Provoserende ord

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Tildelingen av Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen har ført til voldsom debatt. Det er et sunnhetstegn. En ytringsfrihetspris som ikke vekker noen debatt, har knapt noen funksjon. Det er heller ikke i samsvar med formålet med prisen. Ifølge Fritt Ord er prisen ”en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt”. Og institusjonens ”fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord”.

Mange aktverdige borgere har fått prisen før Monsen. Det gjelder for eksempel Kåre Willoch, Berge Furre, Bjørgulv Braanen, Niels Christie, NRK P2 og Erik Bye. Men knapt noen av pristildelingene har ført til debatt eller vært særlig kontroversielle. Et lite unntak kan kanskje gjøres for Kim Friele, som mottok prisen i 1978, og som den gangen sa det besteborgerne ikke likte å høre. Og vi kan gjøre et unntak for Unni Wikan, som, da hun mottok prisen, sa det kultureliten ikke likte å høre. I dag er de anerkjent og respektert, og meningene deres deles av langt flere.

Men ingen pristildelinger har vært så kontroversielle som årets. Det er nok flere grunner til det. Monsen har en uttrykksform som er konfronterende, og som åpenbart virker støtende og krenkende på mange. Hun argumenterer dessuten ikke alltid, syns jeg, så logisk og stringent at vi fullt ut forstår hva hun mener. I tillegg har hun meninger som svært få ser ut til å like, og dette provoserer mange.

Men hun får ikke prisen for å argumentere vitenskapelig, for sitt bidrag til ytringskulturen eller for sine holdninger eller meninger. Hun får den fordi hun, på en uredd måte, bruker det frie ord og stimulerer til debatt. Spørsmålet om Fritt Ord likevel burde skjelt til disse andre og utenforliggende forhold kan sikkert diskuteres. Men det vrimler ikke av kandidater i et lite land med stort konformitetspress, og dessuten må også Fritt Ord selv vise at institusjonen er ”uredd” nok til å gi prisen til mer kontroversielle kandidater enn Erik Bye og P2.

Ytringsfrihetens kjerne er at man skal ha frihet til å offentliggjøre sine ytringer. Det er ingen kunst å omfavne denne friheten når ytringene er likegyldige eller behager oss. Det er når ytringene er ubehagelige; når de plager oss og sårer oss at ytringsfriheten settes på prøve. Det betyr ikke at det ikke er grenser for ytringsfrihet, for det er det: De fleste setter grenser for seg selv og uttaler seg mindre konfronterende enn for eksempel Nina Karin Monsen gjør. Mange føler dessuten omgivelsenes press og de potensielle sosiale sanksjonene man vil bli møtt med dersom man går for langt. I noen tilfeller er slike sosiale sanksjoner av det gode; det hjelper oss til å bevare en dannet debattkultur. Andre ganger er de uheldige, fordi de leder til konformitetspress, til redsel for å si det man mener, eller fordi det medfører en ordentlig straff. Fritt Ord levde for eksempel ikke opp til sitt formål da institusjonen truet Litteraturfestivalen med å trekke tilbake støtte fordi den hadde invitert Holocaust-fornekteren David Irving til festivalen. I dette tilfellet brukte Fritt Ord sin makt til å bekjempe det frie ord fremfor å fremme det. Merkelig nok førte ikke det til like sterk kritikk av institusjonen som Monsen-tildelingen gjør.  Kanskje står ikke ytringsfriheten i Norge så sterkt som vi kunne ønske? 

Også loven setter grenser for ytringsfriheten, men ingen ser ut til å mene at Monsen har brutt loven. Tvert om, alle ser ut til å forsvare hennes rett til å ytre seg slik hun gjør.

Jeg tror det provoserer mange at Monsen har holdninger til homofile som ikke har fremtiden for seg. Kim Friele, Unni Wikan og Terje Tvedt var forut for sin tid. De mente noe kontroversielt som gradvis ble ”alles” mening. Noe tilsvarende er vanskelig å forestille seg i Monsens tilfelle. Men er det en avgjørende innvending mot å gi henne prisen?

Etter min mening nei. Dessuten mener jeg at hun har ett anliggende som fortjener mer debatt, og der vi ikke kan utelukke at hun faktisk kan ha fremtiden for seg.

Det virker som om deler av homobevegelsen mener det er en nødvendig sammenheng mellom det å ha liberale holdninger til homofile og det å ha liberale holdninger til bruk av bioteknologi. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet.

Selv var jeg stortingsrepresentant på begynnelsen av 90-tallet. Den gangen var jeg med og kjempet frem partnerskapsloven, mens jeg inntok et mer restriktivt syn på loven om bioteknologi. Som en av få representanter stemte jeg bl.a. mot anonym sædgivning. I dag kan jeg med en viss glede konstatere at det var et standpunkt som hadde fremtiden for seg: 10 år etter endret Stortinget syn, og sædgivere kan ikke lenger være anonyme.

Jeg mener nok også at det er grunn til å stille spørsmål ved om det virkelig er en statsoppgave å tilby befolkningen sæd og, kanskje, egg og surrogatmødre, hvis vi trenger det. Etter min mening har vi ikke rett til å få barn, og vi har slett ikke rett til å få barn med bestemte egenskaper. Satt på spissen kan vi tenke oss et samfunn der vi skaper barn i vårt eget bilde og dyrker det frem utenfor mors liv. Det er, etter min mening, ikke et ønskverdig samfunn, og det er ikke noe staten bør bidra til.

Men det viktige i denne sammenheng er dette: Dette har ingenting med homofile å gjøre! På begynnelsen av 90-tallet ble dette diskutert i relasjon til heterofile. Spørsmålet er påny blitt aktualisert med den nye ekteskapsloven, men det er egentlig bare en følgevirkning av beslutninger som er tatt før. Nettopp derfor bør både homofile og heterofile kunne diskutere disse vanskelige spørsmålene fordomsfritt, og helst på en mindre konfronterende måte enn Nina Karin Monsen gjør.

Kronikken står i Ukeavisen Ledelse 8. mai 2009.