Utopister og kynikere

De fleste vil nok nekte for at deres politiske filosofi har en religiøs karakter. Men den utbredte støtten til totalitære regimer blant borgere i liberale regimer hadde sitt utgangspunkt i et av den moderne mentalitetshistoriens største paradoks: Målet var å redde menneskeheten, skriver Bård Larsen på verdidebatt.no.

Bård Larsen

Publisert: 18. januar 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

De fleste vil nok nekte for at deres politiske filosofi har en religiøs karakter.

Men den utbredte støtten til totalitære regimer blant borgere i liberale regimer hadde sitt utgangspunkt i et av den moderne mentalitetshistoriens største paradoks: Målet var å redde menneskeheten.

Alle de døde, fra moskvaprosessene til Nürnberglovene, fra det store spranget i Kina til folkemordet i Kambodsja var brikker i skueplasser som hadde sine protegeer i vesten fordi de ville redde menneskeheten fra undergang. Det store spørsmålet er hvorfor man ikke lærte av erfaring. Burde ikke lærdommen ha sunket inn allerede etter Lenin? Eller ved synet av brunskjorter som knuste jødiske butikkvinduer i Berlin? Den ene nedturen etter den andre rokket ikke ved troen, for det er verden, menneskene, det er noe galt med, ikke troen.

Idéhistorisk skiller man ofte mellom den utopiske tradisjon og den pragmatiske tradisjon: Mellom forestillingen om det plastiske, formbare mennesket hos de progressive og det statiske mennesket hos ”tragikerne”. De progressive er ofte påvirket av romantikkens forestillinger om menneskelig perfeksjon og menneskets formidable potensial, mens tragikerne understreker menneskets begrensinger og svakheter. Dette er selvsagt idealtyper, grovsortert mellom en utopisk visjon og en kynisk, tragisk visjon.

Filosofene Ophelia Benson og Jeremy Stangrom viser i boken Why Truth Matters til at den progressive tenkningen er påvirket av John Lockes syn på mennesket som et blankt ark,tabula rasa, men uten at de samme progressive tar høyde for at Locke rent faktisk ikkehadde en antropologi som gikk ut på at mennesket er absolutt formbart. Snarere mente han at mennesket er skapt av Gud, med visse absolutte og før-politiske rettigheter.

Mistolking av Lockes tese åpner for menneskelig ingeniørkunst: å perfeksjonere mennesket. Hvis mennesker oppfører seg dårlig, for eksempel ved å skade hverandre, er det på grunn av ødelagte sosiale relasjoner eller på grunn av sammenbrudd i samfunnets normative struktur. Destruktiv adferd skyldes altså ikke at mennesker har gitte disposisjoner fra naturens side, som for eksempel aggresjon eller eietrang – eller fri vilje. Enkelte progressive mener derfor at mennesker en gang i fremtiden kan leve i total harmoni med hverandre: Hvis du skaper et harmonisk samfunn, får du en harmonisk menneskehet.

Hvorfor oppsto ikke noe som tilsvarer Jakobinerterroren ― bølgen av terror som skyldte over Frankrike etter revolusjonen i 1789 ― under den amerikanske revolusjonen? Den amerikanske revolusjonen og grunnlovsarbeidet var som kjent bygget på helt andre tradisjoner fra opplysningsfilosofien, ofte assosiert med Thomas Hobbes og behovet for Rule of Law for å begrense skadevirkningene av menneskenaturen og skape en viss orden i det lovløse og vigilantiske kaoset som hadde oppstått i den nye innflytterstaten (et kaos som vi får et rystende møte med i Cormac McCarthys Blodmeridianen). Amerikansk politikk har som følge av dette alltid vært tuftet på individualisme og en begrenset stat, det vi dag kan kjenne igjen som den amerikanske skepsisen mot Big Government.

”Temmingen” av det ville vesten har for øvrig blitt strålende portrettert i HBO-serienDeadwood, hvor det voldelige anarkiet i en liten gruveby sakte transformeres til et minimum av rettstilstand og pragmatisme, noe som ikke nødvendigvis gjør det enkelt å skille skurkene fra heltene. I et intervju med det amerikanske magasinet Slate fortalte regissøren David Milch om seriens hovdefigur, sheriffen Seth Bullock:

[Bullock] was a guy with a murderous personality who embraced the idea of law as the only way he could control himself. The first scene of the first episode shows him hanging a guy rather than letting the mob hang him. That was a true story, and what he said was, «If he’s gonna be hung, he’s gonna be hung under color of law.

