SVs gylne sjanse

Av Bård Larsen, historiker i Civita

På sitt landsmøte i mars i år har SV for første gang i sin 50-årige historie mulighet til å lansere et program som fullt ut anerkjenner verdien av det liberale demokratiet og maktfordelingsprinsippet.

Splittet parti

SV har alltid vært et splittet parti, der en viss grad av marxistisk ortodoksi har fått gjennomslag, også i partiprogrammene. Parallelt har SV hatt et betydelig innslag av frihetlige sosialister som i husfredens navn har måttet leve med de illiberale. Det har gått med utallige timer og spaltemetre til interne diskusjoner om hvordan man skulle posisjonere seg i forholdet mellom den liberale rettstaten og den sosialistiske partistaten. Denne tiden kan nå være over.

I utkastet til nytt prinsipprogram kan vi lese følgende forslag fra flertallet: «Det er begrenset hva et sosialistisk parti kan oppnå gjennom et parlamentarisk system alene… Et sosialistisk parti er aldri sterkere i folkevalgte organ enn den folkelige mobiliseringen som skjer utenfor… En fri samfunnsdebatt er demokratiets livsnerve. SV vil derfor forsvare og styrke ytringsfrihetens kår. Det innebærer å forsvare retten til ytringer også når de kan oppleves som sårende eller krenkende hos majoriteten eller en minoritet.»

Flertallets innstilling åpner altså for det vi oppfatter som en selvfølge i en liberal rettstat. Filosofen Isaiah Berlin mente for eksempel at grunnsteinen i en rettferdig stat er verdipluralismen: At vi mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenelige.

Inneværende partiprogram, vedtatt i 2005, vitner om at SV helt frem til nå har slitt med autoritært tankegods.

Selv om SV alltid har hatt et ambivalent forhold til ideen om revolusjon, er programmet likevel spekket med nødvendige tiltak for å forsvare den sosialistiske statsmakten. Ideen om en gjennompolitisert statsmakt står derfor fremdeles sterkt i SV.

Revolusjonær

Senest i 2005 uttalte Audun Lysbakken at han var revolusjonær. Men hvorfor vil Lysbakken ha revolusjon i et liberalt demokrati? Fordi han ikke får det som han vil gjennom demokratiske valg? Er Lysbakken fortsatt revolusjonær? Og hvis så: Er det ikke merkelig at han sitter i regjering og forvalter det systemet han viser en så grunnleggende misstillit? Det er et problem for SVs troverdighet at Lysbakken ikke ønsker å diskutere uttalelser som i beste fall ligger i demokratiets gråsone. Man trenger debatt. For historien leger ikke alle sår.

Lysbakken var i sin tid medredaktør og skribent for SUs studiehefte Du skal ta ledelsen og makta.

Der kunne vi lese følgende: «… hvordan skal faren for gjeninnføring av kapitalismen, kontrarevolusjon, møtes? … Fortsatt vil det være krefter som ønsker å gjeninnføre kapitalismen, og borgerlige ideer og forestillinger vil sannsynligvis overleve i lang tid … oppe i hodene på folk, der ideer om et come-back for kapitalismen vil være til stede hos enkelte…Å gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart. Å befeste sosialismen med slik makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innenfra eller utenfra.»

Han vil innføre folkestyre, men med så mange reservasjoner at det er vanskelig å skille scenariene i Du skal ta ledelsen og makta fra et hvilket som helst annet revolusjonært prosjekt som har endt med diktatur.

Radikalerne i SV kunne opptre som koryfeer for ymse diktaturer, men ville i motsetning til AKP helst ikke vite av vold. Partiets kontakter med diktaturer kan allikevel ikke bare skrives på kontoen for politisk eventyrlyst og naivitet.

Pilegrimsreisene viser også en klar sammenheng med deres programfestede ideologi, og den måten partiet valgte å posisjonere seg på under den kalde krigens motsetninger.

De bidro til å øke aksepten for brutale regimer og gjorde sitt for å kneble kritikken mot dem.

Bjørn Gjelsvik skrev i en artikkel om Kambodsja i SVs organ Ny Tid:

«Hvordan kan så mange lyve så ensidig og konsekvent?».

Det ble skrevet at vitnesbyrd fra kambodsjanske flyktninger ikke var til å stole på, men heller føyet seg inn i vestlige journalisters «hetskampanje».

Fornyeren Solheim

I SV var det likevel forholdsvis høyt under taket, og ordskiftet både innad og utad i partiet kunne være friskt.

Erik Solheim kom inn i partiet på slutten av 70-tallet og var fra tidlig av en kraft til fornyelse av partiet. Han advarte blant annet partiet mot å lefle med det kommunistiske Cuba, noe som har vært en gjennomgående tilbøyelighet på partiets venstrefløy, nærmest udødeliggjort av Hallgeir Langelands gjentatte forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro.

Solheims advarsler har dessverre ikke fått tilstrekkelig gjennomslag.

Når sentrale SV-ere i dag forsvarer både Hugo Chávez og det cubanske diktaturet, er det behov for kunnskap om partiets historie. Støtten til latinamerikanske autoritære regimer er en forlengelse av partiets tradisjon, et resultat av at de norske venstresosialistene fremdeles er delvis preget av antidemokratiske levninger.

I SVs utkast til nytt prinsipprogram har et mindretall reservert seg mot flertallets liberale dreining.

Et mindretall går langt i å argumentere for utenomparlamentariske metoder for å temme kapitalkreftene med det gammelsosialistiske «kapitalkreftene vil ikke gi fra seg makt frivillig». De argumenter også for å begrense ytringsfriheten. Og hva skal Lysbakken stemme? For flertallet eller mindretallet?

Det er bare å ønske flertallet, med Bård Vegard Solhjell i spissen, lykke til på landsmøtet i mars.

Artikkelen stod på trykk i VG onsdag 26. januar 2011.

Den er også publisert på VG NETT her.