Etterkrigsdrømmene
Av Kristin Clemet og Marius Doksheim, Civita. Kronikken er basert på boken Den norske velferden, som kan kjøpes her.
Norge i 2011 ligner mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket.
Det hevdes ofte at det er Arbeiderpartiet og fagbevegelsen som har «skapt» velferdsstaten, og at de borgerlige partiene bare har diltet etter. Men hadde Arbeiderpartiet styrt uten avveksling og uten opposisjon, ville samfunnet sett ganske annerledes ut.
«Gjennom sin heltemodige og seierrike innsats i denne krigen har (Sovjet-samveldet) vist utholdenheten og slagkraften i et samfunnssystem bygd på planøkonomi og samfunnets eiendomsrett til produksjonsmidlene.»
Det skrev Arbeiderpartiet i sitt program «Arbeid til alle», vedtatt i maidagene 1945. Innholdet i sitatet er ikke feil: Sovjets slagkraft var avgjørende for de alliertes seier i andre verdenskrig. Men sitatet er samtidig illustrerende for Arbeiderpartiets politiske visjoner for etterkrigstiden. «Sosialisering og planøkonomi er nødvendige forutsetninger for å nå frem til det nye samfunnet,» het det i arbeidsprogrammet fire år senere. Norge i 2011 ville vært et helt annet samfunn om det ikke var for at andre partier sto imot og til slutt vant frem med et alternativt standpunkt i de avgjørende tiårene etter krigen.
Norge er i dag et land med en gunstig kombinasjon av en liberal markedsøkonomi, med næringsfrihet, frihandel og sterke eiendomsrettigheter, og en velferdsstat med flere universelle og sjenerøse ytelser enn de fleste andre land. Denne kombinasjonen er sentral i det vi kaller den norske modellen.
Arbeiderpartiet så etter krigen for seg et ganske annet samfunnssystem. Man ville at staten varig, og ikke bare som et rasjoneringstiltak rett etter krigen, skulle stå for importen av varer som bensin, olje, sukker og kaffe. Man ønsket en internasjonal planøkonomi. En «landsplan for norsk næringsliv» skulle utarbeides, og det skulle være full kontroll med «om nye tiltak er berettiget og bør tillates, og om igangværende foretagender kan tillates stoppet.» Konkurranse var en uting: «Nye oppfinnelser og tekniske forbedringer som blir gjort innenfor en enkelt bedrift må komme hele næringen til gode». Staten burde vurdere å ta over de store forsikringsselskapene, lokal- og kysttrafikken og ikke minst skipsfarten.
Forbruket skulle tilpasses myndighetenes ønsker: «Det offentlige må også gripe inn og støtte og lede forbruket slik at det blir samsvar mellom den kjøpskraftige etterspørsel og de produksjons- og importmuligheter landet har». De borgerlige hadde et annet utgangspunkt, som synes selvsagt i dag: «Produksjon og omsetning skal rette seg etter forbrukernes behov».
Ikke minst ville Arbeiderpartiet, etter krigen, styre innbyggerne til å arbeide der det passet staten best: «Adgangen til universitet og høyskoler reguleres til det landet trenger.» «Enhver får et arbeid som svarer til hans evner og anlegg.» De borgerlige la i stedet vekt på befolkningens egne ønsker, som i Høyres program: «Enhver må fritt kunne velge yrke og arbeidssted». Og som en kuriositet fra Arbeiderpartiet: «Arbeidssky personer settes om nødvendig i tvangsarbeid.»
De borgerlige kan i etterpåklokskapens lys sies å ha hatt rett da de pekte på betydningen av private tiltak og advarte om at «et offentlig kontorstyre kan ikke erstatte den stimulans som ligger i konkurransen og det frie initiativ». De borgerlige partiene ønsket at statens oppgave skulle være «å tilrettelegge grunnlaget for det økonomiske liv». Det er dette synet som vant frem, først delvis med moderasjonen av de strengeste reguleringstiltakene rett etter krigen, og så fullstendig med liberaliseringen av økonomien og kursendringen mot et åpnere samfunn da planøkonomien kjørte seg fast på 60- og 70-tallet.
Det er heller ikke slik at Arbeiderpartiet tok feil om den økonomiske politikken, men var alene om å ha rett om de andre sidene som gjør Norge til hva det er i dag, for eksempel demokratiet, rettsstaten, velferdsstaten, likestillingen eller den sosiale mobiliteten.
Partiene var enige om velferdsstaten. De borgerlige partiene var, som Arbeiderpartiet, opptatt av å bekjempe arbeidsløshet og nød. Arbeiderpartiet ønsket en felles trygd mot uforskyldt tap av inntekt. Høyre ønsket det samme og programfestet i 1949 universalismen: «Trygdene skal ikke ha karakter av forsorg og må etter hvert utvides så de blir gitt uten hensyn til den enkeltes økonomi.» Venstre hadde inntil da vært den mest konsistente pådriveren for universalisme, mens Arbeiderpartiet av og til var mot å fjerne behovsprøvingen og av og til ville kreve fagforeningsmedlemskap. Den viktigste universelle ordningen, folketrygden, ble noen tiår senere innført av en borgerlig regjering med bred støtte i Stortinget.
Høyre støttet langt på vei motkonjunkturpolitikken som ble ført i etterkrigstiden, og ønsket seg ikke et uregulert næringsliv. Det samme gjaldt Venstre. «Nærings- og arbeidslivet skal bygges på privat initiativ under sosialt ansvar og fornødent hensyn til samfunnets interesser,» skrev de i 1945. Man ville arbeide for reell likestilling. Alle de borgerlige partiene var for sosial boligbygging og for låne- og stipendordninger for studenter.
Nå gir selvsagt ikke partiprogrammer noe fullstendig bilde av partienes politikk. De presenterer oftere visjoner og håp enn innvendinger og vanskelige punkter. Hva borgerlig regjeringspolitikk i praksis ville blitt etter krigen, forblir spekulasjon, siden det var Arbeiderpartiet som vant valgene. Men den innflytelse de borgerlige hadde i opposisjon, og den økte innflytelse de fikk da de senere kom til makten, brukte de til å gjøre landet friere og bedre, basert på en kombinasjon av privat initiativ og offentlig ansvar. Slik har vi fått en kombinasjon av velferdsstat og fri markedsøkonomi.
Arbeiderpartiet har gjort mye godt for landet, både etter krigen og senere, og partiet har selvsagt også påvirket borgerlig politikk. Men noe av det viktigste partiet gjorde, var å moderere sine egne opprinnelige standpunkter. Det norske samfunnet, slik vi kjenner det i dag, har vært helt avhengig av innspill fra flere hold for å bli hva det er i dag.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 9. mars 2011. Den er basert på boken Den norske velferden, som kan kjøpes her.