Den franske revolusjonen var preget av ideer den amerikanske var mindre preget av: Rousseaus autoritære overstyringsfilosofi. Historikeren Kåre Tønneson skrev i essayet Sett terroren på dagsorden: ”Poenget i ”terror – sammenhengen” er at troen på samfunnets og menneskets formbarhet, kombinert med den store enigheten om et samfunnsideal, kan tenkes å åpne for en messiansk innstilling: troen på å forvalte det ene sanne og å ha plikt til å utbre det blant menneskene, slik at man når frem til samfunn der harmoni og lykke rår.” Forholdet som Tønneson beskriver er en klassiker: Viljen til voldsbruk øker proporsjonalt med ambisjonsnivået på menneskehetens vegne. Dessverre, kan man legge til. Innbyggerne i Deadwood fikk sin skjerv av vold og et lovverk som ikke akkurat appellerte til den som søker absolutt rettferdighet. I Frankrike fikk vi Madame Guillotine, i folkets navn, så blodspruten sto. Adelens og folkefiendenes hoder rullet, til stormende jubel fra mobben:Liberté, égalité, fraternité! Og så kom Napoleon.

Problemet med tabula-rasa-synet, skriver Benson og Stangrom, er at det står i sterk kontrast til overveldende vitenskaplig bevis på det motsatte: At homo sapiens er så mye mer enn det blanke ark alene. Et resultat av å tviholde på et syn på menneskets natur som ikke er i henhold til vitenskaplig, historisk og antropologisk erfaring, er at det oppstår store adopsjonsproblemernår du bygger en politisk teori på toppen av det. Nazismen var et overtydelig eksempel påidealistisk utopisme som møter ”virkeligheten” med dunder og brak.Nazismens grunnleggende idé var basert på en negasjon av menneskeheten — en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi. Derfor skurrer det i manges ører å omtale nazismen som idealisme og utopi. Kommunismen er på sin side basert på en forestilling om å virkeliggjøre menneskehetens universelle potensial. Nasjonalsosialismen er derfor tilnærmet død som politisk ideologi, mens avtrykk av kommunismen lever i form av en forestilling om at intensjonen var god og utfallet tragisk.

Derfor mener Benson og Stangrom at misforholdet mellom erfaring og virkelighet bestillustreres ved marxismen. Det har riktignok blitt reist debatt om hvorvidt Marx faktisk troddepå forstillinger om det absolutt formbare mennesket. Sikkert er det allikevel at Marx, i likhet med Rosseau, mente at eiendomsforholdene i samfunnet var årsak til den konfliktfylte og antiegalitære menneskelige tilstand. Rousseau mente at menneskets syndefall skjedde den dagen noen kom på ideen å bygge gjerde rundt sin hage. Marx pekte særlig på to forhold: klassekonflikt og fremmedgjøring. Ved å oppløse alle klassekonflikter gjennom kollektivt eierskap, mente Marx at mennesket ikke lenger ville være fremmedgjort; fra produksjonsmidlene, fra arbeid og fra sine medmennesker. I det fremtidige kommunistiske samfunn, ved historiens ende, ville menneskeheten gå opp i en høyere enhet: Rasjonelt, selvbevisst og altruistisk. Friderich Engels skrev om en dag da statsmakt og regjeringsformer ville være overflødige fordi mennesket ikke lenger ville være fremmedgjort fra sin sanne natur:

Proletariatet erobrer statsmakten og forvandler produksjonsmidlene til statseiendom.

Men dermed opphever det seg selv som proletariat, gjør ende på all klasseforskjell og på klassemotsetningene, og dermed oppheves også staten som stat. (…) Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse å undertrykke, så snart man har avskaffet klasseherredømmet og sammen med det den enkeltes kamp for tilværet, som har sin grunn i det hittil rådende produksjonsanarkiet, og man dermed også har gjort ende på de sammenstøt og utskeielser som har vært følgen, da fins det ikke lenger noe å undertrykke som gjør en spesiell undertrykkelsesmakt, en stat, nødvendig. Statens første handling som den virkelige representant for hele samfunnet (overtakingen av produksjonsmidlene i hele samfunnets navn) er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene området etter det andre og dør ut av seg selv. I stedet for herredømme over personer trer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke «avskaffet», den dør bort.

”Marxismen er bare nok en politisk utopi, kledd opp i sofistikerte filosofiske kostymer”, forstetter Benson og Stangroom, som kaller marxismen ønsketenkingens kroneksempel.Marxistene tar for gitt at sosiale relasjoner er basert på økonomiske og strukturelle forhold alene, at ondskap og vold er sosiale reaksjoner fundert på materielle tilstander, urett og fremmedgjøring. Slike forenklinger er forlengst tilbakevist, og gjør det marxistisk-analytiske rammeverket til rene spekulasjoner. Når marxismen iutgangspunktet velger å mistolke menneskets antropologi, blir forestillingene om en konfliktfri fremtid svært lite plausibel.

