Liberalismen – fri for alle?
Lars Fr. H. Svendsen
Det er notorisk vanskelig å definere ”liberalisme”, siden uttrykket er brukt til å betegne et stort mangfold av ideer, holdninger, praksiser og grupper i ulike samfunn. Alt dette har også fått svært ulike begrunnelser fra naturrett til utilitarisme til verdipluralisme. I den grad vi overhodet kan snakke om liberalismen som én tradisjon, må det fremheves at det er en temmelig heterogen tradisjon. Helt grunnleggende er det imidlertid at alle mennesker tilkjennes en ukrenkelig frihet, og at statens mest sentrale oppgave er å verne om denne. Den individuelle friheten gis i utgangspunktet forrang fremfor andre verdier, slik at enhver som ønsker å begrense denne friheten, vil ha begrunnelsesbyrden. Sentrale elementer i liberalismen er: religiøs toleranse, ytringsfrihet, verdipluralisme, frie valg, maktfordeling, offentlig innsyn i statens anliggender, kontraktsfrihet, fri konkurranse og eiendomsrett.
Frihet
Det er viktig å fremheve en avgjørende forskjell på liberalisme og anarkisme: Liberalister oppfatter ikke staten som et onde. Liberalister ønsker en sterk stat, men understreker samtidig at dens domene skal være begrenset. En sterk stat er en forutsetning for et liberalt samfunn, for den friheten som er liberalismens kjerne – og samtidig må staten være begrenset for ikke selv å bli en trussel mot den samme friheten. Staten skal beskytte mot ytre fiender, opprettholde lov og rett, sørge for offentlige fellesgoder markedet ikke kan levere, forhindre monopoldannelser i markedet etc. Et av de viktigste kapitlene i Adam Smiths Wealth of Nations viser hvordan den individuelle frihetens fremvekst er uløselig knyttet til statsdannelse og styrking av sentrale institusjoner. Smith sier eksplisitt at friheten bare kan eksistere der det finnes institusjoner som håndhever lover. Den politiske friheten er rettighetsbasert, og rettigheter kan bestå bare hvis de blir beskyttet. Derfor er ikke en stat som sådan et onde. Det må finnes grenser for friheten, slik at friheten overhodet kan bestå: Man kan for eksempel ikke bryte kontrakter, stjele andres eiendom eller myrde folk.
Grunnpremisset i Immanuel Kants politiske filosofi er at enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre. Det er helt grunnleggende denne retten til frihet som gir staten en legitimitet og oppgave. I bunnen ligger en konstitusjon som regulerer det hele. Rettsstaten er en liberalistisk oppfinnelse, og man kan hevde at enhver som er tilhenger av rettsstaten i en viss forstand er liberalister. Kant hevder at staten – når dens område er riktig avgrenset – ikke er en hindring, men en forutsetning for frihet. Statens eksistensberettigelse ligger i å forhindre handlinger som ville vært en hindring for andres frihet. Med andre ord vil statens inngrep her ikke føre til noen minskning av den totale friheten i et samfunn, men bare føre til at den totale mengden frihet blir den samme og at den blir fordelt likt mellom alle borgere.
Nå er frihet et uttrykk som brukes på ganske mange ulike og til dels motstridende måter, så la oss forsøke å rydde litt opp i begrepet. Vi kan begynne så smått med distinksjonen mellom negativ og positiv frihet. Denne distinksjonen går i hvert fall tilbake til Kant, men den forbindes særlig med Isaiah Berlin.
Svært skisseaktig kan vi si at negativ frihet er en frihet fra noe. Frihet består her i ikke å være pålagt eller underlagt noe. Ufrihet blir noe som på en eller annen måte hindrer oss i vår livsutfoldelse – eller oppfattes som om det gjør det – og frihet blir forstått som frihet fra det som hindrer oss. Med positiv frihet menes friheten til å gjøre noe, til hvilke positive alternativer som finnes. Ofte knyttes det også an til et ideal om personlig utvikling eller lignende. Berlin viste at de to konsepsjonene av frihet kan innebære totalt uforenlige tolkninger av samme ideal, nemlig politisk frihet. For eksempel kan det positive frihetsbegrepet implisere statlige intervensjoner som går langt utover hva som er akseptabelt i henhold til et negativt frihetsbegrep.
