Ideer

Film som politisk propaganda – Fahrenheit 9/11

Publisert: 31. august 2004

Michael Moores film Fahrenheit 9/11 hadde Norges-premiere 27. august. Jeg skal ikke drøfte filmens artistiske kvaliteter utover å slå fast at hans virkemidler i mange tilfeller utarter til den rene manipulasjon, sier Jan Arild Snoen. Det understreker at Moores filmer først og fremst må ses som politisk propaganda – de er laget for å oppnå et bestemt politisk mål, i dette tilfelle å hindre Bushs gjenvalg, og benytter alle virkemidler Moore mener er formålstjenelige.

Av Jan Arild Snoen

Moores filmer er ikke dokumentarfilmer i den forstand at de har ambisjoner om å formidle informasjon som gjør seeren i stand til å gjøre opp sin egen mening, og slipper til fakta som trekker i forskjellig retning. Moore lager rendyrkede propagandafilmer.

Dette er altså ikke noen filmanmeldelse, men en kommentar til noen av hans viktigste påstander, grovt sett i samme rekkefølge som filmen viser dem. De direkte feilene og manipulasjonene er nummerert. Det er mange andre, men her presenteres noen av de viktigste og en del mindre viktige som illustrerer Moores stil. Noen vil sikkert mene at en del av dette er småting, men totaliteten av mange småting (og det er dusinvis av andre som ikke er nevnt) som alle peker i samme retning, eller viser forakt for alminnelig etterrettelighet, kan man ikke overse. Det er også verdt å merke seg at Moore insisterer på at det ikke finnes en eneste faktisk feil i hele filmen og at den er ”the absolute and irrefutable thruth”.

Nedenfor er det også noen henvisninger til Moores bok Dude, Where’s My Country, som utkom i 2003 og behandler de samme temaene og kommer med de samme påstandene. Generelt er filmen mer forsiktig i sin språkbruk enn boken, på den måten at eksplisitte feil i boken fremkommer mer som hentydninger i filmen. Moore har trolig forutsett at filmen vil bli gått nøye etter i sømmene, og derfor pakket om noen av de klareste feilene i boken.

Bush ranet til seg valgseieren i Florida
Filmen starter med historien om hvordan Bush ranet til seg presidentembetet. Innvendingene mot gjennomføringen av presidentvalget i Florida i 2000 er mange, og det er ingen tvil om at den var langt fra prikkfri. Moores påstander om konspirasjon holder imidlertid ikke vann.

(1) Først et lite, men typisk eksempel på Moores paranoia. Han hevder at etter at noen TV-kanaler hadde erklært Gore som vinner, kom det ”plutselig” en melding fra den høyre-orienterte Fox News om at dette var feil, og at Bush hadde vunnet. Moore gjør et stort poeng av at den som annonserte dette på Fox var Bush’ egen fetter, John Ellis, som om det var Ellis som hadde tatt beslutningen. Deretter fulgte alle de andre tv-stasjonene opp. Hva er Moores budskap her? En naturlig tolkning er at det er gjort et poeng av rollen til Fox og Bush’ fetter for å insinuere at ”noen” hadde bestemt at Bush skulle vinne, og gitt instruksen først til sine venner. Innslaget gir videre bare mening dersom man implisitt påstår at hva TV-selskapene sier, påvirker det faktiske utfallet. Mange av Moores tilhengere påstår nettopp dette, at hva som sier på TV påvirket opptellingen og rettsprosessen etterpå. En slik teori er også avhengig av at alle tv-selskapene følger en bestemt leder, dvs. Fox. Selv om en slik flokkmentalitet kan forekomme, vil det variere hvem er som bjellesauen, og hvorfor i all verden skulle alle de andre, som ligger til venstre eller i sentrum av det amerikanske politiske spektrum, la seg styre av Fox, som tydelig ligger langt mer til høyre? Sannheten er langt enklere: Alle de amerikanske selskapene hadde adgang til samme opptellingsresultater, og trakk litt ulike konklusjoner på ulike tidspunkter. Dette er helt vanlig i valgdekningen i alle land. Den erfarne valgkommentatoren Ellis var medlem av et team på fire som analyserte resultatene, som måtte være enstemmige og som i tillegg måtte klarere alle kunngjøringer med en overordnet. I Dude skriver Moore at beslutningen ble fattet av Ellis (alene).

