Global verdikonflikt

Vi sitter igjen med en følelse av at norsk bistand formes av det som er politisk lurt i Norge, men som ikke går i takt med utviklingen i mottakerland. En i overkant normativ tilnærming kan gjøre mer skade enn nytte, skriver Nikolai Hegertun og Terje Vigtel hos Minerva.

Nikolai Hegertun

Publisert: 18. desember 2014

Av Nikolai Hegertun, prosjektleder i Civita, og Terje Vigtel, tidligere diplomat og bistandsarbeider.

Alle ønsker å fremme menneskerettigheter på en effektfull måte. Men det er lett å glemme hvor langt inne enkelte rettighetsspørsmål har sittet også her i nord. Realistisk sett bør kanskje måten vi fremmer menneskerettigheter på, avstemmes etter forhold i sør, ikke etter hva som skaper politisk gunst i nord. Et økt fokus på verdikonflikt mellom nord og sør er neppe fruktbart nå.

Norad-konferansen 2014 satte fokus på et viktig satsningsområde for Regjeringen, nemlig menneskerettigheter og demokrati. Med både en konferanse og en ny stortingsmelding om tematikken i løpet av to dager er scenen satt for igjen å markere våre gode intensjoner og viktige innsatser. Men kanskje er det nyttig å etterspørre en større refleksjon rundt måten vi vinkler og fremmer tematikken på.

For det første viste konferansen i hvor stor grad tenkningen om bistand til menneskerettigheter er preget av våre norske verdier, kamper og perspektiver. Tonen ble tidlig satt da utenriksminister Brende fortalte om den økende globale forakten for sivile og politiske rettigheter, og hvordan disse ble angrepet av grupper i «sør». Gruppene bruker sin egen kultur som vikarierende motiv: Disse rettighetene er vestlige verdier, som Vesten forsøker å presse på oss, våre egne afrikanske verdier er langt mer konservative. Svaret fra Norge er at en slik argumentasjon ikke kan aksepteres. Norge skal påta seg å minske gapet mellom det politiske ledere i mottakerland en gang forpliktet seg til, og det som er virkeligheten for deres borgere.

En kunne jo tenkt seg at det ville vært mer fruktbart å spørre hvorfordet går i feil retning, istedenfor raskt å avfeie deres motsigelser som «uakseptable». En afrikaner kunne kanskje tenke seg å respondere at det strengt tatt ikke er opp til Norge å akseptere noe som helst. Rent historisk har de jo et poeng: Under den kalde krigen kjempet land som Kina og Sovjetunionen for at de økonomiske og sosiale rettighetene skulle ha samme status som de sivile og politiske rettighetene, ettersom de i mindre grad forbrøt seg mot disse. Vestlige land trakk på sin side frem de sivile og politiske rettighetene som viktigst. Og vårt anliggende er ikke å trekke betydningen av disse rettighetene i tvil, men å stille spørsmål ved Norges tilnærming til tematikken.

Kanskje er det som Norge sier, at dette handler om politiske lederes frykt for å miste kontroll og makt. Men kanhende handler dette også om et sør som etter tiår med bistand og nedverdigende band-aid-veldedighet vil ha et ord med i laget. Den globale maktforskyvningen mot sør og øst har i stor grad endret rammebetingelsene for internasjonal bistand og undergravd hegemoniet Vesten hadde på 1990-tallet. Likevel smaker det av bleknet paternalisme når lille Norge tar på seg oppdragerrollen i Afrika og avfeier motargumenter som uakseptable. Et mer selvbevisst Afrika har få problemer med å se at Norge kun inntar denne holdningen idet vi krysser Middelhavet med bistandsmidler. Hva likeverdige eller mektigere land gjør, bryr vi oss mindre om. Som generalsekretæren i Amnesty, Salil Shetty, sa det: Ingen blir lenger overrasket over Vestens evne til doble standarder.

Det er mulig norske diplomater har uttømt alle alternativer som i større grad nedtoner oppdragerrollen, men uansett burde en normalisering av forholdet til fremvoksende økonomier i sør være et mål.

En annen observasjon var selve vinklingen på menneskerettighetenes status. Ord som stadig gikk igjen, var normativt, verdier og verdikamp. For eksempel ble det reist spørsmål til representanten for seksuelle minoriteter i Uganda om hvordan det gikk an at et kristent land som Uganda ikke kunne la homofile mennesker leve sammen i fred: «Det er jo bare mennesker som elsker hverandre?» Det kan virke som om vi glemmer at homofile nokså nylig også har måttet kjempe for anerkjennelse i et «kristent land» som Norge. Om Uganda ikke straks godtar et verdisyn som Norge var langt unna så sent som på 1980-tallet, stiger raskt den moralske indignasjonen i deler av bistandsmiljøet. I vår iver etter å fremme rettigheter verden over er det lett å bli historieløs.

Vi er verken uenig i mål eller intensjon – ei heller i at disse landene bør etterleve det de faktisk har forpliktet seg til gjennom menneskerettighetskonvensjoner. Men det er viktig å spørre om også vinklingen – som i stor grad legger opp til en verdikonflikt mellom nord og sør – er lur. Der vi før snakket om universelle prinsipper snakkes det i dag om «normative rammeverk» og «verdikamp». Der man kunne vektlagt dialog, snakker man om aktivisme og strategiske allianser.

