Det følgende er et utdrag fra boken Høyre om! For en ny konservatisme av Torbjørn Røe Isaksen. Boken er i salg hos bokhandleren eller kan kjøpes på nett 

  

Utdrag fra kapittel 6: Kritikk av liberalismen

 Mange, blant annet liberaleren Isaiah Berlin, har hevdet at liberalismen ikke er noen filosofi i ordets rette forstand, men en spesifikt politisk filosofi. Liberalismen anerkjenner at mennesker har forskjellige mål, drømmer og ambisjoner, og forsøker ikke å gjøre seg til dommer over noen av disse, men simpelthen sette opp noen felles regler som tillater den enkelte å følge sine mål så lenge de er forenelige med andres tilsvarende frihet. Berlins argument er overbevisende, men ingen god oppsummering av liberalismens historie. For kjennetegnet på liberalismen, spesielt i sin radikale utgave, har nettopp vært et bestemt syn på mennesket;, og det er dette menneskesynet konservative har kritisert iherdigst.    

Konservatismen ser at mennesket har behov for tilhørighet og fellesskap, ikke bare for å gi friheten retning, men for å føle trygghet og få mulighet til å utvikle seg. Med Burke, Tocqueville, Hayek og flere andre fant vi det konservative menneskesynet uttrykt i en britisk, moderat og skeptisk tradisjon som kjennetegnes av troen på spontan utvikling, gradvis evolusjon og verdien av historisk lærdom. Kontrasten var den franske rasjonalismen med sitt utgangspunkt i Descartes, som trodde den kunne finne objektive sannheter, og så forme samfunnet etter disse. En engelsk avlegger av den rasjonalistiske tradisjonen møtte vi i Jeremy Bentham, som hevdet at samfunnet kunne styres mot mest mulig lykke for flest mulig mennesker ved å kvantifisere folks følelser av behag og ubehag. I hans kjølvann oppstod begrepet homo oeconomicus, som ble brukt som en negativ beskrivelse av John Stuart Mills en av utilitarismens arvinger, syn. En moderne versjon av den rasjonalistiske individualismen finner vi i Robert Nozicks berømte verk Anarki, Stat og Utopia (1974). Hans utgangspunkt er John Lockes idé om individets naturlige rettigheter som for Nozick legger noen absolutte føringer for hva mennesker har rett til å gjøre mot hverandre. Med disse individuelle rettighetene som utgangspunkt forsøker han, på mesterlig vis, å skissere hva slags samfunn som kan rettferdiggjøres, og hva slags samfunn som må forkastes. Han ender til slutt opp med at individets absolutte rettigheter kan forsvare opprettelsen av en stat som kun beskytter noen grunnleggende rettigheter. Nozicks bok er skrevet som et direkte svar til en annen liberal tenker, den amerikanske professoren John Rawls, som med sitt monumentale verk A Theory of Justice (1971) revitaliserte kontraktsfilosofien. Rawls forsøker å finne ut hvordan et pluralistisk samfunn kan bli enig om noen felles regler, og ser for seg en tenkt situasjon hvor alle individer møtes uten kunnskap om sin egen historie, bakgrunn, geografisk plassering eller posisjon i samfunnet. Rawls ender opp med å forsvare et liberalt demokrati hvor forskjeller bare lar seg forsvare i den grad de kommer de aller svakeste til gode.    

Nozicks libertarianisme og Rawls sosialliberalisme bygger på to ideer som konservative har kritisert. Ikke bare velger Rawls og Nozick å se bort i fra det faktiske eksisterende samfunn, men deres individ står merkelig alene i møtet med verden. Selv om han kan bindes til andre mennesker av en gjensidig kontrakt, kan en slik teoretisk konstruksjon neppe sikre et levende fellesskap. Denne liberalismen slår «en strek over store deler av historien, slik den ennå er levende og nærværende i institusjoner, tradisjoner og vaner», og den innebærer en skjebnesvanger misforståelse av menneskets egenart. Mennesket er et vesen som står i historien, og selv både former og formes av den. Å ville frigjøre mennesket fra historien er å frigjøre dem fra seg selv, og gjøre dem fremmede for seg selv.88            Enda mer konkret kritiserer konservative ideen om homo oeconomicus, og hevder at liberalismen på sitt verste har ligget farlig nær den karikaturen vi møtte i venstresidens beskrivelser. Man har oppført seg som om mennesket faktisk var det teoretiske individet vi så ofte leser om – en avskjermet, ensom egoist som kun svarer til sin egen samvittighet. Det er ingen tvil om at dette individet er en mektig konstruksjon, som blant annet har gitt opphav til vårt moderne konsept om menneskerettigheter, men alle forsøk på å bygge opp et samfunn fra bunnen av rundt et slikt individ vil ende i katastrofe. Konservative har med rette spurt hvem dette «individet» er. For hva blir du hvis du fjerner din bakgrunn, din familie, stedet du kommer fra, troen du har, tradisjonene du har fulgt og vennene du liker? Du er kanskje et individ, men neppe noe som ligner på et faktisk menneske. Konservative har kritisert liberalismen for å sette den absolutte individualismen over alle andre hensyn, og bukke under for et forenklet syn på mennesket.         

Stikkordet for en moderne, konservativ kritikk av liberalismen kan derfor være mer. Konservative ser at mennesket har behov for å eie, vokse og skape i et fritt marked, men hevder mennesket har behov for mer: røtter og trygghet i en tradisjon som er med på å forme den enkeltes identitet. Konservative ser at frihet er statssamfunnets levende kilde og kraft, men hevder at mennesket må styres av noe mer enn formelle rettigheter, et indre etisk kompass som gir den enkelte en følelse av at friheten er meningsfull (og dette kompasset forutsetter en levende tradisjon å forholde seg til). Konservative ser at materiell fremgang er avgjørende for å bedre folks livsvilkår, men hevder at et godt samfunn må måles på noe mer enn den enkeltes materielle beskaffenheter, en følelse av fellesskap og solidaritet mellom innbyggerne. Konservative vil ha en sterk og begrenset stat, men er enige med Nozicks egen kritikk av sitt syn på staten i Anarki, Stat og Utopia noen år senere:  

Den libertarianske posisjonen jeg en gang inntok virker i dag å ha alvorlige mangler, delvis fordi den ikke sydde de menneskelige hensyn og de felles aktiviteter det var rom for tett nok inn i stoffet. Den neglisjerte den symbolske viktigheten av politisk oppmerksomhet om en sak eller et problem, som en måte å markere at de er viktige på, for slik å uttrykke, intensivere, kanalisere, oppmuntre eller bekrefte våre egne private handlinger og bekymringer for dem.89