Berlin er ikke en så entydig forkjemper for et rent negativt frihetsbegrep som det ofte hevdes. Han avviser eksplisitt at han med ”Two Concepts of Liberty” ville gi et uforbeholdent forsvar for negativ frihet og avvise forestillingen om positiv frihet, da dette nettopp ville utgjøre en slags intolerant monisme som hele hans argument var rettet mot. Han er så klar på dette punktet at det er vanskelig å forstå at så mange har tolket ham som den absolutte negative frihetens store fanebærer. Han understreker at det ikke handler om ”negativ frihet som en absolutt verdi og andre, mindreverdige verdier”, men at det er atskillig vanskeligere enn som så.
Hvis man konstruerer den negative friheten så snevert at ufrihet bare innebærer man hindres i å handle i samsvar med ens preferanser, ender man opp med at tilfreds slave som ikke ønsker å flykte, vil være en fullstendig fri mann Og det er mer enn en smule kontraintuitivt. Det synes derfor klart at frihetsbegrepet må utformes bredere, men da begynner man å åpne for et mer positivt frihetsbegrep. De fleste klassiske liberalister har elementer både fra det positive og det negative frihetsbegrepet, selv om de vektlegger den negative mer enn den positive.
Det er imidlertid klart at man ikke kan maksimere negativ og positiv frihet samtidig – de er i konflikt. Spørsmålet om politisk frihet vedrører derfor omfanget til henholdsvis den positive og den negative friheten, og hvilket omfang hver av dem bør ha, vil variere med den aktuelle historiske situasjonen. Men: Jeg vil påstå at jo sterkere avvik fra den negative friheten, desto sterkere krav må det stilles til begrunnelsen. Begrunnelsesbyrden ligger hos den som vil innskrenke den negative friheten. John Stuart Mills prinsipp om at friheten bare bør innskrenkes for å forhindre skade for andre, er en god tommelfingerregel – men det betyr ikke at det er absolutt ufravikelig.
Paternalisme
Liberalismen er i sitt vesen antipaternalistisk. Særlig klart artikulert er dette hos Mill og Kant. Mill skriver at hvis en person har et visst minstemål av fornuft og erfaring, og velger sitt eget levevis, så er dette per definisjon det beste levevis – ikke fordi dette leveviset ”i seg selv” skulle være det beste, men rett og slett fordi det er personens eget levevis. Her er innflytelsen fra Wilhelm von Humboldt, som Mill også eksplisitt henviser til, svært tydelig. Et liberalt samfunn kjennetegnes ifølge Humboldt av at sosiale fremskritt finner sted ved at individene både forsøker å finne nye løsninger på problemer på egen hånd og at de lærer av andre.
En viktig del av denne læringsprosessen består i å foreta dårlige valg. Nettopp derfor vil Mill heller ikke at folk skal hindres i å gjøre feil som etter alt å dømme vil gjøre dem ulykkelige. En persons eget beste, enten i fysisk eller åndelig forstand, er ikke en tiltrekkelig grunn til maktbruk mot personen. I utgangspunktet er skade på andre personer det eneste som kan begrunne bruk av makt mot en borger – og ikke en hvilken som helst skade, da det må være en skade som i en eller annen forstand utgjør en krenkelse av den andres rettigheter. Kort sagt: En skade for andre er bare en nødvendig, men ikke også en tilstrekkelig grunn til å gripe in.
Også Kant hevdet at staten bare har rett til å gripe inn når ens handlinger krenker andres rettigheter. Kant fastslår han at ingen stat legitimt kan påtvinge borgerne noen bestemt oppfatning av lykken, fordi dette ville være et paternalistisk grep der man antar at borgerne er som små barn som ikke er i stand til å vurdere hva som vi være til gunst eller skade for dem selv. En paternalistisk stat avviser han som ”den størst tenkelige despotisme”. Kant tar det for gitt at alle mennesker søker lykke, men at lykken som sådan ubestemt. Det som gjør oss lykkelig vil alltid være høyst relativt både hva kultur og personlighet angår, og derfor mener Kant at det må være opp til den enkelte å finne ut av dette på egen hånd. Han er fullstendig inneforstått med at mennesker ofte foretar valg som er umoralske eller irrasjonelle, men borgernes valgfrihet skal respekteres selv om de foretar suboptimale valg.