Et sterkt verdi- og kulturfokus står også i fare for å dra oppmerksomheten vekk fra den prosaiske og langsomme prosessen som ligger ved kjernen av problemet, nemlig oppbyggingen av ansvarlige statsinstitusjoner. Ja, staten er overgriper, men staten er også garantisten for menneskerettigheter. Å tro at man kan eksportere en menneskerettighetsstandard direkte fra rettstater i Vesten inn i land uten samme institusjonelle nivå, er i beste fall naivt. Man kan muligens få gjennom nye forpliktelser i det «normative rammeverk» og på det formelle plan, men de grunnleggende og underliggende maktrelasjoner som ofte styrer hva staten gjør, vil trolig bare tilpasse seg de formelle strukturene. I en slik kontekst er aktivist-linjen og retorikk om verdikamp lite hjelpsomt. En slik konflikt er akkurat hva udemokratiske ledere ønsker – og tjener på.

Men det kom også alternative stemmer frem på konferansen. Molly Melching, leder i organisasjonen Tostan, og Hilde Frafjord Johnson pekte begge på alternativer til «aktivist-sporet». Etter 40 år i Senegal kunne Melching fortelle om hvordan hun så verdien av å jobbe sammen med de lokale lederne og betydningen av å finne synergier mellom menneskerettighetene og lokale normer og kultur. Hvis man bruker tid og leter, finner man alltid dette, mente Melching. Frafjord Johnson hadde også opplevd hvordan menneskerettighetene i Sør-Sudan vinkles som «en vestlig konspirasjon». Hennes løsning var da å vise hvordan det var helt klare linker mellom menneskerettighetene og de verdiene sør-sudaneserne kjempet for i sin frigjøringskrig. Både Melching og Frafjord Johnson så altså de samme utfordringene, men fremsto langt mer søkende og reflekterende enn de som malte den globale konfliktlinjen med brede pensler.

Et annet område der konfliktdynamikken ofte kommer på spissen er i spørsmålet om familieplanlegging og kvinners reproduktive rettigheter. Konservative bevegelser har slått seg sammen med muslimske land, Vatikanet og ofte Polen og Malta (som da forhindrer EU i å si noe som helst om saken) mot tradisjonelle vestlige land som ønsker å sikre det de mener er kvinners udiskutable rettigheter til å bestemme over egen kropp. Dette er et av de mest betente områdene innenfor den internasjonale menneskerettighetsdebatten.

Dessverre ser man ofte at en aktivist-linje i slike spørsmål resulterer i økt polarisering mellom nord og sør. Men slike konfrontasjoner har også visse politiske konsekvenser på hjemmebane.

I nord vil politikere som står opp for likestilling og menneskerettigheter, trolig tjene på det («se på meg – jeg kjemper den gode sak i fremmede land»). I sør vil reaksjonære politiske ledere tjene rått på å stå i mot den samme aktivismen («se på meg – jeg kjemper mot den vestlige dekadansen og imperialismen og står opp for sanne afrikanske familieverdier!»).

Under radaren i Afrika har det egentlig gått riktig vei i lengre tid. Færre dør som følge av for tidlig fødsel, og flere barn vokser opp pga. økt mulighet til å bli ivaretatt når mor ikke får altfor mange barn. Kanskje kan jenter til og med rekke å fullføre skolen før de blir mødre. Men med den kommende befolkningseksplosjonen i Afrika sør for Sahara vil familieplanlegging bli en enorm utfordring for helsesystemet i regionen. Mange av dem som jobber med dette «på bakken», er konservative misjonsbistandsorganisasjoner. Men selv innad i de mest konservative miljøer sniker det seg ofte inn en praktisk og pragmatisk holdning til familieplanlegging i møte med virkeligheten. Hvis det imidlertid brygger opp til en global verdikamp, drevet av politikere i nord og sør som ønsker å posere for egne velgere, vil dette raskt kunne sette bremsen på for det gode, men mindre synlige arbeidet som gjøres i flere land.

Vi sitter med andre ord igjen med en følelse av at norsk bistand formes av det som er politisk lurt i Norge, men som ikke går i takt med utviklingen i mottakerland. Med et Afrika i sterk vekst, enorm pågang fra både arabiske og asiatiske friere, samt en økende afrikansk avsmak for den internasjonale straffedomstolen, som oppleves som en heksejakt på afrikanske ledere, igangsatt av kolonimakter i sin livs høst, er det viktig å jobbe langsiktig og smart med menneskerettighetene. En i overkant normativ tilnærming kan gjøre mer skade enn nytte.

Utviklingspolitikk er, som Hilde Frafjord Johnson sa på konferansen, «the business of cheating history». Vesten brukte hundrevis av år med konflikt på å nå frem til den demokratiske standard vi nå har. Vi ønsker at mottakerland skal gjøre dette på få noen få år. Det krever ikke bare et glødende hjerte, men også mye is i magen for å finne de rette snarveiene.

Innlegget er publisert hos Minerva 18.12.14.