Moores fremstilling er for øvrig en manipulasjon. Ingen gikk rett fra å erklære Gore som vinner til å svitsje til Bush. Det var ikke Fox som først meldte at det var for tidlig å utrope Gore til vinner, men CBS og CNN. Fox gjorde seg faktisk bemerket ved å ikke trekke tilbake sin prognose om at Gore ville vinne før etter de andre TV-selskapene. (Dersom Fox faktisk var med på en konspirasjon, hvorfor skulle de gjøre det vanskelig for seg ved først å erklære Gore som vinner?). Moores fikenblad er at Fox, etter at alle hadde gått over til å betegne Florida som enda ikke avgjort, utropte Bush til vinner et minutt før noen andre, og i løpet av fire minutter hadde alle andre fulgt etter. Han vil altså ha oss til å tro at de andre bare satt og ventet på instruksen fra Fox, og på signal trykket på en ”Bush vinner”-knapp.

(2) Moore kommenterer videre at det ikke spiller noen rolle hva det riktige resultatet var, så lenge ”pappas venner i Høyesterett stemmer riktig”. Oppfatningen om at det var den føderale Høyesterett som ga seieren til Bush deles av mange, blant annet førsteamanuensis Ole Moen ved Universitetet i Oslo, men den er likevel feilaktig. Meget nøye opptellinger av alle omstridte stemmer som amerikanske mediakonsortier har gjennomført i ettertid, viser at Bush hadde vunnet Florida selv om Høyesterett hadde gitt Al Gore medhold i hans klager, og sørget for at alle stemmer Gore som ba om skulle telles, faktisk hadde blitt talt opp. Dette faktum gjør spørsmålet om Høyesterett ga en riktig kjennelse irrelevant. Det gjør også Moores insinuasjon om at Høyesterett av ideologiske eller ”kameratslige” grunner skulle gi Bush seieren irrelevant. Det er imidlertid riktig at noen måter å telle stemmer på, som Gore ikke ba om, kunne gitt ham seieren, nemlig der man også telte stemmesedler der mer enn en kandidat var merket av (såkalte overvotes). Moore manipulerer et klipp fra CNN der en ekspert sier at Gore hadde vunnet under alle omtellings-scenarier, ved å klippe ut biten som klargjør at de scenarier han her snakker om er de som Gore ikke ba om, og som for øvrig ville vært i strid med Floridas lover.

(3) Moore bruker for øvrig en annen av sine velbrukte manipulasjonsteknikker når han dekker dette temaet i filmen. Han limer og klipper og putter fremmed materiale inn i den oppgitte kilden. For å underbygge en påstand om at mediekonsortiet faktisk ga seier til Gore, viser han tilsynelatende en stor overskrift fra den lille avisen The Pantagraph i Illinois. Ikke bare er overskriften blåst opp og lay-outen på artikkelen totalt endret, slik at den skal se ut som redaksjonelt stoff, men Moore underslår at dette er et leserbrev til avisen. I leserbrev kan man som kjent skrive omtrent hva man vil. Avisen har bedt Moore om en rettelse og unnskyldning, uten å få svar. Moores forsvarere vil si at dette er en filleting, og kanskje det er det, men hva sier dette eksemplet om Moore arbeidsmetoder? Hvorfor i all verden skulle han konstruere en falsk avisside, dersom han har noe som helst forhold til grunnleggende journalistiske krav?

(4) Moore påstår også at valgmyndighetene i Florida, under ledelse av guvernør Jeb Bush og Secretary of State Katherine Harris gjorde sitt beste for å hindre at Gores tilhengere, spesielt svarte, som overveiende stemmer demokratisk, skulle få stemme eller sin stemme talt opp. Filmen inneholder ingen detaljer om disse beskyldningene, men dette dreier seg hovedsakelig om feilaktig bruk av regelen om at straffedømte mister stemmeretten, og at andelen forkastede stemmer var høyt i distrikter med mange svarte (og dermed overveiende demokratiske) velgere. Saken om de straffedømte bygger på udokumenterte påstander fra en annen Bush-hater, journalisten Greg Palast. Heldigvis er spørsmålet også behandlet av en akademiker, Guy Stuart fra John F. Kennedy School of Government, Harvard. Hans studie er antatt for publisering i Political Science Quarterly. Stuart finner at usikkerheten rundt listene om straffedømte gjorde at det sannsynligvis var langt flere ex-fanger som ikke skulle fått stemme som likevel fikk det, enn folk med stemmerett som uriktig ble fjernet fra valgmanntallet, og at nettoeffekten trolig var for mange stemmer til Gore.