Her er Mill helt på linje med Kant. Paternalisme kommer i mange ulike varianter. Det de alle har til felles er at man overstyrer en persons selvbestemmelsesrett idet man mener at personen ikke er i stand til å handle i samsvar med hans eller hennes beste interesse. Hovedproblemet med paternalisme er at den innebærer en fornektelse av det menneskelige ved mennesket, av evnen vi har til å ta kontroll over og forme våre egne liv, enten vi gjør det på dumme eller intelligente måter. Paternalisten innskriver mennesker i en diskurs der de i realiteten alltid er å betrakte som viljesløse ofre. Selvkontroll og dømmekraft er for paternalisten noe folk bør forskånes fra å måtte utøve. Paternalisten vil til og med kunne hevde at det bare er gjennom slike begrensninger at man kan få lagt til rette for sann, positiv frihet, fordi folk her er frie til å være akkurat slik paternalisten mener at de rasjonelt sett bør være. Et vesenstrekk ved et liberalt samfunn er derimot at folk må ha frihet til å foreta uhyre dumme valg, såfremt de ikke er til utilbørlig skade for andre.
Egalitær
Liberalismen betrakter alle som likemenn. Den marxistiske fremstilingen av liberalismen, som langt på vei er blitt standardfremstillingen, i det minste her i landet, er at den i grunnen ikke er annet enn et ideologisk uttrykk for borgerskapets interesser. Det er videre forutsatt at disse er i strid med arbeiderklassens interesser, hvilket vil si at arbeiderklassen taper hvis liberalismen vinner frem. Liberalismens selvforståelse er snarere at den ikke representerer en bestemt samfunnsklasse, men er helt allmenn og forsøker å balansere ulike samfunnsinteresser. I den grad den historisk har vært ”mot” en bestemt gruppe, var det mot aristokratiet, da denne klassens privilegier var i strid med dens egalitære menneskesyn.
En redegjørelse for liberalismens historie kan begynne mange steder. Det ser man også av de ulike fremstillingene som finnes, der noen begynner allerede i antikken, med sofistenes kritikk av slaveriet, mens andre for eksempel begynner med Magna Carta. Uansett hvor man skulle begynne en slik fremstilling, vil den begynne med en radikalt egalitær tanke. Det indikerer hvor sentralt dette står i liberalismen.
Adam Smith gikk til angrep på alle privilegier. De samme rettighetene skulle gjelde for alle medlemmer av samfunnet. Han mente imidlertid ikke at dette innebar at alle hadde rett til samme andel av verdiene i samfunnet. Eiendomsretten betrakter han som ufravikelig. Han gikk imidlertid inn for progressiv beskatning. Smith var en varm forsvarer av at arbeidere skulle ha så høy lønn som mulig – både for deres egen del og fordi det ville føre til økonomisk vekst i samfunnet – og hans argumenter mot statlige reguleringer på dette området baserte seg på at disse stort sett ville tjene de rikes interesser snarere enn de fattiges. Han kritiserte de eksisterende fattigdomslovene fordi de hindret de fattige i å bosette seg der selv de ønsket og følgelig også i å selge arbeidskraften sin til den de måtte ønske, og disse statlige reguleringene tjente utelukkende de rikes interesser. Han tok videre til orde for at staten skulle finansiere utdanning for de fattigste, slik at de i større grad skulle kunne la sin stemme bli hørt i samfunnsdebatten.
Den egalitære tanken utformes enda mer presist hos Kant, der et grunnpremiss er at enhver borger skal være lik enhver annen borger for loven. For eksempel skal enhver borger ha samme anledning til å bruke rettsvesenet når deres frihet blir krenket av en annen borger, og enhver offentlig stilling skal være åpen for enhver borger, uansett hvilken sosial stand vedkommende måtte ha, og utelukkende tildeles på grunnlag av den enkeltes kompetanse. Det er med andre ord en helt egalitær samfunnsmodell som legges til grunn. Det er viktig å presisere at det egalitære er formalt bestemt, og at alle er like foran loven er fullt forenlig med at borgerne er svært ulikt stilt med henblikk inntekt, formue, fysiske og intellektuelle egenskaper etc. Samtidig hevder han eksplisitt at staten har en forpliktelse til å sørge for de dårligst stilte
Det vanlige skillet mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme kan skape et inntrykk av at den klassiske liberalismen ikke er sosial. Det er en vrangforestilling. Uttrykket sosialliberalisme er i grunnen en pleonasme, da liberalismen har hatt et sosialt aspekt i hele sin historie. Det er bred enighet i den liberalistiske tradisjonen om at alle skal sikres et visst minstemål av materielle goder, utdannelse etc., og så er det opp til dem selv å gjøre hva de kan ut av det. Liberalismen opererer altså med en forestilling om mulighetslikhet, i motsetning til sosialismens vekt på resultatlikhet.
