Forestillingen om rettferdighet

Av Lars Fr. H. Svendsen

Du skal lete lenge etter noen som vil si at de er «mot» rettferdighet. Vanskelighetene oppstår ikke før man forsøker å spesifisere og presisere hva man legger i begrepet.

Tenk deg tre barn som krangler om hvem som skal få en fløyte. Anne krever å få fløyten fordi hun er den eneste som kan spille på den. Bob hevder på sin side at han bør få fløyten fordi han er så fattig at han ikke har noen andre leker. Carla hevder derimot at fløyten er hennes fordi det er hun som har laget den. Hvem skal få fløyten? Svaret er at det ikke finnes noe opplagt «riktig» svar på spørsmålet. Alle tre kan komme med tunge ideologiske grunner for sitt standpunkt.

Eksemplet er hentet fra Amartya Sens nye bok The Idea of Justice, og han bruker det til å belyse en hovedtanke i verket: Det finnes ikke alltid en perfekt sosial rettferdighet som vi alle rasjonelt kan enes om. Rettferdighet er ifølge Sen en pluralistisk forestilling med mange dimensjoner som ikke kan reduseres til ett enkelt ideal.

Sen er en fremragende økonom som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1998, og han er også en av vår tids viktigste politiske filosofer. På grunn av den store bredden i Sens virke, har det vært vanskelig å overskue helheten i det. I The Idea of Justice gir imidlertid Sen dels et samlende overblikk over mange av sine viktigste bidrag til økonomi, sosialfilosofi og politisk filosofi. Han videreutvikler også sine ideer på viktige punkter. Resultatet er et av de viktigste verkene i moderne politisk filosofi som vil bli gjenstand for mye debatt fremover.

Sen skiller mellom to innfallsvinkler til rettferdighet. Den ene, som forsøker å definere perfekte institusjoner og regler for et samfunn, kaller han «transcendental institusjonalisme». Denne hevder han er forfeilet fordi selve bestrebelsen etter perfeksjon kan avlede oss fra å gjøre noe med konkrete problemer i virkelighetens verden, som å sikre kvinner adgang til utdannelse i utviklingsland. Et problem er at individer i virkelige samfunn aldri vil bli enige om ett ideal. Sen hevder at vi heller ikke behøver en slik enighet om noe ideal.

Det bringer oss til den andre innfallsvinkelen, den komparative (sammenlignende), hvor man undersøker hva slags liv som faktisk kan realiseres. Det er denne Sen foretrekker. Sens største filosofiske helt er Adam Smith, som han i store deler av forfatterskapet har forsøkt å redde fra både Smiths venner og fiender. I The Idea of Justice er det særlig Smiths teori om den «upartiske betrakter» som fremheves. Denne betrakteren har ikke et allvitende, men et sammenlignende blikk.

Vi kan oppnå rasjonell enighet om ulike former for urettferdighet som må bekjempes uten at vi er enige om ett rettferdighetsideal. Vi behøver ikke å vite hva som er perfekt for å vite at A er bedre enn B, like lite som vi må kjenne den nøyaktige høyden til Mount Everest for å avgjøre hvorvidt Galdhøpiggen er høyere enn Glittertind.

Sen fastslår at forestillingen om frihet krever sammenligninger av det virkelige livet mennesker kan leve snarere enn en søken etter ideelle institusjoner. Det er dette som kan gjøre den relevant for politiske diskusjoner. Dette er en relevans Sen har vist gjennom flere tiår, hvor han ikke bare har hatt stor innflytelse innenfor akademiske sirkler, men også på globale institusjoner som Verdensbanken og den konkrete politikken i mange land.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 24. september 2009.