Dette er i samsvar også med analyser utført av den liberale avisen Palm Beach Post, som viser at svarte var underrepresentert blant dem som beviselig feilaktig ble forsøkt hindret i å stemme fordi de angivelig var domfelte. Man kan selvsagt mene at en regel som utelukker straffedømte pr. definisjon er rasistisk, ettersom svarte er overrepresentert blant straffedømte. Jeg deler ikke et slikt syn. Det ville være omtrent som å påstå at fengselsstraff i seg selv er rasistisk, fordi svarte i USA begår uforholdsmessig mange forbrytelser og derfor rammes hardere av denne reaksjonsformen. Viktigere er at denne regelen ikke har spesifikt med 2000-valget å gjøre, siden bestemmelsen er gammel og opprettholdt under både republikanske og demokratiske styrer i Florida.

Når det gjelder forkastede svarte stemmer er dette delvis en følge av at innslaget av umoderne stemmeutstyr var større i mange distrikter der disse er overrepresentert, og at det derfor var flere stemmesedler som manglet klare merker for en kandidat, eller hadde avmerking for flere. Disse problemene eksisterer også i en rekke andre delstater i USA, og er på ingen måte noe nytt i Florida, som vi må huske tradisjonelt har hatt et demokratisk flertall, inkludert i delstatens Høyesterett. Det er derfor et stivt stykke å se dette som en konspirasjon fra republikanerne og Katherine Harris. Det er også mye som tyder på at antallet overvotes, dvs. stemmesedler med stemmer til mer enn en kandidat, var større i svarte distrikter. I ettertid er det lett å se at utforming av stemmesedlene i mange distrikter var egnet til å forvirre mange, men det er også verdt å merke seg at de omstridte stemmesedlene var godkjent av en demokrat.

For å oppsummere er det ingen overbevisende indikasjoner på at valget i Florida urettmessig ble avgjort av en republikansk konspirasjon. Det er helt sikkert at det ikke ble avgjort av den Føderale Høyesterett. Derimot er det mulig at Gore hadde vunnet dersom velgernes sanne intensjoner hadde gitt seg utslag i korrekt avgitte stemmer.

Bush er en latsabb som har ferie hele tiden
(5) Moore påstår at i de åtte månedene frem til 11. september 2001, var Bush ”på ferie” 42% av tiden, med Washington Post som kilde. Også andre steder mer enn antyder han at Bush er en latsabb. For det første inkluderes helgedager. For det andre er det som avisen talte opp ikke feriedager, men dager Bush var på feriesteder eller på reise fra og til disse, og det er langt fra det samme. Dersom Bush arbeider på Camp David eller ranchen sin, regnes det altså som ferie av Moore. En gjennomgang av Bush’ sine gjøremål i en tilfeldig uke i august 2001 da han angivelig hadde ferie, viser at det ikke er en eneste av disse dagene, inkludert helgen, der han ikke enten holder taler, snakker med pressen, holder møter med medarbeidere, snakker med utenlandske statsoverhoder eller utfører andre offisielle plikter. Som regel er det flere ulike oppdrag på samme dag.

Som en illustrasjon viser Moore et klipp der Bush ”slapper av på Camp David”, med Tony Blair ved sin side. Moore vil vel ha oss til å tro at de spilte scrabble og fortalte hverandre fiskeskrøner.

Bush ble paralysert da han fikk nyheten om angrepene på tvillingtårnene
(6) Ett av filmens sterkeste øyeblikk kommer når Moore viser opptakene av Bush etter at han har fått nyheten om angrepet, og han fortsetter å høre på opplesningen av en barnebok i syv minutter. Det er selvsagt grunn til å spørre om Bush her viste den handlekraft som er en del av den imagen han forsøker å leve opp til. Den venstreliberale Christopher Hitchens, som på ingen måte er noen Bush-fan, stiller Moore spørsmålet om hva som er best – en president som blir litt satt ut av en slik nyhet, eller en som straks spretter på bena, begynner å gi ordre og går til krig. Han bemerker tørt at dersom Bush hadde gjort det siste, hadde helt sikkert Moore og halvparten av hans konspirasjonsbyggere tatt dette som et bevis på at Bush var altfor ivrig etter å komme i krig, mens den andre halvparten ville ta det som bevis på at han visste om angrepet på forhånd, og lot være å stoppe det av politisk egeninteresse. Den første varianten er riktignok litt urimelig fra Hitchens side. Bush kunne bare ha unnskyldt seg, forlatt rommet og straks startet konsultasjoner med sine nærmeste medarbeidere. Demokraten Lee Hamilton, som var nestleder i September 11 Commission, har forøvrig uttalt at han mener Bush gjorde det rette ved å holde seg rolig og ikke forlate klasserommet.

