Ideer

Skal psykiatrien avgjøre?

I løpet av 1800-tallet endres synet på straff og straffelovgivning betydelig. Hva disse endringene består i, hvilken betydning de har for fremveksten av kriminalantropologien som vitensfelt på 1800-tallet og hvordan strafferetten fungerer i dag, kan være verdt å reflektere over i lys av etterkrigstidens mest alvorlige rettssak som snart får sin avgjørelse, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.

Publisert: 19. juni 2012

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

I rettssaken mot Anders Behring Breivik er omstendighetene kjent, hva han har gjort, hvordan og hvorfor. Det springende punktet er ikke det objektive, men det subjektive.

Strafferetten og straffelovgivning bygger på og gjenspeiler verdier, holdninger og politiske regimer i ethvert samfunn. I løpet av 1800-tallet endres synet på straff og straffelovgivning betydelig. Hva disse endringene består i, hvilken betydning de har for fremveksten av kriminalantropologien som vitensfelt på 1800-tallet og hvordan strafferetten fungerer i dag, kan være verdt å reflektere over i lys av etterkrigstidens mest alvorlige rettssak som snart får sin avgjørelse.

Kriminalantropologi forstås som læren om det kriminelle mennesket. Begrepet er knyttet til en tanke om at det var mulig å diagnostisere forbryterske eller kriminelle mennesker ved hjelp av en analyse av indre eller ytre kjennetegn. Synet på hva som straffes endres fra lovbrudd til lovbryter, det vil si fra en objektiv handling til et personlig subjekt. Hele straffefeltet forandrer seg. Ikke bare oppstår nye vitensfelt, som kriminalantropologien kan sies å være, men hele straffeapparatet, både det juridiske og det praktiske, får en form som man fremdeles har beholdt hovedkonturene av frem til i dag. Det er sammenfall og korrespondanser mellom kriminalantropologisk kunnskap og ideer og lovgivningen i form av lovtekster, forarbeider og praktisk gjennomføring av avstraffelse.

Kriminalantropologien er påvirket av både filosofiske, sosiologiske og medisinske tanker fra opplysningstiden og fremover på 1800-tallet. Den bryter med den klassiske skoles ideer om straff og påvirket lovgivningen mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Det vil ikke være slik at tanker fra kriminalantropologien direkte kan leses ut av lovtekstene, men det vil være mulig å påvise klare sammenhenger og grunntanker i lovgivningen som korresponderer med kriminalantropologiske synspunkter og ideer. Psykologi, psykiatri og psykoanalyse, sosiologi og Darwins teorier innen biologisk utvikling, som alle etableres i løpet av 1800-tallet, er blant de vitenskapene som får betydning for utviklingen av kriminalantropologien. Disse fagområdene hadde de harde vitenskapene som mal, både når det gjaldt struktur, metode, plattform og gyldighetskriterier. Tanken bak det hele var at utviklingen (fremskrittet), som var så tydelig og lett å bevise for de harde vitenskapene, kunne overføres til de myke. Det positivistiske idealet var å finne objektive fakta og årsaker, fremsette hypoteser, eksperimentere og deretter trekke konklusjoner på basis av resultatene, som videre kunne si noe om hvor verden ville gå videre og hva man burde gjøre for å oppnå fremskritt.

Den klassiske skole forutsetter at alle individer er frie og rasjonelle, den som begår et lovbrudd, bryter en kontrakt.

Den italienske juristen Cesare Beccaria (1738—1794) skrev boken Dei delitti e delle penne om forbrytelse og straff i 1764. Verket tilhører det som kalles den klassiske skole i strafferettstenkningen. Beccaria er først og fremst opptatt av de legale, juridiske, rettsvitenskapelige forholdene omkring forbrytelser og straff, ikke av forhold omkring forbryteren, som etter hvert ble det fagområdet som kalles kriminologi, eller om forbryteren selv, kriminalantropologi. Beccarias hovedanliggende er at straffens formål er allmenn avskrekking, og målet er klare lovtekster som gir klare retningslinjer om hvilket lovbrudd som krever hvilken straff, skjønn og individuell vurdering skal bort. I så måte påvirker Beccaria straffelovgivningen på 1800-tallet, eksempelvis den norske straffeloven fra 1842. Samtidig forutsetter den klassiske skole at alle individer er frie og rasjonelle, den som begår et lovbrudd, bryter en kontrakt.

