Norsk konservatisme

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof i Civita

Det er for vanskelig å høre forskjell på venstreintellektuell og konservativ samfunnskritikk i Norge. Konservative må på en tydeligere måte forklare at de ikke bare er nostalgiske sosialdemokrater. Kritikken av individualiseringen og markedsrettingen må nyanseres.

Høyre går frem på meningsmålingene, og det skapes en ny interesse for partiet. Erna Solberg sa nylig på et debattmøte om konservatismen på Institutt for Samfunnsforskning at Høyre vinner frem fordi partiet konsentrerer seg mer om individers praktiske hverdag og mindre om systemer. Det kan godt være en riktig analyse, men er det ikke litt tynt? Når har en politiker sagt at han eller hun ikke er opptatt av vanlige folks hverdag?

Anti-radikale strømninger

I den grad Solberg har rett, tror jeg det har å gjøre med en anti-radikal og familieorientert strømning i det norske samfunnet. Vi lever kanskje ikke i en tid som er så eksplisitt konservativ, men særlig radikal er den i alle fall ikke.

Stabile menneskelige bånd og relasjoner er i oppløsning, uttalte Zygmunt Bauman i et intervju i Aftenposten 12. mars. Jeg tror vi i dag ser en motreaksjon, der mange er mer opptatt av hverdagen og de nære ting enn før. Global oppvarming og den internasjonale markedskapitalens påståtte herjinger virker ikke truende og skaper ikke engasjement. At temaene burde skape engasjement, er en annen sak.

Slik jeg ser det, engasjerer heller ikke studenter seg i like stor grad som før. Mange studenter stemmer riktignok Ap og SV, men de lever ikke-radikale liv. Velgere som ligger mellom SV og Ap, er dessuten ikke utpreget radikale. Stemmeseddelen er ofte et uttrykk for sosialdemokratisk nostalgi og en form for uforpliktende sinnelagsetikk.

Studenter flytter hjem til fødebyen etter studiene for å komme nærmere familien. De gifter seg, kjøper bolig og ser på Mad Men. Begreper som plikt, disiplin (i skolen) eller autoritet og straff er ikke like uglesett som før. Det er ikke noe galt i alt dette, men radikalt er det ikke.

Unyansert markedskritikk

Konservativ kritikk av markedssamfunnet må skille skarpere mellom kulturkritikk og politisk kritikk. Å være opptatt av moderasjon i offentlige utgifter eller kritisk til en voksende velferdsstat er ikke det samme som å være tilhenger av kommersialisering av samfunnet.

Lars Roar Langslets bidrag til konservativ tenkning i Norge er betydningsfullt og til stor inspirasjon. Dette gjelder også hans siste bok ”Konservatisme på norsk”. Likevel har Langslet, og andre, en tendens til å bli utydelig i sin kritikk av det moderne markedssamfunnet. For eksempel er Langslet utydelig i innledningen til sin siste bok: ”Et gjennomtenkt politisk grunnsyn er det indre kompass vi trenger for å finne retning og vei, ikke minst i ulendt terreng. Kompasset kan aldri erstattes av en lommekalkulator.”

Kritikken av ”kalkulator-Høyre” har noe for seg, hvis meningen er å si at ikke alt kan måles i penger. Men det opereres med en falsk dikotomi, hvis man ikke samtidig er klar på at en kalkulator kan være meget nyttig, blant annet for å holde styr på finansieringen av offentlig sektor.

Mange av venstresidens kritikere av ”kalkulator-Høyre” har blitt mer glad i Kåre Willoch de siste årene, men i økonomiske spørsmål har han ikke endret seg nevneverdig. Willoch fillerister FrPs vilje til oljepengebruk. Men konservative bør også distansere seg fra en venstreside som sjelden vil kutte i offentlige utgifter, og som har uholdbare ideer om hvordan markedet kan reguleres. Ideen om moderasjon i offentlige utgifter må fortsatt holdes høyt, særlig fordi fristelsen til å bruke for mye oljepenger er noe som kan ramme alle politiske partier i Norge.

Venstreorienterte kritikere av individualiseringen mener gjerne at markedssamfunnet overlater ansvaret for individets skjebne til individet selv og dermed løsriver det fra sosiale fellesskap. En konservativ kritikk av individualiseringen kan ikke gå langs dette sporet. Venstreorienterte blir ofte inspirert av Richard Sennett og Zygmunt Baumanns kritikk av rotløs individualisme i markedssamfunnet. Disse tankene er også interessante for konservative, men man bør understreke at en solidaritet som reduseres til skatteseddelen også er for individualistisk.

Kritikken av individualiseringen må kombineres med innsikten i at en for omfattende stat undervurderer individet som aktiv og ansvarlig medborger i et sosialt fellesskap. Den konservative vektleggingen av personlig ansvar handler ikke om at individet har ansvar for stadig å tilpasse seg forbrukskulturen og kontinuerlig se etter nye muligheter, for å si det med Bauman. Det handler om at den enkelte har medansvar for alle de fellesskapene vi inngår i, som familien, idrettslaget, menigheten, lokalsamfunnet osv.

Medborgeransvaret

Sosiolog Haakon Lorentzen etterlyser i debatten om konservatismen en borgerlig politikk for det sivile samfunn og frivilligheten. Jeg mener at et konservativt svar bør være at det offentlige skrittvis og rolig trekker seg tilbake, og i større grad overlater finansierings- og styringsansvar til sivilsamfunnet selv. Det kan begrunnes ut fra konservative ideer om at samfunnet bygges nedenfra. Men også ut fra samfunnsøkonomien: Den demografiske utviklingen gjør at velferdsstaten får store finansieringsutfordringer i fremtiden. Offentlige utgifter må derfor i større grad konsentrere seg om kjerneoppgaver som grunnleggende helse og utdanning.

Langslet skriver i sin siste bok at ”statens oppgave først og fremst er den passive: å avholde seg fra inngrep og åpne for mulighetene for ’kreftenes frie spill´ innenfor for den minimumsramme av orden og lover som et samfunn forutsetter.”* Det er jeg helt enig i.

Ansvaret for det sivile samfunn, kulturlivet og de frivillige organisasjonene må i større grad baseres på et aktivt medborgerskap. Medborgerskap reflekterer noe annet enn statsborgerskap. Det innebærer at vi har tillit til at deler av samfunnet kan organiseres og gjennomføres uten at staten sitter ved roret. Men det innebærer også at den enkelte har ansvar for å medvirke ut fra sine egne forutsetninger.

Vi lever i en tid hvor vi borgere aldri har hatt større kunnskap og bedre økonomiske forutsetninger til å ta vare på vår egen og andres velferd og vårt behov for kulturliv. Konservatisme i vår tid bør legge tydelig vekt på medborgerskapet som forutsetning for de sivile fellesskapene, og at vi ønsker et annet samfunn enn nostalgiske sosialdemokrater, som synes markedet er utrivelig, og at alt var bedre under Gerhardsen.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 5. mai 2011.

*Rettelse: Jeg har beklageligvis kommet i skade for å gjengi et sitat fra Lars Roar Langslets siste bok som om det var Langslets egen mening. Det er riktig at det står i hans bok at «statens oppgave først og fremst er den passive: å avholde seg fra inngrep og åpne for mulighetene for «kreftenes frie spill» innenfor den minimumsramme av orden og lover som et samfunn forutsetter». Men dette er altså ikke noe Langslet selv nødvendigvis mener. Det er en gjengivelse av noe liberale tenkere mener. LGK.