Bush egen forklaring er at han ikke ville skape unødig uro, verken for skolebarna eller, langt viktigere, i allmennheten. Det er mer sannsynlig at han faktisk trengte tid til å ta inn en slik nyhet. Dette var noe ingen var forberedt på. Prosedyrer forelå for konvensjonelle angrep på USA, inkludert atomangrep, men ikke for noe slikt. I motsetning til hva mange har antydet, men som ikke sies eksplisitt i filmen, kunne ikke Bush ha hindret angrepene fra de etterfølgende flyene ved å handle raskere. Som det fremgår av Kommisjonens rapport visste Luftfartsmyndighetene og det militære rett og slett ikke hva de skulle gjøre. Det gikk faktisk ut ordre om å skyte ned flyene som fremdeles var i luften, uten at denne ordren ble fulgt.

Bush nøling fikk ingen praktisk betydning. Om man mener at den sier noe negativt om hans karakter og lederegenskaper er en annen sak.

(7) Et annet klipp, noe senere, stiller også Bush i et dårlig lys. Med alvorlig stemme sier han til pressen at han oppfordrer alle nasjoner om å gjøre sitt beste for å stoppe de terroristiske massemorderne. Så vender han tilbake til sitt golfspill og oppfordrer journalistene: ”Watch this drive”. Sekvensen dreier seg om etterdønningene umiddelbart etter 11. september, og den fortsatte terrortrusselen mot USA. Det er derfor naturlig for seeren å slutte at Bush er mer opptatt av golf enn denne terrortrusselen. I virkeligheten er klippet hentet fra august 2002, og det er et av de rutinemessige selvmordsangrepene fra Hamas i Israel som Bush uttaler seg om. Det er lett å være enig i at dette ikke akkurat representerer Bush’ ”finest hour”, men det er åpenbart at hans dårlige dømmekraft i denne situasjonen ville bli tatt mye lettere på dersom seerne ikke trodde at han uttalte seg om terrortrusler mot USA. Igjen er det grunn til å stille spørsmålstegn ved Bushs handlemåte, men Moores bruk av klipp utenfor sin kontekst er likevel manipulerende.

Var nå dette angrepet så farlig, da?
Det kan også være verdt å nevne et par av Moores egne reaksjoner på 11. september, selv om disse ikke har direkte med filmen å gjøre. Den 12. september postet han følgende på sin web-side: «If someone did this to get back at Bush, then they did so by killing thousands of people who did not vote for him! Boston, New York, DC, and the planes’ destination of California–these were places that voted against Bush!» Det er altså greit å ta livet av Bush sine tilhengere? Her skjønte nok Moore at han hadde gått over streken, for denne meldingen ble raskt fjernet.

I oppvarmingen til en debatt med den tidligere demokratiske ordføreren i New York, Ed Koch, syntes ikke Moore greia var så mye å snakke om, dersom man skal tro Koch. Han sa noe slikt som at: ”I don’t know why we are making so much of an act of terror. It is three times more likely that you will be struck by lightning than die from an act of terror.» (Slik Koch husker det, ikke nødvendigvis ordrett sitat).

I en opptreden i London i januar 2003 skjelte han ut passasjerene på de kaprede flyene fordi de var noen reddharer som ikke gjorde motstand. Moores forklaring på det er enkel – de var stort sett hvite. Hadde de vært svarte hadde de aldri latt seg terrorisere av de arabiske spjælingene, slo Moore fast. At et av flyene faktisk ble ledet bort fra sitt mål på grunn av at de hvite mennene ombord gjorde motstand, er av underordnet betydning i forhold til den holdning Moore møter terrorismens ofre med.

Saudi-Arabia (og Bush?) sto bak angrepene 11. september
Moores insinuerer at det var Bushs venner i Saudi-Arabia som sto bak angrepet på tvillingtårnene, og selv om Moore ikke er eksplisitt på dette, gir dette via ”guilt by association” næring til konspirasjonsteoriene på den amerikanske venstrefløyen om at Bush selv var involvert, for å styrke sin egen oppslutning eller få muligheten til å innføre en politistat. Moore nører opp under den siste forestillingen, særlig helt på slutten når han viser til George Orwells 1984 (mer om dette nedenfor). Moore mer enn antyder at Bush lot være å oppspore og straffe de virkelig skyldige, hans saudi-arabiske venner, men lar spørsmålet om hvorfor disse vennene skulle angripe USA stå ubesvart.