Hva skjer så mellom den norske straffeloven fra 1842 og den som kommer i 1902? Det viktigste bruddet mellom den klassiske skole og kriminalantropologien skjer i Beccarias mest berømte strafferettslige prinsipp, proporsjonalitetsprinsippet, som betyr at straffen må stå i forhold til forbrytelsen. Medisinsk viten og kompetanse i vid forstand overtar for juridisk kompetanse. Den klassiske skoles hovedidé er at det må være en analogi mellom forbrytelsen og avstraffelseen. Med kriminalantropologien ble lovbryteren viktigere enn lovbruddet. Proporsjonalitetsprinsippet brytes fullstendig, fordi hva og hvem som straffes blir endret. Med straffeloven av 1902 kom skjønn og vurdering inn igjen, de sakkyndiges uttalelser vektlegges i et radikalt større omfang enn tidligere. Forbryteren og forhold rundt forbryteren overtar for den klassiske skole og Beccarias hovedprinsipp om å straffe i forhold til selve lovbruddet og hva det består i. Dessuten endres formålet med straffen fra allmenn avskrekkelse til å bli mer individualpreventiv. Man skulle ikke lenger straffe bare for å avskrekke, men også for å forbedre forbryteren.

Synet på forbryteren som en avviker som kan avdekkes gjennom empiriske studier, ligger til grunn for kriminalantropologiens hovedtema: ”Hvorfor blir forbrytelser begått, og hva er det som gjør et menneske til en forbryter?” Fire vitensstrategier hadde som mål å finne ut om forbryterne var slemme eller om de var syke, som igjen henger sammen med hva, hvordan, hvem og hvorfor man straffer. De fire er kraniologiske og fysiognomiske analyser, psykiatri, evolusjonsorienterte arvestudier og sosialhygienisk diagnostisering, alle er knyttet til fremveksten av kriminalantropologien som eget fagområde. Til sammen muliggjorde disse at rettspsykiatrien fikk så sterkt fotfeste i det norske rettsvesenet [straffeloven fra 1902].

Med straffelovgivning forstås vestlige lands lovgivning på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I tråd med differensieringen av forskjellige forbrytertyper forsøker man å differensiere lovgivningen og den praktiske rettsutøvelsen for å få det hele til å stemme overens. Normtenkning og tilhørende avvikstenkning kommer inn i lovtekstene, men også i selve utformingen av avstraffelsesmetodene. Differensiering og individualisering blir hovedpunkter for hele straffefeltet. Man baserer straffen på indre egenskaper ved forbryteren, noe som krevde muligheter til å analysere og diagnostisere forbryteren. I tråd med individualiseringen av straffen, individualiseres også straffestedet, straffemetodene, samtidig som også individualiseringen får mer og mer gjennomslag i loven og lovtekstene.

Den første verdenskongressen i Den internasjonale kriminalistforeningen ble avholdt i 1889. En av stifterne, Franz von Liszt, sammenfattet tre formål med avstraffelse: forbedring, avskrekking og uskadeliggjøring. Igjen er forbryteren sentral, ikke lovbruddet. Avstraffelsen krevde at man kunne bestemme hvem som falt inn under hvilket straffeformål og hva som ville være mest effektivt. Kriminalantropologien med sine støttedisipliner psykologi, medisin og sosiologi kommer inn for fullt, både på det strafferettslige plan og det utøvende plan, og på det lovgivende plan og dermed indirekte også på det dømmende plan.

På konferansen deltok to nordmenn som fikk stor betydning for utformingen av den norske straffeloven fra 1902, Francis Hagerup (1853—1921) og Bernhard Getz (1850—1901). Hagerup og Getz dannet, sammen med andre strafferettsjurister, psykiatere, fengselsansatte og andre sakkyndige Den norske kriminalistforeningen i 1892. Ragnar Hauge knytter dem til den tredje skoles kriminologi i Straffens begrunnelser, den som verken ensidig sier at forbrytelser skyldes sykdom eller at de skyldes sosiale forhold. Den tredje skolen hadde sitt tyngdepunkt i tysk psykiatri, og mente at kriminalitet hadde både en sosial og en individuell forklaring.

