Ideer

Totalitære takter?

Publisert: 10. november 2006

Det er viktig at kulturen ikke er underlagt eller underordnet staten, men at den får leve sitt eget liv og kan være en del av sivilsamfunnet eller være kommersiell i et marked, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.

Før valget kunne man få inntrykk av at moderne sosialisme var redusert til et spørsmål om mer penger til all verdens gode og mindre gode formål. Det er fremdeles vanskelig å se at den rødgrønne regjeringen har et annet program enn akkurat dette: Å bevilge stadig mer penger over statsbudsjettet. Slik sett er det i grunnen rart at det så ofte er den politiske høyresiden som blir oppfattet som mest ”materialistisk”.

Men av og til dukker det også opp andre saker som illustrerer de rødgrønnes styringsambisjoner. Nå forleden, for eksempel, kom det et forslag til en kulturlov. Den er dømt nord og ned av opposisjonen, men ikke på prinsipielt grunnlag. Kritikken dreier seg først og fremst om at loven ikke er forpliktende nok; at den er innholdsløs og uten visjoner. Uten større offentlige forpliktelser (til å bevilge mer penger?) blir loven bare symbolpolitikk, mener opposisjonen.  Noen mener også at loven er for kort (sic!).

Man kan forundres over at ingen reiser mer prinsipielle innvendinger mot loven. Det er en lov som dreier seg om ”offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet” og utdyper hva staten, kommuner og fylker skal gjøre for at ”alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk”.  Den mest oppsiktsvekkende delen av loven er kanskje paragraf 3, der det heter at ”staten har et overordnet ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet…”.

Er dette et fremskritt, eller har det anstrøk av noe totalitært? Har virkelig staten det overordnede ansvaret for kulturen? En dissident fra det tidligere Øst-Europa ville antagelig betakket seg.

Loven burde i det minste utløse en viss ideologisk debatt mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Det er nemlig fortsatt et viktig skille i politikken hvorvidt man har et kollektivistisk eller mer frihetlig syn på demokratiet. Venstresiden starter gjerne med staten og betrakter individet, familien, det sivile samfunn og privat sektor som noe som nærmest er underlagt staten og skal styres av staten. Derfor snakker den også ofte moraliserende om mennesker, familier og bedrifter – mens sivilsamfunnet og frivillig sektor betraktes som instrumenter for staten og dens politiske vilje. Den politiske høyresiden er heller ikke uten slike paternalistiske innslag, men de må begrunnes sterkere.

Høyresiden prøver dessuten – eller i hvert fall bør den prøve – å tenke mer nedenfra og opp: Individet er minste byggesten i samfunnet, og staten er bare en del av samfunnet. Individet trenger selvsagt staten til noe, dvs. at staten skal støtte og beskytte individet og sivilsamfunnet der det trengs og når det trengs. Men staten skal ikke være overalt, og den skal ikke bestemme alt.

Av og til og i noen sammenhenger trenger også kulturen støtte fra staten; det er det bred politisk enighet om. Men prinsipielt er det viktig at kulturen får leve sitt eget liv og være fri; at den kan være en del av sivilsamfunnet eller være kommersiell i et marked – men at den ikke er underlagt eller underordnet staten. Den skal vokse frem nedenfra og utvikles på egne premisser – ikke som et politisk ”tiltak” som er iverksatt av staten eller tilpasset politiske behov.

Heldigvis er det i dag bredere tilgang til kunst og kultur enn noen gang før i historien. Det har aldri før vært så mye kunst og kultur å ta del i for så mange. Muligheten for kunst- og kulturopplevelser og muligheten til å leve av kunst og kultur er større enn noen sinne.  Samtidig er valgmulighetene store og konkurransen sterk. Antallet utgivelser innen musikk, litteratur og film, for eksempel, har steget enormt. Mange flere deltar selv aktivt i ulike kulturaktiviteter. Andre aktiviteter, som før ikke var kunst, er i ferd med å bli det.

Denne positive utviklingen har svært lite med staten å gjøre. Tvert om har markedet, den økonomiske veksten og globaliseringen en stor del av æren for at vi i dag har et så mangfoldig og levende kulturliv. Denne utviklingen er ikke naturgitt, men et utslag av en politisk erkjennelse av at politikken bør ha grenser. Politiske beslutninger om mindre politikk på områder som best hører hjemme i det sivile samfunn, privatsfæren eller markedet, er også politikk.

Kunsten og kulturen ser altså ut til å greie seg ganske godt uten staten – ja, den har ofte vist seg å greie seg godt på tross av staten. Visse deler av kunsten og kulturen trenger statens støtte, men det bør kun være en støtte og ikke blandes sammen med ambisjoner om et ”overordnet ansvar”.

De rødgrønne synes å ha problemer med å skille sivilsamfunnet, der kulturen hører hjemme, fra staten. Men det er et viktig skille, ettersom det er staten som skal tjene kulturen og ikke omvendt.

Kristin Clemet