(8) Moore prøver å etablere at Saudi-Arabia har store forretningsinteresser og store eierandeler i amerikansk næringsliv. Dette for å underbygge påstanden om at Bush-administrasjonen gir dem særfordeler. Siden en betydelig del av Saudi-Arabias oljerikdom er investert i USA, er det riktig at landet ikke er uten betydning for amerikansk økonomi, men Moore blåser dette helt ut av proporsjoner. Hans påstand, som en oppsummering av hans intervju med Craig Unger, som har skrevet den sterkt kritiske boken House of Bush, House of Saud, er at Saudi-Arabia ”eier 7% av USA”. Ulike beregninger gir grunn til å tro at saudiaraberes andel av totale utenlandske investeringer i USA kan være omkring 7%, noe som skulle gi en andel av totale investeringer i størrelsesorden 1 prosent. Mye penger, men Saudi-Arabias betydning for amerikansk økonomi er nok langt større gjennom landets nøkkelrolle i verdens oljeproduksjon. Grunnen til at Moore ikke fokuserer på dette, er at han er ute etter å vise direkte forretningsmessige forbindelser mellom araberne og Bush og hans venner, ikke Saudi-Arabias betydning for USA generelt.

Unger viste til at saudiernes andel av kapitaliseringen av New York-børsen kan være i størrelsesorden 6-7 prosent, men det anslaget er også altfor høyt. Selskapene på New York-børsen hadde i 2002 en verdi på $13,4 billioner. I tillegg kommer de andre aksjebørsene, først og fremst NASDAQ. Landkategorien ”andre”, der Saudi-Arabia inngår, hadde samlet en eierandel på $83 milliarder på de amerikanske børsene. Det betyr at landets andel må ha vært en brøkdel av en prosent. Det synes som om Unger tar totale pengeplasseringer fra Saudi-Arabia i USA (aksjer i børsnoterte selskaper, fast eiendom, obligasjoner, bankinnskudd etc.) og sammenligner dem med kapitaliseringen av New-York-børsen, en helt feilaktig og klønede regneøvelse.

(9) Det er to ledd i Moores argumentasjon i filmen for en forbindelse mellom Saudi-Arabia og Bush og saudiernes relevans for 11. september. For det første er det en forretningsmessig forbindelse mellom Bush-familien og saudiske forretningsmenn, spesifikt bin Ladens familie.  Moore peker på at bin Laden-familien har investert i Carlyle Group, et investeringsselskap der Bush senior har en posisjon, og mange sentrale personer fra hans administrasjon er involvert.

Dette er riktig, men temmelig tynne saker. For det første er bin Laden-familien svært stor. Osama har 52 brødre og familien er en av de viktigste næringslivsfamiliene i Saudi-Arabia. De aller fleste medlemmene av familiene er vestvendte, og Osama har derfor i lenger tid vært utstøtt av familien. For det andre er bin Ladens investeringer i Carlyle ytterst beskjedne, bare 2 millioner dollar i et selskap som forvalter omkring $18 milliarder. Det er ikke rart at Moore aldri nevner hvor store investorer bin Ladens egentlig var, siden fakta åpenbart er i strid med hans beskrivelse av familien som ”important Carlyle investors”, og hans påpekning av at de gjennom Carlyle kunne tjene på angrepet 11. september. Det var i så fall ikke en særlig stor gevinst. 

Til sammenligning har George Soros, finansmannen som er den fremste sponsoren for en rekke anti-Bush-organisasjoner, hatt omkring $100 millioner investert i Carlyle. Foreløpig har jeg ikke sett at noen av Moores motstykker på den rabiate høyrefløyen har påstått at dette beviser en allianse mellom Bush-familiens fiender, bin Laden og George Soros. For det tredje er George H.W. Bush’ posisjon i Carlyle beskjeden. Han har sittet i advisory board for firmaets asiatiske avdeling. Derimot er det riktig at fremtredende folk i den første Bushs administrasjon har sentrale roller i Carlyle, men dette oppveies av at også en rekke personer fra Clinton-administrasjonen har lignende posisjoner i selskapet. (Som et kuriosum kan det nevnes at Carlyle-gruppen er medeier i en av de største kinokjedene som viser Fahrenheit 9/11 i USA. Pussig at de ikke har stoppet visningene, ikke sant?) Påstanden om den forretningsmessige forbindelsen mellom bin Laden-familien og Bush-familien koker altså ned til at bin Ladens hadde investert noen småpenger i et selskap der Bush senior hadde en ikke veldig viktig posisjon.