Hagerup og Getz lovarbeid fikk direkte påvirkning på utformingen av norsk straffelovgivning på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Eksempler på fremveksten av et differensiert, individualtilpasset lovverk er et utvalg av norske lover fra samme tidsperiode. I 1886 kommer loven om kriminalasyl. Den omhandler utilregnelige fanger som er farlige, og som har psykiske lidelser. I 1894 får man en lov som gir adgang til betingede dommer, det vil si at førstegangsforbrytere kan gis dommer som ikke sones hvis det ikke forekommer nye lovbrudd innen en viss periode. I 1896 kommer Vergerådsloven eller Barnevernsloven som blant annet fastsetter en økning av kriminell lavalder fra 10 til 14 år. Unge lovbrytere kan for eksempel sone straffer i ungdomsanstalter.

Selv om lovverket viser at mange forskjellige straffer var aktuelle, ble likevel fengselet svært viktig for fremveksten av kriminalantropologien. Fengslene egnet seg svært godt til differensiering. Fengselssystemet tilbyr et helt spekter av ulike straffer, ved at ulike typer fengsler opprettes. Differensieringen av fengselsvesenet bidro til å skape et førsteklasses tilfang av fanger man kunne analysere og tilegne seg kunnskap om, noe som bygget opp under den kriminalantropologiske forskningen i samme tidsperiode.

Det er ikke bare straffedifferensieringen som er påvirket av kriminalantropologien. Vel så viktig er lovens adgang til å benytte skjønn og vurderinger om forbryteren selv. I 1902 kommer den nye straffeloven, der Hagerup og Getz var sterkt medvirkende til utformingen. Deler av § 39 lyder:

Hvis en ellers straffbar handling er foretatt i sinnssykdom eller bevisstløshet eller en straffbar handling er begått i bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (§ 45) eller under en forbigående nedsettelse av bevisstheten eller av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, og der er fare for at gjerningsmannen på grunn av en sådan tilstand atter vil foreta en handling som foran nevnt, kan retten beslutte at påtalemyndigheten i sikringsøiemed skal

§ 44 i samme lov sier ”En handling ikke er strafbar, naar den handlende ved dens Foretagelse var sindsyg, bevidstløs eller iøvrigt utilregnelig paa Grund av mangelfuld Udvikling av Sjælsevnerne”. Juridiske begreper, som etter hvert dukker opp i lovtekstene, forsøker å differensiere forbryterens sjelsliv ved hjelp av begreper som: ”hensikt, forsett, uaktsomhet, villfarelse og overlegg, svekkede sjelsevner, bevisstløshet, selvforskylt rus.” Inntoget av leger og psykiatere i rettssalen og i gjennomføringen av straffen påvirker utarbeidelsen og diskusjonene rundt arbeidet med lovtekster. Lovtekstene bruker ord som krever vurderinger, som ikke kan tolkes sort/hvitt, som legger opp til diagnose og ”sjelegranskning”.

Juristene trengte etter hvert medisinsk, psykiatrisk ekspertise, både for å utforme og tilpasse lovene, for å avgjøre skyld, og for å anbefale riktig avstraffelse eller behandling. Fordi lovbruddet i seg selv ble mindre viktig for utmålingen av straffen, mens lovbryterens sjels- og handlingsliv avgjorde straffeutmålingen, ble kriminalantropologien viktigere enn den juridiske forståelsen av selve lovbruddet. Lovene ble derfor utformet for å ta høyde for karakteristika ved hvem som skulle straffes og hvilken straffemetode som passet best. Det kriminalantropologiske vitensfelt fikk bukten og begge endene med sine støttedisipliner psykologi, medisin og sosiologi, som kom inn for fullt, både på det strafferettslige, lovgivende plan og det utøvende, dømmende plan.

Saken mot Anders Behring Breivik er en sak der vi vet hva som har skjedd og hvem som har begått gjerningene. Det vi ikke vet er om han er strafferettslig tilregnelig eller ikke. Sakens kjerne er dermed også en kamp mellom ulike vitensdisipliner og innad i psykiatrien. Den kampen vil fortsette, også etter at dom er avsagt i rettsal 250.

Innlegget er publisert hos Minerva 19.6.12.