Hærføreren Thukydiderkjente allerede under antikken at menneskets medfødte irrasjonelle tilbøyeligheter kan føre stater inn i konflikt, like mye som, og noen ganger mer, enn materielle årsaker. Steven Pinker skrev i boken What Scientists Think at vold er et universelt menneskelig fenomen:

Den finnes i alle kulturer. I motsetning til hva mange intellektuelle tror, viser de mest omfattende etnografiske studier at de høyeste forekomster av vold var å finne i pre-statlige, forhistoriske samfunn. Forekomsten av drap og død ved krigføring i slike samfunn er, i variable tall, høyere enn i det moderne vesten. Selv i vestlige samfunn viser det seg at mennesker har voldelige fantasier om mennesker de ikke liker, selv om de aller fleste av oss aldri setter slike fantasier ut i livet. Vold opptrer tidlig i et barns liv – de fleste toåringer sparker, biter og klorer … I sum antyder dette for oss at voldelige impulser er del av vår natur. En impuls som er til stede hos de fleste mennesker og en impuls vi også virkeliggjør med letthet.

Kort oppsummert; mennesket er ikke perfekt, og fornuften kan ha sine begrensninger. Pinker har uttalt at troen på spontan menneskelig kooperasjon og det endelige fravær av vold er en utopi som stammer fra Rousseaus forestilling om Den edle villmannen. Eystein Halle har i Minerva skrevet godt om denne misoppfatningen:

Den naturalistiske feilslutning er, enkelt uttrykt, troen på at det vi kan observere i naturen også er det eneste ”riktige.” Siden naturen er amoralsk, leder denne feilslutningen i sin ytterste konsekvens til avvisning av all menneskelig moral. Den moralistiske feilslutning er den motsatte ytterlighet, og forholder seg nærmest speilsymmetrisk til den første feilslutningen. Den moralistiske feilslutning gjør gjeldende at det vi oppfatter som moralsk riktig også er det naturlige. Av dette følger at mennesket er godt av natur – og med dette gjerne et relativt positivt syn på samfunnets og menneskets muligheter.

Men her er det grunn til å være på vakt og ikke forville seg inn i biologiens og genetikkens minefelt: Diskusjonen om kultur vs. natur, med Harald Eias Hjernevask i minne. Det er liten tvil om at sosiale relasjoner i overveldende grad er basert på læring. Et slikt syn er allikevel kompatibelt med tanken om at det også finnes grenser for menneskets formbarhet. Vi er ikke determinert til å leve som dyr, selv om vi også er dyr. Men vårt dyriske utgangspunkt setter begrensinger for hvor formfullendt vi kan bli, uansett hva en bestemt politisk ideologi forkynner.

Marxistene rendyrket den menneskelige ingeniørkunsten for å tilpasse menneskeslekten til den ideologiske doktrinen. Det var et prosjekt som måtte gå galt. Kommunismen er altså, ifølge Benson og Stangrom, dømt til å mislykkes, til en eksistens i premiss-limbo, mellom teori og diktatur, uten mulighet til å nå det endelige mål. Frank Zappa sa det samme, men i en langt mindre snusfornuftig formulering: ”Communism doesen’t work because people like to own stuff.”

Det gjenstår et grunnleggende filosofisk spørsmål: Kan en idé eller et prinsipp være god uavhengig av den fysiske virkeligheten? Tanken om absolutt frihet er et eksempel på noe mange mener er en god ide, om enn ikke så fornuftsbasert. Frihet står for noe godt for de aller fleste av oss, uten at vi reflekter så mye over semantikk. Frihet er av det gode – apriori altså. De legendariske svenske filmskaperne Hasse og Tage lagde for eksempel en veldig morsom film på 1970-tallet som het ”Slipp fångarna fri, det är vår”, hvor fangene ble fremstilt som smårampete snille gutter som ville ut og lukte på blomstene, i en kardemommeverden som var typisk for 70-tallets naive sosialrealisme. Noen idealister som tror på total frihet vil insistere på at total frihet er et gode fordi det er rettferdig som overbyggende prinsipp. Hvordan folk benytter seg av denne friheten får være opp til den enkelte. Andre vil insistere på at mennesket er grunnleggende altruistisk, at når vi settes fri, vil vi oppføre oss anstendig og solidarisk mot hverandre. Andre mener at den rette veien til absolutt frihet er en periode med diktatur for å kunne legge til rette de materielle betingelsene som er nødvendig for å frigjøre mennesket. Det er lite empirisk belegg som kan understøtte slike visjoner.

William Golding skrev en av de sterkeste advarslene mot naiv idealisme i boken Fluenes herre. Her strander en skoleklasse på en øde øy hvor de raskt forfaller til tribalisme og vold, de sterkeste tar makt på bekostning av de svake. Det finnes ingen kontroll eller autoritet som kan forhindre at barbariet vinner over sivilisasjonen: Mennesket er destruktivt, mener Golding. Fluenes herre bringer tankene til Hobbes, at menneskenaturen er ond, og at sivilisasjonens primære oppgave er å begrense skadevirkningene av den menneskelige natur. Det er jo en negativ tanke, en form for misantropi, vil mange foreslå intuitivt.I utopier finner vi forestillinger om nye mennesker i den beste av alle verdener. Som motsetning skildrer dystopien marerittet. Drøm og mareritt altså, som i praksis synergerer for den kyniske betrakteren.

Innlegget er publisert på Vårt Lands verdidebatt.no 17.1.14.