God retorikk er viktig i politikk. Ord og uttrykk som gir velgerne positive assosiasjoner, kan ofte være viktigere enn innholdet i politikken. Derfor lønner det seg for politikerne å bruke tid på språket, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.
Et av de mest vellykkede slagordene de senere år har de rødgrønne stått for. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at de vil prioritere ”fellesskapet” fremfor ”skattelettelser til dem som har mest fra før”. De borgerlige partiene har vært lite effektive i sine forsøk på å dempe eller fjerne kraften i denne retorikken.
Det er meget tvilsomt om det kan dokumenteres at de blågule virkelig har gitt større skattelettelser til ”dem som har mest fra før” enn de rødgrønne har gjort, men la det fare her.
Det er flere grunner til at en slik retorikk slår an hos velgerne.
Selve ordet ”fellesskap” er et positivt ord og fungerer antagelig langt bedre enn for eksempel ”staten” eller ”offentlige utgifter”. Men samtidig rører slagordet ved forestillinger om mer komplekse sammenhenger i økonomien.
Når de rødgrønne sier at de vil prioritere ”fellesskapet” mener de offentlige utgifter som skal føre til mer velferd for befolkningen. Logikken bak slagordet er altså at økt skatt fører til flere og bedre offentlige velferdsytelser som igjen gir befolkningen mer velferd.
Men det er en logikk som ikke nødvendigvis holder.
For det første er velferd ikke synonymt med offentlige velferdsordninger. Velferd er en individuell opplevelse, ikke et system. At et offentlig (velferds)system blir større eller bedre, behøver ikke å bety at din og min velferd blir bedre.
For det annet kan det ikke dokumenteres noen sammenheng mellom brukernes tilfredshet og størrelsen på offentlige budsjetter. Det er for eksempel ikke slik at innbyggerne i kommuner med store skolebudsjetter er mer fornøyd enn innbyggerne i kommuner med små budsjetter. Det er heller ikke slik at elevene lærer mer eller trives bedre der det brukes mer penger.
For det tredje er det ikke slik at én krone mer i skatt uten videre gir én krone mer i velferd. Også staten sløser, gjør feil og er ineffektiv. Mange synes å tro at alle statlige kroner brukes fornuftig, mens private kroner bare brukes til opsjoner og potetgull. Men så enkelt er det ikke. En krone mer på statens hånd kan føre til mindre velferd enn om den forble på private hender.
For det fjerde kan sammenhengen mellom skatt og offentlig velferd være stikk motsatt av den de rødgrønne påstår. Lavere skatt kan føre til mer konkurransedyktige bedrifter, flere arbeidsplasser og større skatteinntekter for staten. Økt skatt kan føre til at bedriftene blir mindre konkurransedyktige, gir færre arbeidsplasser og mindre skatteinntekter for staten.
For det femte etterlater slagordet helt feilaktige forestillinger om hva noen få skattekroner kan finansiere. Selv om Regjeringen hadde gjort det den later som den gjør – nemlig skattet ”dem som har mest fra før” hardere, ja, så hadde det bare vært en dråpe i havet på et norsk statsbudsjett.
Klimaet i norsk debatt har gjort at ordet ”skattelettelser” har kommet i miskreditt. Det forbindes med noe usolidarisk, kaldt og egoistisk. Økte offentlige utgifter derimot, er varmt, godt og solidarisk. At det er blitt slik, skyldes også beredvillige venstrevridde journalister, som hjelper oss å tolke de politiske slagordene.
Tolkningen avhenger nemlig også av hvem som er avsender av budskapet.
For det er jo paradoksalt at man i Norge både kan legge ”opsjonskongene” i næringslivet for hat fordi de ikke passer inn i den norske ”nøysomhetskulturen”, samtidig som slagordet ”mer igjen for pengene” er dømt til å tape i møte med slagord om å bruke stadig mer til alt og alle.
Hvorfor er ikke nøysomhet med fellesskapets midler en verdi som settes høyere av norske journalister?
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
