En konferanse i Las Vegas synliggjør både de store skillene internt på den amerikanske høyresiden, hvorfor Bush kan få problemer med å bli gjenvalgt og hvorfor europeiske politikere kommer fra Venus mens amerikanske kommer fra mars.
Av Torbjørn Røe Isaksen, 1. nestleder Unge Høyre Landsforbund og deltager på Freedomfest 2004
Las Vegas. Få byer i verden er mer erketypiske amerikanske, i hvert fall sett med våre europeiske øyne. Hvis ”everything is big in the USA” er ”everything even bigger in Las Vegas”. Lysene er skarpere, bygningene høyere, arkitekturen mer usmakelig, menneskene tjukkere og de politisk interesserte som samles der mer ytterliggående.
Freedomfest 2004 er en konferanse som samler et bredt spekter av mennesker på den amerikanske høyresiden, fra konservative republikanere til anarko- kapitalister og kretsen rundt Milton Friedmans radikal sønn David Friedman (kjent for å kalle sin berømte far ”my father, the socialist). Den libertarianske høyresiden i USA er et produkt av flere faktorer som er ukjente her på den andre siden av dammen. For det første forvirringen rundt begrepet ”liberalism” som på amerikansk ofte brukes synonymt med sosialdemokrat, eller tilhenger av offentlige løsninger. For det andre en konsekvens av det republikanske partiets ferd stadig lenger ned i en hengemyr av sørstatskonservatisme og kristen fundamentalisme. Libertarianerne er klassiske liberalister, både tilhengere av personlig frihet og økonomisk frihet, der konservative i USA ofte forfekter kun det siste, og de liberale i større grad det første.
Libertarianerne er en brokete forsamling, og det er fristende å karakterisere dem som høyresidens svar på ”the looney left” – den sprø venstresiden. Her finnes alt fra frimarkedsanarkister, dypøkologer, pasifister, våpenforkjempere, hedninger, dypt religiøse og så videre. Det eneste fellestrekket er hatet mot den føderale regjeringen.
Nettopp dette skiller amerikansk høyreside tydeligst fra sine mer moderate europeiske motparter. Selv om europeiske liberalister og konservative kan nære en dyp skepsis mot den overdrevne troen på statlig styring, har man allikevel ofte også en tiltro til at staten både er nødvendig og gunstig for et sivilisert samfunn. Statsmotstanden i Europa er så og si ikke – eksisterende, grunnlagt som landene er på føydalstyre avløst av eneveldige monarkier som igjen ble avløst av sentraliserte stater og velferdssystemer. Norge har hatt sin anti – statlige bevegelse, først og fremst med utgangspunkt i de frie bondebevegelsene på slutten av 1800 – tallet, men disse folkelige liberalistene ble raskt utvisket av embetsmannsstaten. Konsekvensen for europeisk politikk er kanskje en overdreven tro på politikkens muligheter. Konsekvensen for amerikansk politikk på høyresiden er en total underfokusering på at offentlige løsninger av og til er gunstige, men – like viktig – ofte en ensporet dyrking av en atomisert individualisme på bekostning av frivillige fellesskap og det sivile samfunn. Riktignok er amerikanerne med i flere organisasjoner og gir mer penger til dem enn de fleste andre land i Europa, men på den ytre høyre fløy savner jeg refleksjonene rundt hvor viktige slike institusjoner er (da må man heller ty til deler av den kommunitaristiske, høyrevridde litteraturen).
Bush er en rød klut, ikke bare i Europa, men også i USA. Stadig flere mennesker på høyresiden finner grunner til å kritisere Bush. De gjør som The Economist oppfordret til for noen utgaver siden: Finner bedre måter å kritisere Presidenten på enn det som kommer fra venstresiden. Texas store sønn får kritikk for å øke de offentlige utgiftene (opp 23 prosent i løpet av hans periode – fra et rekordlavt nivå under Bill Clinton), drive en urettferdig og aggressiv krig i Irak, øke budsjettunderskuddet, være for ”liberal” fordi han er for nasjonale utdanningsstandarder og være for lite ”liberal” fordi han er mot for eksempel homofilt ekteskap.
Som norsk politiker, og erklært konservativ med et liberalt tilsnitt, får man mange følelser etter et besøk i USA. For det første en beundring for dette fantastiske, mangfoldige landet. For det andre en følelse av total fremmedgjøring overfor mange på høyresiden som ser det som sin viktigste oppgave å forsvare alles rett til å ha en rakettuktskyter i bakgården. For det tredje en takknemlighet fordi den politiske debatten begynner på et uvant sted for en europeer: Med individet, ikke Staten. Så til slutt en litt guffen følelse: Kanskje jeg er sosialdemokrat allikevel? Det er alltid godt å komme tilbake til et land som har skikkelige sosialister å bryne seg på.
Relatert
Vi trenger en kulturell og åndelig opprustning
Historien har fortsatt ingen ende
Da sionisme ble nazisme
Til forsvar for Vesten og Vestens idé
Robert Schuman – en av EUs fedre
