Denne våren har Pirate Bay-saken vært hyppig omtalt i mediene, og debatten har blusset opp om hvor omfattende opphavsretten til kulturelle uttrykk, som musikk og film, skal være. At fildelingsdebatten engasjerer de unge, er den økte oppslutningen hos det svenske Piratpartiet et tydelig tegn på. 7. juni ble det klart at partiet, som har internettbruk, datalagring, opphavsrett og patentrettigheter som sine kjernesaker, fikk 7,1 prosent av stemmene i EU-parlamentsvalget i Sverige. At et parti som verken har noen formening om EU eller finanskrise, tiltrekker seg så mange velgere, tyder på at fildeling ikke lenger kun er for spesielt interesserte.

I hvilken grad har fildelingsdebatten preget norsk politikk foran høstens stortingsvalg? Det er vanskelig å skimte noen klare standpunkter hos de ulike partiene, men enkelte politikere har prøvd å sette opphavsretten på dagsorden. I april tok Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen initiativ til en debatt om ulovlig fildeling i Stortinget. Også kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell har vært aktiv i diskusjonen, og bidratt til å sette fokus på de utfordringene vi står overfor i et høyteknologisk samfunn.

Blant norske partier hersker det bred enighet om at det bør åpnes opp for forretningsmodeller som tar i bruk ny teknologi, samtidig som artistenes interesser ivaretas. Uenigheten ligger først og fremst i hvordan inntektsgrunnlaget til musikkskaperne skal sikres, og hvor stort omfanget av opphavsretten skal være.

Noen tradisjonelle skillelinjer mellom partiene er vanskelig å spore. For eksempel kan personer som betegner seg selv som liberale, være svært uenige i spørsmålet om hvor vidtgående opphavsretten skal være. I liberalismen står full eiendomsrett som en fundamental rettighet. Enkelte liberale går derfor langt i sitt forsvar av opphavsretten, da de mener at den ligger i forlengelsen av den tradisjonelle eiendomsretten. De begrunner dette med at det er individer, og ikke samfunn, som skaper åndsverk, og derfor er individets eiendom. For å bevare opphavsretten må lovgivningen være streng. Samtidig kan et omfattende regelverk stride mot en liberal frihetsoppfatning, som forfekter ideen om et fritt marked, der stor økonomisk frihet og minimal statlig regulering forutsettes.

Venstre tar i sitt stortingsvalgprogram sikte på å redefinere opphavsretten. Dette vil partiet gjøre ved blant annet å redusere dens vernetid. For likevel å sikre inntektsgrunnlaget til artister vil de vurdere en ordning med bredbåndsavgift.

Høyre, som deler mye av Venstres politikk på andre områder, går imidlertid en annen retning. I partiets stortingsvalgprogram heter det at de vil sikre opphavsrettigheter til åndsverk. Thommessen understreker i en redegjørelse for Høyres "fildelingspolitikk" at opphavsretten må forsvares, da den ikke bare er en økonomisk rettighet, men også et uttrykk for den personlige respekt man skal ha for skaperen av et verk.

Solhjell fremmer nytenkning på området. Under SVs landsmøte åpnet han til og med for statlig finansiering av fildelingsordninger. Opphavsretten favner imidlertid videre enn kun musikk. Bøker, filmer, TV-serier og fotballsendinger i milliardklassen er noe som folk har muligheten til å dele ved hjelp av internett. Skal staten finansiere dette også? Det kan med andre ord bli en dyr prislapp for skattebetalerne.

Selv om fildelingsdebatten til en viss grad har preget vårens nyhetsbilde, har ikke partiene tatt de unges interesse når det gjelder fildeling og internettets muligheter på alvor. Solhjells, Thommessens og Venstres initiativer fremstår som unntakene. Hvis det ikke rettes mer politisk fokus mot fildeling, står vi fare for å få piratparti-tilstander i Norge også. Vi kan risikere at partier med snever politikk vinner påfallende mange velgere ved å rette seg mot de unges særinteresser. Dette så vi illustrert i Sverige. Det er uheldig da disse partiene ikke har noen formening om viktigere saker som de blir stilt overfor i de folkevalgte organer.

Det er vanskelig å fastslå hvorfor det har vært så lite fokus på debatt om opphavsrett og fildeling blant partiene. Dels kan det være fordi problemstillingene er komplekse, og dels fordi de først har oppstått i nyere tid. En ting er i hvert fall sikkert: – De norske partiene må rette sin politikk etter velgerne og deres interesser. Ellers kan sviktende velgeroppslutning bli en konsekvens. Som avdøde Venstre-politiker Halvor Bjellaanes en gang sa: En må stå for noe, eller så ramler man for ingenting.

Av Ulrik Tetzschner, praktikant i Civita.

Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv torsdag 2. juli 2009.