Når Moore hevder at saudiere ”har gitt 1,4 millarder dollar til Bush-familien, deres venner og tilknyttede selskaper”, mer enn antyder han korrupsjon: ”$1.4 billion doesn’t just buy a lot of flights out of the country. It buys a lot of love.» Og dessuten: “Is it rude to suggest that when the Bush family wakes up in the morning they might be thinking about what’s best for the Saudis instead of what’s best for you?» Dette er meget sterke insinuasjoner som Moore ikke er i nærheten av å levere argumenter for. Det er også et par viktige opplysninger som mangler, og som den liberale journalisten Michael Isikoff har pekt på. For det første at $1,2 milliarder av dette dreier seg om en kontrakt saudiarabiske myndigheter inngikk med et Carlyle-selskap i første halvdel av 90-tallet, et forretningsforhold som var opphørt lenge før Bush sr. hadde noe med Carlyle å gjøre. Det er for øvrig lite som tyder på at Carlyles politiske kontakter har vært spesielt nyttige. Bush-administrasjonen kansellerte bl.a. et stort våpenprogram til $11 milliarder (Crusader) som Carlyle-selskapet United Defense sto bak. Dessuten er det trolig bare i Moores verden at investeringer anses som en gave.

(10) Moore har også et annet eksempel på finansielt samarbeid mellom bin Laden og Bush-familien. I en periode ble nemlig bin Laden-familiens investeringer i USA administrert av James W. Bath, som var en bekjent av Bush fra hans tid i Nasjonalgarden. Bath investerte på sin side $50.000 i en av George W. Bushs mislykkede oljeselskaper, Arbusto Oil. Moores påstand er at etter at bin Laden investerte i Bath, så investerte Bath i Bush, noe som vanskelig kan tolkes som noe annet enn at Moore insinuerer at Bath var en mellommann for saudiernes penger. Craig Unger, som er Moores hovedkilde angående de økonomiske forbindelsene, avviser denne konspirasjonsteorien. Han peker på at Bath insisterer på at investeringen i Arbusto var hans egne penger, og Unger har ikke funnet noe som tyder på det motsatte. Moore derimot kan jo se klart gjennom alle disse løgnene, og gjør et stort poeng av at Baths navn er svartet ut i de dokumentene som Det Hvite Hus offentliggjorde for å tilbakevise påstandene om at Bush snek seg unna tjenesten i Nasjonalgarden. Bush forsøker åpenbart å skjule denne skumle forbindelsen! Det Moore ikke bryr seg om å nevne er en slik maskering av uvedkommende navn er lovmessig pålagt. Grunnen til at Moore kunne skryte av å ha det umaskerte dokumentet var at slike var offentlig tilgjengelig fra 2000, og at loven om maskering ikke ble implementert før i 2003.

(11) Moores andre påstand er at Saudi-arabere generelt og bin Laden-familien spesielt ble særbehandlet etter 11. september, og med Det Hvite Hus’ tillatelse fikk forlate USA mens annen sivil luftfart var forbudt, og uten at FBI hadde klarert det. I Dude er disse påstandene langt mer eksplisitte enn i filmen. ”While thousands were stranded and could not fly, if you could prove you were a close relative of the biggest mass-murder in U.S. history, you get a free trip to gay Paree!” I et intervju med Playboy i februar 2002 går han enda lenger: “Bush said, No, you’re not to interrogate any of the bin Ladens. They get a free pass out of the country”. Også i andre sammenhenger har han uttalt at Bush selv sto bak en særbehandling av bin Laden-familien. Alt dette er direkte i strid med autoritative kilder, inkludert den offisielle 11. september-kommisjonen, og Moores egen helt i Det Hvite Hus, tidligere sikkerhetsrådgiver Richard Clarke.

Nesten umiddelbart etter angrepet ble det rimelig klart at det var Osama bin Laden som sto bak. Faren for gjengjeldelse mot hans familie eller andre saudi-arabere fra rasende amerikanere ble ansett som stor, og det var også noen tilfeller av angrep på tilfeldige arabere. Familien og andre saudiere ønsket derfor å forlate landet, og saudiske myndigheter ba om assistanse for å få dette til. Etter at flyforbudet ble opphevet 13. september, forlot det første av i alt seks charterfly landet dagen etter. Bin Ladens familie reiste 20. september. Richard Clarke (ikke Bush) ga tillatelse til at flyene fikk forlate USA etter at FBI hadde gitt klarsignal og intervjuet 30 av saudierne.

