Monopol for de hvite og rene

Er det i ferd med å bli umulig å bli statsråd for en som ikke i lang tid har hatt politikken som heltids virke? Er politikkens krav til ”bransjekunnskap” og en nesten unormalt ren og hvit fortid så strenge at det i praksis ekskluderer alle andre? Spørsmålene stilles av Kristin Clemet i Morgenbladet.


I skrivende stund meldes det at den svenske migrasjonsministeren Tobias Billström er sykmeldt. Han er visstnok snart frisk igjen, og det alle nå lurer på er: Kommer han tilbake for å ta fatt på sitt virke som statsråd, eller skal også han gå av? Billström har, i likhet med den avgåtte kulturminister Stegö Chilò, latt være å betale lisens i en årrekke. I motsetning til Stegö Chilò har han imidlertid innrømmet at det var et aktivt valg: ”Jeg syntes ikke at Sveriges Radio og SVT leverte gode produksjoner og likte ikke lisenssystemet. Men etter en stund ble det slendrian, for jeg har jo begynt å se på TV og lært meg å sette pris på SVT.”


 


Så langt har starten for den nye svenske regjeringen vært et eneste langt mareritt: To statsråder har gått av i løpet av de første 10 dagene, og en tredje er kanskje underveis. Verken det nye statsbudsjettet eller statsminister Reinfeldts første offisielle besøk i utlandet har kunnet overskygge de mange nyhetene om statsrådenes betaling for såkalt svart arbeid og lisensskulk. Det reises spørsmål om Reinfeldts leder- og rekrutteringsegenskaper. Men mange spør seg også hvordan det er mulig for en statsråd som skal ha ansvaret for Sveriges Radio og SVT å glemme at hun ikke har betalt lisens i 16 år – eller å tro at det er i orden? Det er nesten ikke til å tro.


 


Det er selvsagt ikke akseptabelt å betale skatt etter eget, privat forgodtbefinnende. Man må også betale de skattene man ikke liker. Derfor er det kritikkverdig å skulke unna TV-lisensen og antagelig umulig å være statsråd for den samme lisensen etterpå.


 


Dermed er det ikke sagt at medienes klappjakt alltid står i et rimelig forhold til de feil som er begått. Situasjonen påkaller nemlig refleksjon og diskusjon også om enkelte andre sider ved rekrutteringen til politisk arbeid.


 


For det første: Hvor ufeilbarlig må en politiker være? Mens jeg skriver tikker det inn rapporter om nye ”skandaler” i Sverige. Det viser seg bl.a. at finansminister Anders Borg på slutten av 90-tallet to ganger i uken har brukt en 16-årig nabojente som barnevakt i et par timer og betalt henne ”svart” med 50 kroner timen. Spørsmålet er nå om jenta tjente så mye til sammen at det burde vært betalt arbeidsgiveravgift. Jenta og finansministeren er uenig om det, men uansett: Bør en slik eventuell forseelse felle en statsråd?


 


For det annet: Kommentatorer etterlater av og til det inntrykk at det ikke er handlingene i seg selv som bør få konsekvenser, men hvordan statsrådene takler det når de blir avslørt. En, etter medienes oppfatning, elegant og smart takling – eller ”krisehåndtering”, som det heter – gjør at selv nokså grove handlinger kan bli tilgitt. Mindre alvorlige forseelser, derimot, kan vokse seg store og utilgivelige hvis man ikke takler avsløringen bra. Men er det riktig at det er mediehåndteringen, og ikke handlingen i seg selv, som skal avgjøre om en statsråd må gå?


 


For det tredje – og kanskje mest alvorlig: Er det en tilfeldighet at de to ministrene som hittil har måttet gå, begge er rekruttert utenfor politikken? Er det i ferd med å bli umulig å bli statsråd for en som ikke i lang tid har hatt politikken som heltids virke? Er politikkens krav til ”bransjekunnskap” og en nesten unormalt ren og hvit fortid så strenge at det i praksis ekskluderer alle andre?


 


I så fall har vi et problem. Partiene engasjerer en forsvinnende liten del av befolkningen. I 2004 var bare åtte prosent av alle over 16 år medlem av et politisk parti i Norge. Bare tre prosent var aktive. Disse ytterst få personene har monopol på å nominere kandidater til kommunestyrer og Stortinget. I virkeligheten får de langt på vei også monopol på å velge ut kandidater til regjeringen, dersom statsministeren ikke tør å rekruttere andre enn de som er velprøvde og velkjente fra før.


 


Mitt tips er at det i stigende grad vil bli slik. Vi har sett eksempler i Norge, bl.a. i regjeringen Jagland, og vi ser det nå, i større grad, i Sverige: Statsråder uten omfattende politisk erfaring er ikke rene nok – eller de forstår ikke hvor nådeløst søkelyset – pressen og opposisjonen – kan være mot dem som har makt. De mangler dessuten språk og erfaring for å ”takle” det.


 


Det er synd. Det bør vært mulig for mer tilårskomne mennesker, som har skaffet seg livs- og arbeidserfaring fra andre deler av samfunnslivet, å melde seg til tjeneste i politikken. Mange statsråder snakker allerede om at de har en ”jobb”, men etter min mening har de ikke det. Det er et ombud som de forvalter i en begrenset periode, og som flest mulig potensielt burde ha adgang til. Vi trenger mennesker med ulik erfaringsgrunn i politikken. Politikk bør ikke bli en geskjeft for en liten, eksklusiv krets av karrierejegere og kongepudler.


 


Kristin Clemet


 


 


 


 


 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »