Ideer

LOs siste stalinist?

Publisert: 26. februar 2007

EN SKAM: Gerd-Liv Vallas holdning til demokrati på arbeidsplassen er ødeleggende for norsk arbeiderbevegelse. Hver ny dag med stalinisten Valla på topp i LO er en dag for mye, skriver tidligere LO-medlem Christian Vennerød.

Det fins et par gode argumenter for å være med i LO. Det aller viktigste er behovet for hjelp i tilfelle man kommer i klammeri med en vanskelig sjef. Da behøver man en skikkelig fagforening på sin side.

Derfor er det et voldsomt slag mot selve kjernen i LOs eksistensberettigelse, når det viser seg at LOs toppleder oppfører seg på en måte som er helt utenkelig for en moderne direktør i et større norsk selskap.

I den grad lignende bøller fortsatt fins i det private næringsliv, får de ingen støtte fra oppegående styrer, eiere eller NHO når oppførselen avdekkes. Ingen bedrifter vil ha slike folk i ledelsen. Men slik har det hittil ikke vært i LO.

En autoritær kultur

LO har en tradisjon for å ha buldrebasser i sjefsstolen. Tor Aspengren gikk under navnet Tor med hammeren, og var åpenlyst stolt av det. Yngve Hågensen unnslo seg ikke for herskerteknikker som å kalle Torbjørn Jagland for «gutten». Men det er stor forskjell på Vallas misbruk av makt mot en ansatt, og en LO-leders brutalitet i forhandlinger.

Det skremmende er at Gerd-Liv Valla ikke ser ut til å forstå denne forskjellen. Hun har bare ett spor i hodet: Mer makt til Valla. Hun har ikke rom for uenighet: De som ikke er med meg, er mot meg. Og hun lar hensikten hellige midlene: Løgn, bløff, trusler, lovbrudd, sjikane og mobbing.

Spørsmålet er hvor lenge norsk venstreside kan leve med en slik sjef. Jeg har selv vært LO-medlem og sågar tillitsvalgt i mange år, og mener at hver ny dag med Valla på topp er en dag for mye. For denne saken dreier seg ikke lenger om hverken Yssen eller Valla, men om LOs og Arbeiderpartiets sjel. Vi er i ferd med å finne ut om den er demokratisk eller ikke.

LOs bedriftsdemokrati

I snart 40 år har LO stått i spissen for å utvikle norsk bedriftsdemokrati. Det har skjedd på en måte som har vakt internasjonal anerkjennelse

Spørsmålet man nå kan stille seg etter Vallas sørgelige eskapader, er om alt pratet om demokrati og arbeidsmiljø bare har vært markedsføringspolish for en organisasjon som ikke lenger kan levere den tjenesten som de fleste medlemmene tradisjonelt har trodd var hensikten: høyere lønn.

Høyere lønn kan LO naturlig nok ikke levere. For det første er mange medlemmer ansatt i bransjer som f eks klassisk industri, der behovet for arbeidskraft er synkende. For det annet er LO blitt så stor at økt lønn utover produktivitetsveksten åpenbart vil slå ut i inflasjon. For det tredje fastsetter markedet og individet selv lønnsforhandlingene mye mer effektivt i de fleste bransjer.

LO har derfor under Valla kjøpt seg mer direkte politisk makt i regjeringen og Arbeiderpartiet. Det har lyktes i en slik grad at mange kaller Valla for «overstatsminister».

Hvor ille er det egentlig?

Noe av det merkeligste ved avsløringen av Vallas lederstil, er at de fleste politiske kommentatorer og journalister er så blendet av Vallas makt, at de ikke har sett sakens alvor. De har trodd at det hele vil blåse over etter en liten stund.

De regner med at mange småpamper rundt omkring ivrig vil vise sin lojalitet ved å «dra en Giske» (han var den første som logrende støttet Valla uten å tenke over hva hun har gjort).

Men heldigvis ser det ut til at grunnplanet i LO reagerer. De vet at behovet for trygghet er hovedårsaken til at folk er med i en fagforening. Fagforeningen er først og fremst et bolverk mot usaklige sjefer og kolleger. Det er særlig når arbeidsgiveren ikke holder mål, at det er godt å være organisert.

Derfor kan LOs grunnplan ikke leve med en toppsjef som mobber sine underordnede og etterpå koketterer med at de får finne seg i det, for hun er ikke noen pusekatt…

Løgn, misbruk og lovbrudd

Valla utlyste en storslagen pressekonferanse for å fortelle at hennes underordnedes historie «ikke hadde rot i virkeligheten». Dette viste seg senere å være løgn. Ingunn Yssens virkelighet ble bekreftet av andre.

For å ta knekken på Yssen, skjøv Valla hele ledelsen i LO foran seg. I det store og hele var støtten meningsløs, for Yssens kritikk gikk jo særlig på forholdet mellom Yssen og Valla. Valla kjørte altså sine underordnede foran seg i en konflikt der det egentlig bare var hun selv som hadde ansvaret. Slikt er pinlig for en leder.

Verre ble det selvsagt da det kom frem at Yssen hadde rett. Misbruket av resten av LO-ledelsen ble dermed tydelig for alle.

Forholdet mellom ansatt og sjef er ikke preget av likhet. Derfor er arbeidsgivere pålagt varsomhet i personalsaker. Men Valla lot seg ikke bremse av slike hensyn. Hun offentliggjorde fortrolig informasjon i pressen om hva Yssen hadde sagt i medarbeidersamtale med henne. For å knekke Yssen brøt LO-lederen altså både norsk lov og de reglene som er selvsagte for alle på gulvet i norske bedrifter.

