Troen på ideene
Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita. Anmeldelsen utgjør halvparten av Klassekampens spalte «Slik jeg ser det». Tankesmien Manifest Analyses økonom Ali Esbati har skrevet den andre delen, som finnes her.
“Troen på markedet” gjør et forsøk på å presentere de intellektuelle arkitektene bak den «nyliberale» politikken som har blitt ført siden 1980-tallet. Den «nye» liberalismen framstilles som en perversjon av den klassiske og avbildes som en autoritær tankeretning, som endog har flørtet med fascismen. Den blir gjort ansvarlig for mange (muligens de fleste) av de negative utviklingstrekk vi har sett de siste tretti årene.
Det antydes at de østerrikske økonomene Ludwig von Mises og Friedrich Hayek, samt Chicagoskole-økonomen Milton Friedman, har forsynt det tankegods som førte til finanskrisen. Dette er til en viss grad sant når det gjelder Friedman, noe jeg skriver om i en kommende bok, men er heller misvisende når det gjelder de to østerrikerne: Hayek var den første viktige kritikeren av tanken om at myndighetene skal bedrive prisstabiliseringspolitikk (inflasjonsmål). Han mente sentralbanken skulle stabilisere landets samlede pengebruk, framfor å stabilisere prisnivået. Tanken var nettopp å forhindre den type gjeldsvekst og kriser som redaktørene av boken peker på.
Friedmans intellektuelle bidrag til finanskrisen er primært å finne i hans fortolkning av den store depresjonen og sentralbankens adopsjon av dette synet. For øvrig har andre Chicago-skoleøkonomer (men ikke Friedman) gitt opphav til urealistiske tanker om «effektive» finansmarkeder og troen på at de økonomiske aktørene har «rasjonelle» forventninger. Begge disse synene bryter med det teoretiske perspektivet til Mises og Hayek.
Når det gjelder påstander om autoritære trekk ved de to østerrikerne, skal man lete langt etter bevis. Et yndet sitat blant venstreintellektuelle er der Mises i boken «Liberalismus» (1927) uttrykker at samtiden er takknemlig for at fascismen (forstått som høyreorienterte nasjonalistgrupper) stoppet den «røde fare» i årene etter første verdenskrig. Sitatet, som første gang ble brukt mot Mises av Herbert Marcuse, er tatt ut av sin sammenheng: Det står på slutten av et kapittel som kritiserer fascismen. Mises var også en av de ytterst få tysktalende tenkere som på denne tiden konsekvent forsvarte demokratiet og var sånn sett ingen elitist, slik Dag Østerberg gir inntrykk av i sitt essay. For Mises kan ingen statsmakt styre uten folkets samtykke. Demokratiske institusjoner er derfor sentrale i et liberalt samfunn.
Hovedproblemet med boken er imidlertid bruken av det diffuse begrepet «nyliberalisme». Det finnes ingen betydningsfulle tenkere eller politikere i dag som kaller seg nyliberalister (heller ingen i tankesmia Civita). Begrepet har sin historiske opprinnelse i ønsket om å finne en «tredje vei» – et kompromiss mellom den klassiske liberalismen og sosialismen. Hayek og Mises avviste et slikt prosjekt og beholdt sine klassiske synspunkter, selv om pragmatikeren Hayek tok til orde for en begrenset velferdsstat.
Det beste kapittelet er utvilsomt det som omhandler Trygve Hoff. Her er framstillingen mer historiefaglig fundert og for det meste god og nyansert, spesielt den faghistoriske konteksten. Men forklaringen på det politiske skiftet rundt 1980 er heller kuriøs.
De svakeste delene av boken er nettopp der man søker å ta et oppgjør med de økonomene som blir utpekt som de sentrale nyliberale strateger: Mises, Hayek og Friedman. Disse essayene bærer preg av sviktende faghistorisk kunnskap og makter ikke å etablere noen forbindelse, utover det anekdotiske, til dagens økonomiske problemer.
Boken vektlegger antatte intensjoner og ideologisk kamp framfor historiske erfaringer med den økonomiske politikken. De «nyliberale» reformene kom som et svar på sammenbruddet i denne styringen og har for det meste blitt gjennomført av sentrumsorienterte politikere, selv om det også var noen få som var ideologisk motivert (Reagan og Thatcher).
Deler av etterkrigstidens styring hentet sin inspirasjon fra den britiske økonomen John Maynard Keynes. Men det er misvisende når Østerberg påstår at den amerikanske New Deal-politikken var basert på Keynes, at de fleste industriland adopterte keynesiansk politikk etter krigen eller at denne politikken fungerte særlig godt.
Heri ligger hovedinnvendingen: Til tross for intensjonen uteblir den historiske og samfunnsmessige konteksten, og vi blir sittende igjen med omtrentlige forestillinger om en liten gruppe tenkere hvis tilknytning til dagens økonomiske politikk og finanskrisen er heller uklar.
Anmeldelsen er på trykk i Klassekampens bokmagasin 16. april 2011.