Politisk og økonomisk liberalisme
Det hevdes ofte at man må skille strengt mellom politisk og økonomisk liberalisme. Rent begrepslig er det kanskje ikke en umulighet, ved at man skiller ut økonomisk frihet som et eget punkt. I praksis er det imidlertid vanskelig å forestille seg en stat som ivaretar den politiske friheten uten å tillate økonomisk frihet. Derfor har også den liberalistiske tradisjonen fra Locke og Montesquieu og fremover nettopp betraktet økonomisk frihet som en avgjørende del av den politiske friheten. Liberalister hevder at økonomisk frihet vanligvis fremmer politisk frihet, men at det ikke er noen strengt nødvendig forbindelse her. For eksempel vil Kina foreløpig tjene som et eksempel på et land der den økonomiske friheten ikke er ledsaget av en nevneverdig politisk frihet. Men ser vi på historien og kloden som helhet, er et gjennomgående trekk at regimer med liten økonomisk frihet så å si uten unntak også er regimer med liten politisk frihet, og som oftest er regimer med stor økonomisk frihet også regimer med stor politisk frihet. Det kan være fristende å formulere det slik at økonomisk frihet er en nødvendig, men slett ikke en tilstrekkelig betingelse for politisk frihet. Men det er selvfølgelig en sterk hypotese som det vil kreve mye arbeid å innløse.
Uansett kan vi si at det er omfattende empirisk belegg for at politisk og økonomisk liberalisme i praksis er nært forbundne. Den som vil skille dem fra hverandre, må gjøre noe mer enn bare å eliminere de økonomiske aspektene ved den klassiske liberalismen, og så hevde at det som står igjen skulle være en politisk liberalisme uten bindinger til den økonomiske. Det må i det minste legges frem en skisse til en samfunnsmodell der man i en viss detalj viser hvordan de mest sentrale ikke-økonomiske verdiene i den liberalistiske tradisjonen kan ivaretas til tross for de økonomiske elimineres.
Dessuten er det ikke helt enkelt å forstå hvorfor det skulle være ønskelig å eliminere den økonomiske liberalismen. En av de viktigste moralske begrunnelsene for økonomisk liberalisme fra Adam Smith og fremover har vært at den fungerer fattigdomsbekjempende, dvs. at de dårligst stilte i det lange løp vil få den største velferdsøkningen hvis markedet får fungere med minst mulig statlig innblanding. Hvorvidt den økonomiske liberalismen faktisk har hatt en slik funksjon, er et empirisk spørsmål, ikke et filosofisk.
La oss da ta en titt på empirien. Slutten på det 20. og begynnelsen på det 21. har vært karakterisert av ekstrem økonomisk vekst – vi kjenner ikke til noen tidligere fase i historien med så sterk vekst over så lang tid. Dette har kommet både arbeiderne og kapitalen til gode. Nå har kapitalen fått en større del av økningen enn arbeiderne, dvs. at profitten har økt raskere enn lønningene, men det er like fullt et uomtvistelig faktum at arbeiderne har hatt en betydelig økning i reallønningene i denne perioden. Det diametralt motsatte av Marx’ prediksjoner om fallende reallønninger har skjedd. Den jevne borger i den vestlige verden har hatt en enorm økning i materiell velstand. Hva med de fattige? Målt i absolutte tall har også de hatt en svært stor velstandsøkning de siste tiårene. (I tillegg kommer de vi kan kalle de ekstremt fattige, som er hjemløse eller lignende, men de er ikke representative for kategorien ”de fattige”.) Uansett: I den økonomiske liberalismens glanstid – for det er det vi har hatt i flere tiår – har velstandsøkningen i vestlige land for befolkningen som helhet, og ikke minst for de dårligst stilte vært svært stor.
La oss så vende blikket mot resten av verden. Mange hevder at forskjellene på kloden øker. Det er ikke helt enkelt å avgjøre om dette faktisk er tilfelle. Hvis man ser på de aller rikeste og de aller fattigste, øker forskjellene utvilsomt. Derimot ser det motsatte ut til å være tilfelle hvis vi tar for oss den rikeste og den fattigste halvparten av klodens befolkning. Svaret på spørsmålet om forskjellene øker avhenger i grunnen av hvordan man måler dem. Slik sett er det kanskje mer hensiktsmessig å spørre om de fattigste får det bedre enn om gapet mellom dem og de rike øker.
