Niels Chr. Geelmuydens kåseri på sommerfesten til Minerva og Civita 20/6.
Av Niels Chr. Geelmuyden
Jeg har aldri vært i en tankesmie før. Ingen har funnet det naturlig å invitere meg, og jeg ville aldri kommet på den idé å invitere meg selv. Dette kan selvfølgelig ha sammenheng med at Civita er en liberal tankesmie, og ingen er så restriktive med hvem de slipper innpå seg som den liberale. Det står for meg som en gåte hva man gjør i slike tankesmier. Jeg antar at siktemålet er å smi mens hjernen er varm, men jeg er uviss på resultatet. Meg bekjent finnes det ingen viktige tanker i menneskenes historie som er blitt forløst av en paneldebatt.
Tvert om vil jeg anta at mange tanker visner under slike møter. Einstein tenkte best i enerom. Hans sekretær tillot seg en gang å gjøre oppmerksom på at han planla å stille nøyaktig de samme spørsmål til studentene som under fjorårets eksamen. – Det stemmer, svarte Einstein, men jeg har i mellomtiden forandret alle svarene.
Det påstås med tyngde at visdom kommer med alderen, men i virkeligheten kommer alderen sørgelig ofte helt alene. Mang en dypsindig piperøker har erfart at det kan være uklokt å åpne munnen og herunder bevise at man bare er piperøker.
Sannheten er at folk flest heller vil dø enn å tenke. I virkeligheten er det da også det de gjør. Folk snører livene sine fast i rutiner og tvangshandlinger. Ferdinand Finne sa en gang til meg: Livet er så kort at de fleste bare rekker å gjøre det unødvendige. Vi fyller ørene med tankeløs musikk og øynene med tankeløs lektyre. Til sammen er det visstnok tre prosent av den norske befolkning som lytter til radiokanalen P2. Ibsen anslo i sin tid at det til sammen finnes 25 selvstendig tenkende individer her i landet. Det er grunn til å frykte at tallet ikke er gått oppover siden den gang.
Noe av grunnen til at idrett er grenseløst populært blant nordmenn, består formodentlig i at det er uforenlig med tankearbeid, hva enten man er utøver eller publikummer. Antagelig er dette også forklaringen på at stat og kommune pøser enorme pengesummer inn i idretten.
Samfunnet kan ikke fordra folk som tenker egne tanker. På Lysaker ungdomsskole fikk jeg i oppgave å skrive stil om ensomhet i dagens Norge. Jeg valgte å skrive en stil om ensomhetens velsignelse, og de mange fordeler forbundet med å være utenfor. Læreren ga meg elendig karakter med den begrunnelse at jeg hadde misforstått oppgaven. Jeg hadde tenkt selvstendige tanker i åpenlys strid med de foreliggende fasitsvar, og fortjente fullt ut min straff. Ved veis ende fikk jeg sant å si vesentlig bedre karakter i nynorsk enn i norsk. Noe som trolig hadde sammenheng med at læreren forstod nynorsk like dårlig som elevene.
En av årsakene til at folk misliker å tenke, er naturligvis det uomgjengelige faktum at vi alle en dag skal brennes opp i store ovner eller graves ned i jorden. Enkelte påstår at kunst er det motsatte av tidsfordriv. De mener gjerne da at kunst er å betrakte som dødsfordriv. Kunstmaleren Knut Rose gikk i så henseende konkret til verks. Han spurte om å få lov til å prøvekjøre kremasjonsovnen på svak varme, med den begrunnelse at han gjerne ville vite hva han gikk til.
Mange reagerer med aversjon på alt som har med tanker å tankeliv å gjøre. ”Dine penger” står folk i kø for å kjøpe. Ingen ville satset så mye som en femtilapp på et magasin ved navn ”Dine tanker”. Muligens er begrepet tanke så belastet at fiaskoen til el-bilen Think må ses i dette lys. Hadde kjøretøyet båret navnet Feel, ville historien trolig blitt en annen. ”Det er tanken som teller”, sier folk når de forærer hverandre defekte eller ubrukelige gaveartikler. Som om tanken er roten til alt det vonde og mislykkede. Hvis man en sjelden gang mottar noe man virkelig behøver, regnes det som en selvfølge at ingen tankevirksomhet ligger til grunn.
