Bananrepublikken
Av Hallstein Bjercke, nestleder i Civita. Artikkelen sto på trykk i VG 16. juni 2009.
Forsvarets sikkerhetstjeneste etterforskes nå for overvåkning av landets statsminister. Dette setter de siste to års debatt om innføring av nye overvåkningsmetoder som datalagringsdirektiv, telefon- og romavlytting, dataroaming og den svenske FRA-loven i et nytt lys. Er vi i ferd med å bli en bananrepublikk?
Bananrepublikk er en nedsettende betegnelse som ble benyttet om stater, opprinnelig i Latin-Amerika, med et litt frynsete styresett. Et av kjennetegnende var gjerne en sterk militærjunta med kontroll over landets politiske ledere. Kontrollen ble utøvd ved bruk av korrupsjon og overvåkning. Et annet kjennetegn ved disse landene var deres avhengighet av én spesiell råvare, gjerne bananer.
De siste årene har vi diskutert hvorvidt vi skal innføre EUs datalagringsdirektiv i Norge. Gjør vi det, vil dette føre til det mest omfattende regimet for overvåkning av norske borgere noen sinne. Alt du foretar deg på internett, mobil og fasttelefon skal registreres og lagres i opp til 2 år. Et slikt overvåkningsregime forutsetter en enorm tillit til de myndigheter som skal benytte denne informasjonen om oss. Vi må ha tillit til at informasjonen ikke misbrukes og at folk ikke overvåkes uten grunn. Vi må kunne ha tillit til at overvåkerne ikke operer utenfor sitt mandat og tiltar seg makt i samfunnet de ikke skal ha. Dette er viktige prinsipper i en liberal demokratisk rettsstat. Er det riktig å vise en slik tillit til våre tvangsmakter; politiet og det militære?
De siste dagers begivenheter bør få våre varslelamper til å blinke. Dersom det viser seg at Forsvarets sikkerhetstjeneste har overvåket statsministeren, statsråder og andre av våre fremste politiske ledere og embetsmenn, er det en skandale av enorme dimensjoner. Dette er ikke en sak som kan feies under teppet eller en sak der etterforskningen kan holdes i det skjulte. Skal den nødvendige tillit gjenopprettes må alle kort på bordet. Vi må ha full åpenhet om alt som har foregått. De ansvarlige må stilles til ansvar innefor rettsstatens rammer. Bare det faktum at det er mistanke om at noe slikt kan ha foregått, nok mistanke til at de nå etterforskes av Kripos, er en alvorlig advarsel om at det må føres nøye kontroll med hvordan våre sikkerhetstjenester opererer.
Det starter alltid med gode intensjoner. Vi vil bekjempe kriminalitet og terror. Vi ønsker større sikkerhet. Vi ønsker bedre og mer effektive tjenester. Derfor tillater vi overvåkning, av alt fra våre betalinger og reiser til vår kommunikasjon. Til sammen kan dette gi et ganske nøyaktig bilde av hvordan du lever ditt liv. Den teknologiske utviklingen har vært som en våt drøm for overvåkerne. Vi lever en større del av vårt liv i den virtuelle verden, noe som åpner for stadig nye former for overvåking og områder å overvåke. Vi har de seinere år også flere eksempler på at sensitiv informasjon har blitt misbrukt av private og offentlige overvåkere. De to mest kjente eksemplene er den utro bankansatte som lot Ari Behns kontoutskrifter havnet hos Se og Hør og den utro politimannen som lot Erik Myklands telefonsamtaler havne på VGs forside. Det er ubehagelig å oppdage at man har blitt overvåket. Det er ennå mer ubehagelig å få private opplysninger offentliggjort og misbrukt – enten man er politiker, kongelig, fotballspiller eller bare en vanlig mann i gata.
I debatten om innføringen av datalagringsdirektivet har politikere fra de fleste partier uttalt seg skeptisk. FrP, Venstre, Senterpartiet og SV har til og med vedtatt at de er imot å innføre direktivet. Likevel arbeider norske myndigheter videre med den praktiske implementeringen. Når vi har valgt å være medlem i EU uten stemmerett, må vi bare blindt følge de direktiver som kommer.
Selv om vi er et lite land – svært avhengig av råvaren olje – er vi nok ikke i ferd med å bli en bananrepublikk. Til det er våre politiske og demokratiske institusjoner for sterke. Men vi kan være i ferd med å bli et overvåkningssamfunn. I boken 1984 beskriver George Orwell et slikt fremtidig overvåkningssamfunn. Her skriver han om ”tankepolitiet” som alltid ser deg, og om ”sannhetsministeriet” som har monopol på å beskrive virkeligheten. Med denne boken ble begreper som ”storebror ser deg” og ”big brother-samfunn” innført. Boken ble skrevet for over 70 år siden, og ble sett på som en usannsynelig fiction-roman. Min eneste kritikk mot boken er at den burde hete 2004, og ikke 1984. Først nå, når våre politiske ledere selv har opplevd å bli overvåket, kan vi kanskje håpe på at de setter ned foten. At de setter klare grenser for hva overvåkerne skal kunne gjøre.