En falsk unnskyldning

Tabbene kunne LO ikke leve med. En erfaren leder vet når hun må «legge seg flat», som det heter. Vallas forsøk var imidlertid så halvhjertet at det avslørte at hun – selv i ettertid – ikke hadde forstått hvor galt hun hadde oppført seg. Vallas unnskyldning gikk ut på at hun var lei seg hvis hun hadde gjort noe som Yssen hadde tatt seg nær av.

«Hvis?» Fortsatt insinuerte altså Valla at Yssen bare simulerte. Men vi andre forsto at det f eks var sant at Valla hadde stått og skjelt ut sin avdelingssjef på flyplassen for noe hun ikke hadde ansvar for. Martin Kolberg, som også var der, ville nemlig støttet Valla hvis Yssens versjon var usann. Men Kolberg sa ingen ting.

Valla tok ingen egentlig selvkritikk. Hun beklaget ikke mobbingen, som nå var bekreftet av Yssens tidligere kollega i LO. Hun beklaget bare at Yssen hadde følt seg trakassert.

Valla mente altså at det var Yssens egen feil at hun følte seg mobbet. Kan LOs anti-mobbe-gruppe leve med en leder som legger ansvaret for trakasseringen på den som blir mobbet?

En ekte stalinist

Valla var til hun var ca 34 år medlem av KUL, Kommunistisk UniversitetsLag. Dette var en sær, dogmatisk, marxistisk retning som gikk inn for diktatur, og som var stiftet av hennes daværende ektemann. Valla var en ivrig forsvarer av Stalin, og skrev så sent som i 1979 i partiets tidsskrift Den røde arbeider:

«Han [Stalin] var i årtier inspirator, rådgiver og leder for proletariatets revolusjonære kamp på alle kontinenter. Derfor er han elsket av det kjempende proletariat av alle sanne kommunister.» (kilde Wikipedia)

Valla har senere ikke tatt avstand fra sin stalinistiske fortid, noe mange andre som tabbet seg ut på 70-tallet, har gjort.

Med en helt som Stalin, er det kanskje ikke så merkelig at makt går foran sannhet. Yssen fikk merke dette da hun i 2004 informerte Valla om en forskningsrapport som snart skulle komme fra FAFO. FAFO er fagbevegelsens eget forskningsinstitutt, og i rapporten ble Valla sitert, men ikke på en flatterende måte.

Valla insisterte nå på at Yssen måtte tvinge forskerne til å endre rapporten! For en ekte stalinist som Valla var dette uproblematisk. Som kjent endret jo Stalin systematisk både historiebøker og offisielle bilder av hvem som hadde sittet i ledelsen av partiet. Men Yssen nektet å bidra til Vallas forskningssvindel.

Mafia-trusler

Alle som ville vite, har lenge visst at Valla er en person som det er pinlig at har sluppet så langt frem i Norge. For dem som fortsatt var usikre, burde all tvil forsvunnet som dugg for solen da Berit Reiss-Andersen fortalte historien og hvordan hun ble truet av Valla til å fortsette som Vallas statssekretær.

Reiss-Andersen hadde sagt opp av lignende grunner som Yssen. Men Valla sa rett ut at ingen fikk forlate henne. Det var hun som skulle sparke sine underordnede når det passet henne! Reiss-Andersen insisterte på å slutte likevel. Etter noen dager ble Reiss-Andersen fortalt av Valla at statsminister Jagland hadde grepet inn og ville hun skulle fortsette. Reiss-Andersen trakk da oppsigelsen.

Men så oppdaget hun at Jagland ikke hadde sagt noe som helst. Fly forbannet over en slik manipulering, sa Reiss-Andersen at hun ikke kunne jobbe for folk som løy, og krevde å få slutte direkte. Da lente Valla seg over bordet og sa: «Du skal vite at jeg har mektige venner».

Særlig mye tydeligere kunne Valla ikke klargjøre at hennes makt bygger på en halvmafios sammenslutning innen norsk venstreside.

Et nett av løgn

Etter trusselavsløringen kunne Valla stoppet opp. Men for en stalinist er det ingen vei tilbake. Så hun viklet seg i stedet inn i nye desperate løgner. Triumferende viftet hun med et dokument på TV. Dokumentet skulle bevise at Jagland hadde ønsket at Reiss-Andersen fortsatte i jobben.

Men ingen fikk se dokumentet. Reiss-Andersen sa det var en bløff. Jagland nektet å støtte Vallas versjon. Til slutt måtte Valla nok en gang beklage at noen hadde forstått noe på en måte som hun selvsagt ikke hadde ment.

Kan virkelig LO ha en sjef som to ganger lyver om statsministerens rolle i samme sak? Kan LO leve med en leder som først truer sine ansatte, og som så ti år senere fabrikkerer dokumenter for å skjule sin oppførsel?

Misforstått solidaritet

Blant pampene i LO er den første reaksjonen å slutte rekkene om lederen. Men solidaritet kan strekkes for langt. En leder som skiter i eget reir, slik som Valla har gjort, er ikke en leder man skal slutte rekkene omkring. Det er en person man skal ta avstand fra og bli kvitt.

For solidariteten i en organisasjon må være knyttet til organisasjonens ideer og idealer – ikke til dens frontfigur. Dette er selve forskjellen på en demokratisk og en stalinistisk kultur.

Det er på tide at LO og Ap viser at de forstår forskjellen. Et knefall for den sterke kvinne er ikke det spor mer tiltalende enn å tilbe den sterke mann.

Hvor kort tid det tar før Valla må gå, er testen på hvor sterkt demokratiet egentlig står i LO og Arbeiderpartiet.

(En versjon av denne artikkelen stod på trykk i Dine Penger 2/2007)

Publisert: 26. februar 2007