Det er ikke noe nytt i dette at tankevirksomhet her i landet har lav anseelse. Mine besteforeldre moret seg storlig over tegneseriefiguren Professor Tanke. Det var en fetladen, distrè, ensom og selvopptatt person som ikke gjorde noe annet enn dumheter. Nordmenns forakt for tankevirksomhet og kunnskap er dypt grunnfestet. Georg Johannesen forklarte en gang dette for meg ved å si at nordmenn fra gammelt av regner tenkning for å være noe som dansker driver med. Han uttrykte frykt for at alle bedrifter i fremtiden vil ha 3 000 ansatte med 18 ord på deling.
Jeg ble for noen år siden sendt til et ayur-vedisk senter på Mesnali hvor de hadde spesialisert seg på oljeklystèr. Det var redaksjonen i Kapital som hadde fått tilbud om innvortes renselse, en moderne form for djevelutdrivelse, og jeg ble utpekt som verdig trengende. Det ble på alle måter en annerledes smøringstur. Den danske legen som tok meg i mot, undersøkte min puls, min tunge og mine pupiller, før han trakk sin slutning. ”Du har tanker”, sa han. Aldri før har jeg hørt sykdommens sanne navn uttalt så direkte. Jeg forsto umiddelbart hvorfor denne dansken hadde søkt tilflukt i Norge.
Som Nina Witoszek har påpekt: Nordmenn har bygget det styggeste universitetet i hele Europa, selv om de hadde råd til å bygge det vakreste. Bare du går i disse kontorene, merker du selvforakten. Tenkende mennesker blir her i landet jevnt over behandlet som avskum og skadedyr. Nok å tenke på Kristian Birkeland, han som var hjernen bak Norsk Hydro. Slett ikke alle er på det rene med at Birkeland begikk selvmord med en overdose narkotika på et hotellrom i Japan som 49-åring, efter å ha blitt trakassert av Sam Eyde og norske myndigheter i en årrekke.
Hvis det i Norge kan bevises at det ikke ligger noen form for tankegang til grunn for ens suksess, ligger alt til rette for at man blir en avholdt og populær person. Alle synes det er i orden at unge fotballspillere tjener tolv ganger mer enn statsministeren. Staten følger aktivt opp ved å besørge at lottogevinster er skattefrie. Hvis det kan dokumenteres at man ikke har gjort seg fortjent til en krone og bare har begått tankeløse kryss på en kupong, belønnes man med skattefrihet av myndighetene.
Filosofen Descartes regnet det å tenke som et eksistensbevis. Personlig synes jeg det er udelt vemodig at noen av de beste hodene opp gjennom historien har vært opptatt av å avklare om de eksisterer i det hele tatt. Det blir nesten som om Sikkerhetsrådet ikke kan enes om hvorvidt verden eksisterer. Mange kortfattede fyndord er blitt fremsatt i sakens anledning. ”To do is to be”, fastslo Camus. Til forskjell fra Sartre, som hårdnakket hevdet at ”to be is to do”. Mellom disse to ytterpunktene skulle det til sist bli Frank Sinatra som oppstilte den viden kjente syntesen: Do be do be do.
I årenes løp har jeg intervjuet flere mennesker som har forsøkt å tenke egne tanker. De adskiller seg fra folk flest ved at de har mindre boareal, dårligere klær og generelt uflidd oppsyn. Det er påfallende ofte ensomme og utenforstående eksistenser. En av dem heter Arild Haaland. Han sier at han utgir bøker av samme grunn som hunder skvetter vann på telefonstolper. Han gjør det mest for å vise at han har vært innom. Efter selv å ha utgitt 18 verstselgere av noen bøker, begynner jeg å forstå hva han mener. Folk kan ikke fordra bøker med tilløp til tankeinnhold. De vil ha sladreblader og Eli Hagen. Folk vil ha dop av alle slag. Dop som holder tankene på betryggende avstand. Når dagens ungdom skal på fest, propper de seg med om lag de samme medikamenter som Elvis brukte de siste ukene av sitt liv. Fortsetter utviklingen i dette tempo, vil de fleste selskapeligheter om tyve år foregå under full narkose. Man vil rett og slett ikke merke forskjell på en førtiårsdag og en nyretransplantasjon. Personlig skulle jeg som nyresvak slik sett ønske at jeg var blitt født tyve år senere.