I henhold til fattigdomskriteriet på 1 dollar om dagen, er antall fattige på kloden redusert fra 60 til under 20 prosent de siste 50 årene. Nå kan man mene at dette kriteriet er temmelig vilkårlig, og at grensen burde være for eksempel 3 eller 5 dollar, men uansett hvilket tall man her skulle legge til grunn, er det klart at flere mennesker enn noensinne løftes ut av fattigdommen raskere enn noensinne. Og fattigdommen reduseres ikke bare i relative, men også i absolutte tall. En vesentlig forklaring på dette er at BNP øker vesentlig raskere i de fattigste landene enn i de rikeste. Forskjellene på de rikeste og de fattigste landene avtar faktisk, med noen unntak (særlig sør for Sahara).
La oss imidlertid, for argumentets skyld, anta at det faktisk er slik at forskjellene øker globalt. Da er spørsmålet om det i seg selv er noe som burde bekymre oss. Mange synes å lide under en vrangforestilling om at det nødvendigvis går på noen andres bekostning hvis noen skulle øke sin formue, at det alltid må gå ut over de fattige hvis de rike blir rikere. Tvert imot tyder mye på at høyere vekst er et mer effektivt middel i bekjempelsen av fattigdom enn hva omfordeling er, og at de samme prosessene som gjør de rike rikere også bidrar til å gjøre de fattige rikere. Vi har sett særlig stor fattigdomsreduksjon i de landene der industrialisering og frihandel har økt sterkt, som i Kina og India. Britiske Oxfam påpeker at det som virkelig ville monne, er at de fattige landene får større tilgang til andre markeder. Hvis de afrikanske landene får økt sin andel av verdens eksport med én prosent, vil det utgjøre fem ganger så mye som kontinentet mottar i bistand. Det må imidlertid understrekes at ikke er noen nødvendig sammenheng mellom økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse, noe Indonesia under Suharto var et klart eksempel på. Det kreves også institusjoner for bekjempelse av korrupsjon og lignende. Den økonomiske liberalismen må ledsages av den politiske.
Et sentralt poeng i John Rawls’ teori om rettferdighet er at den økonomiske strukturen skal være slik at goder fordeles på en slik måte at den er til størst mulig fordel for dem som har minst av disse godene. Det er viktig å understreke at dette ikke nødvendigvis innebærer en mest mulig lik fordeling. Svært store økonomiske ulikheter kan være tillatelige hvis denne ulikheten innebærer at de dårligst stilte faktisk får det bedre enn med en annen fordeling. Dette kan være et argument for økonomisk liberalisme. Hvis et kapitalistisk system øker forskjellen mellom fattig og rik, men allikevel fører til en større velstandsøkning for de fattigste enn de ville fått med et annet system, vil det i henhold et slikt prinsipp være det moralsk riktige. Mye taler for at det er slik.
Det er imidlertid viktig at vi ikke bruker denne utviklingen som en sovepute. Fortsatt lever 1 milliard mennesker i kronisk fattigdom og underernæring. Hvis vi skal løfte dem ut av fattigdommen – eller rettere sagt: gjøre det mulig for dem selv å løfte seg ut av fattigdommen – trenger vi mer økonomisk liberalisme, ikke mindre.
La meg avrunde med en liten smule semantikk. Enkelte ønsker å reservere betegnelsen ”liberal” for den politiske liberalismen og ”liberalist” for den økonomiske liberalismen. Det er unødvendig, da det finnes helt greie og forståelige uttrykk for dette, nemlig ”politisk liberalisme” og ”økonomisk liberalisme”. Videre stemmer det dårlig med min språkfølelse at en person som er tilhenger av en liberalistisk ideologi, slik jeg har skissert den i dette foredraget, ikke skulle betegnes som ”liberalist”, men som ”liberal”. Det blir som om en tilhenger av sosialismen skulle reservere seg mot å bli betegnet som ”sosialist”, og heller insistere på å bli betegnet som ”sosial”. En person som gir sin tilslutning til hovedpoengene i den liberalistiske tradisjonen, vil etter mine begreper per definisjon være å betrakte som en liberalist.
Les mer om FrokostSlaget og ideologidebatten her.
En artikkel basert på foredraget ble trykket i Dagbladet 25.10.07