Nudge-økonomi – hjelp til selvhjelp

Siden 1950-tallet har troen på "homo economicus", det selvstendige, rasjonelt handlende mennesket i et selvregulerende marked, vært rådende i store deler av politisk og økonomisk tenkning. Nå kan mye tyde på at sjansen for at vi tar en fornuftig beslutning øker, hvis vi får et lite hint – for eksempel fra Staten.

 – Det bor en Homer Simpson i oss alle, smiler Dag Ekelberg, nestleder i den konservative tenketanken Civita. Sammen med sin kollega Kristin Clemet er Ekelberg en av stadig flere tenketankansatte som leverer premissgrunnlaget for utviklingen av norsk politikk og samfunnsøkonomi.  – Nudge-økonomi bygger på erkjennelsen av at folk gjør dumme valg, uansett hvor intelligente de er. En måte å veilede oss på, er å bygge forskjellige former for hint, eller nudge, om hva som er det lureste valget, inn i beslutningsgrunnlaget.  

Dette står i skarpt kontrast til den tradisjonelle Milton Friedman-baserte oppfatningen om at forbrukere og samfunnsborgere er intelligente som Einstein, husker like godt som en datamaskin og har viljestyrken til Mahatma Gandhi – grunnleggende premisser for at teorien om den rasjonelle "homo economicus" skal være sann.

 "Samma det"

I boken Nudge: Improving Decisions about Health, Wealth, and Happiness (Yale University Press, 2008) leverer professorene og adferdsøkonomene Richard Thaler og Cass Sunstein grunnlaget for det som raskt er i ferd med å bli en trend innen politikk og økonomi. De skriver om hvordan private og offentlige organisasjoner ved hjelp av hint (nudge) kan peke mot de lure valgene. Slik kan de hjelpe folk ut av den passiviteten som ofte gjør at lar være å ta en beslutning (status quo) – eller går for noe som på sikt er direkte dumt. De kaller blant annet en mye brukt beslutningsstrategi for "samma det", og fortsetter: People often make poor choices – and look back at them with bafflement! We do this because as human beings, we all are susceptible to a wide array of routine biases that can lead to an equally wide array of embarrassing blunders in education, personal finance, health care, mortgages and credit cards, happiness, and even the planet itself. 

Blant de som nå bruker nudge-økonomi aktivt i utformingen av konkret politikk, er presidentkanditat Barak Obama i USA (han har vært Richard Thalers student i Chicago) og David Cameron i Storbritannia. 

Som alle andre

– Det fines en rekke eksempler på hvordan dette fungerer i praksis, fortsetter Dag Ekelberg. – Et av dem viser hvordan myndighetene utnytter den kjensgjerningen at folk har en tendens til å ville være som andre. Derfor har man i et forsøk på å få folk til å senke strømforbruket, sendt ut strømregninger med informasjon om hvor forbrukeren befinner seg i forhold til gjennomsnittet. De som ligger over vil i veldig mange av tilfellene søke å nærme seg flokken, og på den måten bidra til det overordnede målet. De som ligger under holder seg der, hvis de belønnes med en eller annen form for påskjønnelse. I dette tilfellet var det faktisk nok med et smilefjes på regningen. 

– Et annet mye brukt eksempel handler om valg av pensjonsordning. En liberal tilnærmingsmåte ville vært å gi folk et valg, der de selv måtte melde seg inn i ordningen. Innenfor rammen av en nudge-tilnærming ville folk i stedet måtte reservere seg hvis de ikke ønsket å være med (opt-out istedenfor opt-in). De har med andre ord valget, og kan velge så dumt de bare vil, men i utgangspunktet er den mest fornuftige beslutningen allerede tatt for dem, sier Ekelberg.  

Markedet har skjønt det

– På den ene siden er dette spennende tanker, rett og slett fordi nudge-metoden hjelper oss å ta gode beslutninger, samtidig som vi beholder valgfriheten. Men det ikke uproblematisk fra et liberalt ståsted, at mennesker indirekte manipuleres til å ta valg. En måte å løse dette på kan kanskje være å informere hver gang man legger til rette på denne måten, slik at folk er klar over at de blir "nudge’et", mener Ekelberg. At dette ikke bare handler om samfunnsøkonomi, men også om private beslutninger knytte til sparing og investeringer, er tilfellet med pensjonsordninger et eksempel på. I tillegg er det i aller høyeste grad verdifullt å være klar over hvilke mekanismer som er i bruk i dagliglivet når vi tar, eller lar være å ta, beslutninger på løpende bånd. 

– Og det interessante er jo på mange måter at markedet har funnet ut av dette for lenge siden. De drevne investorene, både kortsiktige og langsiktige, er fullstendig klar over de psykologiske, menneskelige faktorene som styrer utviklingen – og som de er nødt til å ta høyde for. Her har nok samfunnsøkonomi og politikk en del å lære, avslutter Dag Ekelberg i Civita.

(Copyright DnB Nor)