Filosofen Arne Næss blir ofte spurt om hvorfor han begynte å klatre. Han svarer bestandig det samme. ”Det var ikke jeg som begynte”, sier han. ”Det var dere som sluttet”. Han har et vesentlig poeng. Voksne mennesker slutter sørgelig ofte å leke. Dermed slutter de med det som fremfor noe annet befordrer kreativ tankegang. Et av livets mest nedslående mysterier er at de største forekomster av intelligens ikke brukes til noen verdens ting. Sagt på en annen måte: Hvorfor er det så mange lyse hoder som formørker vår tilværelse?
Jeg har som sagt aldri vært i en tankesmie, men jeg antar at det ikke heter smie uten grunn. I en smie varmer man opp mer eller mindre edle metaller så mye at de mister sin form, hvorunder man omtryller metallet til prydgjenstander, fotlenker eller hestesko. Jeg har aldri helt forstått at hester behøver sko. De fleste andre dyr klarer seg jo fint uten fottøy. Jeg antar at det er noe som smarte smeder har funnet på for å sikre ordrereservene. Dessuten er det mange som henger en hestesko over døren i den tro at det vil bringe lykke. Den store tenkeren og atomfysikeren Niels Bohr hadde en slik hestesko hengende over sin inngangsdør. En vitenskapelig kollega av Bohr ble bestyrtet av synet og spurte Bohr om han virkelig trodde på den slags. – Nei, selvfølgelig tror jeg ikke på det, svarte han. – Men jeg har latt meg fortelle at det også virker hvis man ikke tror på det.
Tanke og tro er sjelden bestevenner. En såkalt vismann har sagt at det er mer tro i ekte tvil enn i all verdens religioner. Mange vil i så fall få seg en real overraskelse i perleporten. Saken er at tanke og tvil høre sammen som åren og prammen, synden og skammen, Lier og Drammen. Man blir tvilsom av å tenke. Ikke sjelden lammer det handlekraften. Jeg har i årenes løp intervjuet de aller rikeste menneskene i Norge. Svært mange av dem påpeker verdien av at de ikke har utdannelse. Noen sier rett ut at de aldri ville klart å skape slike verdier hvis de led av utdannelse. De ville blitt engstelige av å tenke på alle konsekvensene og farene. Noen av dem, så som Gjelsten og Vollvik, er til dels stolte over at de aldri har lest en bok. Slik sett burde ingenting være til hinder for at oppstiger til presidenter i USA.
”Din tanke er fri”, synger Alf Cranner i det som er blitt human-etikernes hovedsalme. Jeg tror at Cranner er på viddene. Våre tanker er stor sett like ufrie som pramdragerne langs Volga var. Fraregnet alle tvangstankene, er jeg kommet frem til at det i Norge finnes tre hovedkategorier av tanker. Det er i alfabetisk rekkefølge: Baktanker, Mistanker og Oljetanker. Baktankene er et fellesnavn på de motivene som ligger bak våre daglige ugjerninger. Baktanken med fenomenet barnemeny er for eksempel at barn får den mest næringsfattige maten slik at de bare får lyst til å legge seg. Baktanken med moderne arkitektur er å få mennesker til å føle seg små og betydningsløse. Som dikteren Rolf Jacobsen så treffende formulerte det: Snart er vi store som gresstuster bare, og kan tas med en plenklipper tidlig en søndag formiddag, eller hva tror du?
Ja, hva tror vi? Nøye regnet tror vi på veldig få og veldig lite. Vi tror ikke på det som står i avisen og ikke på det som presten sier. Med rette tror vi i avtagende grad også på den vi er gift med. Hvilket leder meg over til den neste kategorien av norske tanker. Mistanker. Det hviler noe mislykket over forstavelsen ”mis”. Hvis man misser, betyr det stort sett at man bommer. Hvis man deltar i missekonkurranser, betyr det jevnt over også at man har bommet. Misforståelse er det motsatte av forståelse, slik mistanke er det motsatte av tanke. Like fullt mistenker vi hverandre fra vi står opp til vi legger oss. Vi tilskriver hverandre de mørkeste motiver, og frikjenner uavlatelig oss selv. Man blir muligens ikke ren av å sverte en annen, men relativt sett hjelper det en god del. Efter Einstein er jo verden blitt svært relativ. Under en togreise fra München til Berlin tidlig på 30-tallet ble Einstein oppsøkt i sin alenekupè av en passasjer med følgende spørsmål: Unnskyld, men vet De om Leipzig stopper ved dette toget?
