jordbruksvarer. For mange av utviklingslandene er det jordbruket som, på kort sikt, må være grunnlaget for eksport- og inntektsvekst. Men konkurransen på globale markeder er hard og, mener mange, urettferdig. Rike land subsidierer sitt landbruk og bidrar med det til høyere produksjon og lavere priser på verdensmarkedet. Samtidig er fortsatt tollbarrierene omfattende, både i rike og fattige land. Det er liten tvil om at en avtale som reduserer subsidiene i rike land, og reduserer tollene både i rike og fattige land, vil øke handelen med jordbruksvarer, og dermed også den økonomiske veksten i de utviklingslandene som har sitt største potensiale i denne sektoren.
Norge er en av bremseklossene i den internasjonale prosessen for å liberalisere handelen med jordbruksvarer. Det bør være et mål for norske politikere, og spesielt en regjering bestående av de tradisjonelt frihandelsvennlige partiene Fremskrittspartiet og Høyre, å endre denne posisjonen. Norge bør gå i spissen og åpne sine markeder for de fattigste landene. Produktivitetskommisjonen har påpekt at det kan være fornuftig også med tanke på norsk velstand.
For det andre: WTO-systemets stillstand er en av grunnene til at EU og USA har satt seg ned på egenhånd og forhandler om en egen frihandelsavtale – TTIP. Resultatet vil ha stor betydning, både for EU og USA selv, men også for Norge og verdenshandelen generelt.
Om forhandlerne kommer til enighet, er det ventet å føre til en kraftig styrket økonomisk integrasjon mellom USA og EU, med større markedsadgang og regelharmonisering. Det kan gi økonomiske gevinster for både USA og EU. En avtale vil trolig også få svært mye å si for verdenshandelen ved å etablere standarder andre land vil se seg tjent med å følge. Samtidig er utfallet av forhandlingene fortsatt uklart, så det er usikkert hvor frihandelsvennlig avtalen faktisk blir.
En eventuell avtale vil uansett ha store konsekvenser også for Norge. En rekke av konsekvensene vil være positive. Økt handel gir økt vekst og kjøpekraft i EU og USA, noe som gir økt etterspørsel etter norske varer. Større enighet om standarder og prosedyrer vil gjøre at harmoniseringen vi har med EU gjennom EØS-avtalen, også kommer handelen med USA til gode. Eksportkostnadene vil reduseres ved at man bare trenger å forholde seg til ett sett av regler og standarder ved eksport til EU og USA.
Det vil imidlertid også være ulemper ved en handelsavtale mellom EU og USA, så lenge Norge står utenfor EU. Redusert toll og forenklinger mellom EU og USA kan være handelsvridende og gjøre norske varer relativt mindre attraktive for europeiske og amerikanske forbrukere. Norsk fiskeeksport har for eksempel ikke tollfrihet til EU eller USA, og vil bli skadelidende, dersom partene kommer til enighet om frihandel. En avtale vil også kunne svekke vår evne til å påvirke regelverket gjennom EØS-avtalen.
Alt i alt vil trolig en avtale mellom EU og USA gi større fordeler enn ulemper for norsk næringsliv og økonomi. Likevel bør man sikre at norske bedrifter får like gode rammevilkår som EU og USA forhandler seg frem til.
Det kan man oppnå ved å forhandle med USA om en egen frihandelsavtale, eller ved å slutte seg til TTIP-avtalen. Det vil sikre like vilkår og føre til økt handel med USA, noe som kan gi økonomisk vekst og verdiskaping. Selv om effekten vil variere mellom bransjer og avhenge av norsk omstillingsevne, er det all grunn til å tro at norsk næringsliv og arbeidsplasser tåler og vil trives med økt internasjonal konkurranse.
Handelen har alltid vært viktig for Norge. Det er den fortsatt. Vi har et ansvar for å legge bedre til rette for økonomisk vekst og velstand i utviklingslandene. Og vi har en økonomisk interesse i å utsette oss for konkurranse, både fra utviklingslandene og fra rikere konkurrenter. Derfor bør vi endre vår posisjon i WTO-forhandlingene, og vi bør forsøke å komme til en egen avtale med USA, på samme vilkår som USA oppnår med EU, eller rett og slett slutte oss til TTIP når den foreligger.
Artikkelen er på trykk i VG 18.2.15. Se også:
Civita-notat nr. 2 2015: Frihandel
Frihandel har siden 1800-tallet bidratt til at Norge og andre land er blitt rike. I dag gjennomgår mange av utviklingslandene den samme prosessen.
Dette notatet beskriver frihandelens historiske, økonomiske og intellektuelle utvikling, og gjør opp status for frihandelen og dens fremtidsutsikter. Gjennom å beskrive utviklingen kommer det frem hvordan frihandel bidrar til vekst, hva som er dagens utfordringer, og hvordan politikere kan legge til rette for fortsatt fremgang.
Dessverre fører Norge nå en politikk som både er i strid med vår frihandelsvennlige historie, og som gjør oss til et av de landene som drar stigen opp etter seg når de er blitt rike. I notatets siste del argumenteres det for at Norges posisjon i de internasjonale handelsforhandlingene bør endres.
Handelens betydning for norsk verdiskaping og vekst er også aktualisert med den mulige frihandelsavtalen mellom USA og EU. Den vil kunne skape utfordringer for norsk næringsliv, ved å vri handelen fra Norge og til avtalepartene. Samtidig er det betydelige fordeler å hente også for Norge.
Notatet er skrevet av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_02_2015
Relatert
Hvorfor prioriteres landbruk i norsk bistand?
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
Norges handelspolitikk må styrkes
Mulighetene ved migrantoverføringer blir oversett
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