I filmen gjentar ikke Moore den direkte feilaktige påstanden om at saudierne fikk forlate landet mens andre ikke kunne, eller at Bush personlig sto bak særbehandling, men hele poenget med denne delen av filmen er jo å vise forbindelsene mellom Bush-familien personlig og saudierne, slik at når Moore her nøyer seg med å snakke om The White House, kan det ikke være rimelig tvil om at han ønsker at seeren skal tenke Bush. I filmen viser Moore til ”a little interview” som saudierne ble utsatt for, men det fremgår av konteksten i hans samtale med Unger at han ikke viser til FBIs utspørring, men den type spørsmål som enhver amerikaner ville blitt spurt i ”gaten”. Forskjellen mellom tidligere påstander, bl.a. i Dude og hva som sies i filmen på dette punktet er derfor liten. Flere andre steder i filmen gjentar Moore at saudierne ikke ble utspurt før de forlot landet. Det er rimelig å tro at den vanlige seer vil sitte igjen med inntrykket av at saudierne ble gitt særbehandling, og at ingenting ble gjort for å sikre at de ikke hadde noe med terrorhandlingen å gjøre. Som vi har sett ovenfor sier han også i filmen at saudienes investeringer i Carlyle kjøpte dem flyturer ut av landet, og med det må han nødvendigvis mene flyturer på særvilkår. I den grad saudierne fikk noen særbehandling var det ikke ved at regler ble endret eller tilsidesatt for dem, men at myndighetene sørget for at FBI fikk gjort jobben sin raskt og flyene var blant de første som fikk ta av. Gitt omstendighetene er kanskje ikke det så merkelig.

Afghanistan ble invadert p.g.a en oljeledning, ikke terrorisme
(12) En av Moores friskeste insinuasjoner er at den virkelige grunnen til at USA invaderte Afghanistan etter 11. september var å sørge for at det amerikanske selskapet Unocal fikk bygge en gassrørledning gjennom landet. Moore har en rekke ”bevis”. For det første har den afghanske regjeringen nå gitt klarsignal for bygging av en ledning. Moore putter også inn bilder av arbeidet med bygging av en ledning, for å få oss til å tro at dette når er i gang. I virkeligheten er dette arkivbilder av noen helt annet, og arbeidet med ledningen ikke er satt i gang. For det andre påstår han at Afghanistans president Karzai er en tidligere Unocal-konsulent (ifølge Dude – i filmen er dette endret fra konsulent til rådgiver). For det tredje fikk representanter for Taliban innreise til Bush-styrte Texas for møter med Unocal i 1997 og 1998.

Det Moore ikke adresserer i sin beviskjede er hva alt dette har med Bush å gjøre. I den grad Bush var involvert, støttet han en alternativ gassrørledning under Det Kaspiske hav i regi av Enron, som ikke ville ha berørt Afghanistan i det hele tatt, mens det var Clinton-administrasjonen som støttet opp under en Unocal-løsning. Moore påstår at ledningen ville ha vært til fordel for Bush sin ”gode venn Kenneth Lay” (Enron), men de var altså ikke involvert i Afghanistan-prosjektet. Det var selvsagt også Clinton-administrasjonen som ga innreisetillatelse til representanter for Taliban-regjeringen – det er faktisk ikke guvernøren i Texas som avgjør slike forhold.

Moores andre poenger er også feil. Karzai jobbet aldri for Unocal, selv om en artikkel i Le Monde hevder at han i en kort periode gjorde en konsulentjobb for dem. Unocal benekter dette kategorisk. Uansett er det uten betydning, siden det prosjektet som det er gikk klarsignal for i Afghanistan er et helt annet enn Unocals plan, som ble lagt på hyllen allerede i 1998. Unocal er helt ute av prosjektet, rørledningen skal plasseres et annet sted i landet, og den avtalen Afghanistans regjering har inngått har ikke amerikanske selskaper som motpart, men regjeringene i Pakistan og Turkmenistan.

Skjønnmaling av Saddams Irak
I sin iver etter å diskreditere USAs invasjon i Irak presenteres Saddams regime som et slags idyllisk Disney-land. Moore viser oss et Irak der noen forbereder seg på bryllup, barna leker i parkene, lykkelige damene shopper og mennene drikker te, før bombene plutselig faller fra himmelen.

Ikke et kritisk ord om et av de verste eksempler på totalitær undertrykkelse i moderne tid, der Saddam personlig i mange tilfeller drepte og torturerte sine motstandere. Ingenting om massegraver, gassing av kurdere, fattigdom og høy barnedødelighet (der FNs sanksjoner var en medvirkende årsak). Som i George Orwells bok 1984, der bildene av Storebror titter ned på deg overalt, hang Saddams portrett overalt. Saddam fikk ved valget i 2002 ikke mindre enn 100 prosent av stemmene, en klar fremgang fra valget i 1996, da oppslutningen bare var 99,96 prosent. Irak har vært i permanent krigstilstand omtrent fra den dagen Saddam tok over makten i 1979, først med Iran fra 1980 til 1988, og fra 1990 først med Kuwait og den USA-ledede koalisjonen som kom Kuwait til unnsetning, og deretter med USA og Storbritannia som har håndhevet flyforbudet og beskyttet kurdere i Nord-Irak. Det er derfor passende at Moore avslutter sekvensen om Irak og hele filmen med følgende sitat fra Orwells bok:

 «The war is not meant to be won, but it is meant to be continuous.» … «A hierarchical society is only possible on the basis of poverty and ignorance, this new version is the past and no different past can ever have existed. In principle the war effort is always planned to keep society on the brink of starvation. The war is waged by the ruling group against its own subjects and its object is not the victory over either Eurasia or East Asia but to keep the very structure of society intact.»