Mange av våre mistanker har som siktemål å renvaske oss selv. Keiser Wilhelm tok i sin tid et effektivt oppgjør med folks uskyldiggjøring av seg selv. Han besøkte et fengsel med langtidsdømte, og ble straks omringet av fanger som bedyret sin uskyld. Det syntes klart at ingen hadde gjort det de satt inne for. Unntatt to. Disse to forklarte keiseren at de hadde gjort alt de var dømt for og til dels enda verre ting. – Men hva i all verden har dere to her å gjøre blant alle disse skikkelige menneskene, sa Keiseren. – Se og kom dere ut av denne bygningen med en eneste gang. Ganske ofte i livet har jeg inne i min egen tankesmie fabulert over hvor vidunderlig eneveldet må ha artet seg for keiseren i dette øyeblikket.
Den siste kategorien av norske tanker er det jeg kaller oljetanker. De handler for en stor del om hvor effektivt vi kan få tømt våre egne kystområder for sjøbunnens sorte gull, og i neste instans om hvordan vi kan få has på oljen og gassen til svakerestilte land uten at de selv merker det. Oljetanker er et fellesnavn på tankevirksomhet omkring hvordan vi kan skaffe oss enda mer av det eneste vi allerede har altfor mye av. Penger. Dette sjelløse knapphetsmål som puster oss i nakken døgnet rundt. Systemets grunnpremiss er så grunnleggende absurd at ingen tenker på det. Vi bruker penger vi ikke har – til å kjøpe ting vi ikke trenger – for å imponere mennesker vi ikke liker. Det minner nesten om hvordan Frank Zappa definerte et rockeintervju. Han sa at et rockeintervju kjennetegnes ved at et menneske som ikke kan skrive intervjuer en person som ikke kan snakke for et publikum som ikke kan lese. Det er egentlig ikke så veldig fjernt fra den suksessoppskriften VG har fulgt i alle år.
Eller som Georg Johannesen mismodig fastslo på sine eldre dager: Det er ingen som lytter til lærde mennesker i Norge. Da hans datter fylte 20 år, sa han dette til henne: Du må ikke finne på å bli filolog, som din far. Da blir du bare fattig og snill og uten virkning på noen. Du må i det hele tatt avstå fra alle de humanistiske fag. Humanisme forstår man ikke bæret av i vårt samfunn. Du må heller ikke studere psykologi, for da blir du en dum svindler. De andre samfunnsfagene må du også droppe. De gjør deg i beste fall til en intelligent svindler, i verste fall til regjeringsmedlem. Og så må du ikke studere økonomi, for da blir du gal eller grisk eller begge deler, sånn som Trygve Hegnar. Jamen pappa, sa hun, hva i all verden skal jeg bli? Botaniker, sa jeg. Nå er hun zoolog.
Så er det kanskje zoolog man burde blitt. I hvert fall ikke journalist. Alexander Dumas ble en gang intervjuet av en zoologisk journalist som spurte forfatteren om han virkelig var sønn av en mulatt og en hvit. – Ja, svarte Dumas. – Så var altså deres far? – En mulatt, ja. – Og deres bestefar? – Han var neger. Dumas dirret nå av raseri. – Og må jeg så spørre hva Deres oldefar var? – En bavian! Tordnet Dumas. – Min slekt begynner der Deres slutter.
Personlig har jeg store deler av livet trodd at det går an å smugle tanker inn i mennesker ved hjelp av humor. Men jeg må si at jeg begynner å tvile. Efter å ha livnært meg som skrivende frifant i 22 år, erkjenner jeg at min skrivning ikke har forandret noe som helst. Så sitter man igjen med narrens rolle. Det var en stor og mektig rolle i middelalderen og eneveldets tid. Narren var jo den eneste formen for opposisjon. Han lot maktmennesker få se seg selv utenfra. I en fellesrettet og tanketom tid som vår, er det ingen liten oppgave å være narr. Ganske ofte søker jeg fortrøstning i en historie om den sveitsiske klovnen Grock. Han kom en gang i snakk med en berømt og ufyselig adelsmann.
– Jaså, det er Dem folk flirer slik av, sa den adelige spydig.
Ja, svarte Grock, før han dødelig lot tilføye: – Men bare når jeg selv vil det.
Relatert
Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen
Svakt frå Agenda
Et løgnaktig monument
Rødts prinsipprogram: Det nytter ikke å lakkere en gjennomrusten bil
Rødt: Eplene faller ikke langt fra stammen