Svært passende, bortsett fra at dette hos Moore ikke er beskrivelse av Saddams Irak, men av Bushs USA. (Dessuten er ikke sitatet fra Orwells bok, men fra en film basert på boken. Typisk for Moores unøyaktigheter at han likevel sier at ”Orwell skrev at”, men dette er likevel en mindre feil, siden sitatet er i samsvar med essensen i boken.)

Det er lett å forstå hvorfor Moore gjør det slik. Alle fakta om den virkelige situasjonen under Saddams regime hadde rotet til Moores tese om at Bush invaderte for olje og for å ivareta oljeselskapenes interesser, for å hevne sin far og fordi permanent krig skulle være i hans politiske interesse.

(13) Moore kommer også med den oppsiktsvekkende påstanden at Irak under Saddam aldri har drept en eneste amerikaner eller truet USA. Jeg gidder ikke liste alle bevisene for dette, men henviser til Christopher Hitchens, som har et dusin eksempler. Moores analyse av krigens bakgrunn er påfallende lik den Saddam Hussein selv ga i sitt intervju med TV-journalisten Dan Rather like for krigsutbruddet.

Den amerikanske kongressen tør ikke sende sine egne sønner og døtre til Irak
(14) Moore forsøker å illustrere poenget med at politikerne lar uvedkommende dø for sine prosjekter gjennom å utfordre fire-fem kongressmenn til å sende sine sønner til Irak. Han filmer Mark Kennedy, som virker forvirret og defensiv, og viser ikke hans svar, der han opplyser om at han faktisk har en nevø som tjenestegjør i Afghanistan. Han viser også Michael Castle, som snakker i telefonen og vifter ham videre. Kanskje ikke er så merkelig, siden Castle ikke har noen barn.

De fleste som lar seg rive med av Moores indignasjon her ville vel under andre omstendigheter ha tatt avstand fra at fedre skal ha rett til å kommandere sine sønner ut i krigen. USA har, i motsetning til Norge, en frivillig, profesjonell hær, og det er vel myndige menns eget valg om de vil velge en militær løpebane, ikke pater familias sitt valg?

Moore viser også til at bare en av 535 kongressrepresentanter har en sønn i Irak. Teknisk sett har Moore rett i at det bare er ett kongressbarn i Irak – en deltok i 2003, en annen i 2004, men det er verdt å nevne at det faktisk er syv av kongressrepresentantene som har et barn som enten deltar i Irak-krigen eller kan bli sendt dit. Er dette lite, slik Moore tar for gitt? En rask hoderegning viser at siden det er ca 130.000 amerikanske soldater i Irak, betyr det at ca. 1 av 2.500 amerikanere avtjener der. Eller sagt på en annen måte, USA har ca. 105 millioner husholdninger og omkring 300.000 soldater som har tjenestegjort i Irak. Det gir en ratio på ca 350. Med to barn av kongressrepresentantene som har avtjent i Irak er Kongressen faktisk litt overrepresentert, ikke underrepresentert.

****
 
Ikke alle argumentene mot Moore er like rimelige eller presise, og det ovenstående er min egen analyse. Jeg har basert meg på en rekke artikler og web-sider som du finner listet her:
http://www.monticello.no/aktuelt/moore.html

Fullstendig, men uoffisiell utskrift av filmen finnes her:
http://www.redlinerants.com/index.php?subaction=showfull&id=1088491633&archive=&start_from=&ucat=1&

Spesielle omfattende oppsummeringer finner du her:
http://www.neoperspectives.com/farenheight_911.htm

http://davekopel.org/Terror/Fiftysix-Deceits-in-Fahrenheit-911.htm
(Kopel er forøvrig en demokrat som, i likhet med Moore, støttet Ralph Nader i 2000.)

Forsøk på å tilbakevise Kopel, med masse bloggdiskusjon:
http://www.dailykos.com/story/2004/7/18/173312/462

Hitchens’ artikkel:
http://slate.msn.com/id/2102723/

Michael Moore har opprettet et eget War Room for å tilbakevise alle angrep på filmen:
http://www.michaelmoore.com/warroom/f911notes/

Tilbake til forsiden Tilbake til Michael Moore-siden