Innlegget til forfatter og journalist Simen Tveitereid fra Civitas frokostmøte "Barnehager – farlig for barn?":

INNLEDNING

Takk for invitasjonen til å komme hit for å snakke om boka mi. Det er hyggelig å bli møtt med åpenhet og interesse for temaet. Det har vært både og. 

Den første reaksjon i offentligheten på boka mi, kom fra barnehageforsker Solveig Østrem. Før hun hadde lest den sa hun i Dagsnytt 18 at det var trist at hvem som helst kunne skrive bok om barnehager.  

Den neste som uttalte seg var kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, han sa: "Min første reaksjon var at her må vi ikke spre frykt". Andre, de kalte seg også forskere, sa at vi ikke skulle diskutere om barnehage er det rette for de aller minste barna. Derimot måtte vi gjerne diskutere hvordan barnehagene kunne bli bedre.

Full barnehagedekning er blitt et mantra i vår tid.    

Alle barnehageplassene nevnes ofte først når regjeringen skal skryte av hva den har oppnådd. Det er vår tids viktigste velferdsreform, sa Kristin Halvorsen da hun holdt finanstalen i høst. Fornøyd sa hun at statens utgifter til barnehagesektoren hadde vokst fra 6 milliarder i 2002 til 24 milliarder i 2008. I stedet for å spørre om dette er vel anvendte milliarder, spør pressen hvorfor ikke alle ettåringer er garantert plass. 

Aftenposten skriver om den urettferdighet som ser ut til ramme ettåringer født etter 31. august: De er ikke lovgarantert barnehageplass, de har ikke trukket vinnerloddet, skrev avisen i høst.

Hvordan vil ettertiden dømme regjeringens barnehagereform? Hvilke ettåringer var det egentlig som trakk "vinnerloddet"?

De som måtte være hjemme til de kunne gå – eller de som vant retten til et liv i institusjon fra ett års alder?

Kan det være at noen om 10 eller 20 år vil finne ut at det var en tabbe å godta småbarns gråt ved adskillelse fra foreldre og kalle den en sunn reaksjon?

Kanskje vil vi en dag riste på hodet av denne praksisen – akkurat som vi i dag rister på hodet av praksisen ved sykehusene på 70-tallet: at små barn bare skulle besøkes av foreldre en gang i uken.

KULTURREVOLUSJON

I halvparten av verdens land finnes det ikke noe barnehagetilbud til barn under tre år. Også i de fleste industrialiserte land er det et mindretall av barna som går i barnehager før to års alder. De skandinaviske land er ekstreme med sin høye barnehagedekning også på dette alderstrinn.

Dette er en historisk ny praksis også i vår del av verden. I Norge er det først de siste ti årene at det er blitt vanlig å sende ettåringer i barnehage. Det har skjedd uten noen grundig politisk debatt, og uten forutgående forskning. Hvordan er det for ettåringer å være i barnehagene, opp mot 8-9 timer hver dag? For det er faktisk ettåringene som har de lengste dagene av barnehagebarna.

Hva vet politikerne som snakker om velferdsreform? Hva vet journalistene som skriver om vinnerlodd?

Noen sier:

Ingen har bevist at barnehager er skadelig for små barn. Nei, heldigvis. Hvordan skulle man bevise noe sånt? OG: skal det være målestokken? At barnehagen ikke er skadelig, at barna tåler det?

Spørsmålet er kanskje først og fremst: hva slags mennesker ønsker vi å skape? 

I en artikkel i a-magasinet om småbarn og stress, sa Berit Grøholt – professor i barne- og ungdomspsykiatri – at barn som blir vant til masse aktiviteter i barnehagen vil bli: "hendelsessøkende mennesker uten trening i å sitte og tenke for seg selv. Det betyr ikke at jeg som psykiater får masse å gjøre, men at vi skaper hektiske, små individer som på godt og vondt er tilpasset tiden vi lever i". 

EFFEKTER

Det virker som om mange nå først og fremst ønsker at små barn skal lære mest mulig.  "Barnehagebarn klarer seg best", meldte Dagbladet på forsiden nylig. Kilden denne gang var Nasjonalt Folkehelseinstitutts Mor- og Barnundersøkelse, der mødre svarer på spørreskjema om barna ved 18 måneder og 3 års alder. Blant barn som går i barnehage var andelen med forsinket språkutvikling lavere enn blant barn som passes hjemme.

Kunnskapsminister Solhjell var raskt ute med å si: "Nok en gang har vi fått stadfestet at barnehagen spiller en avgjørende rolle for barnas språkkompetanse". Hadde vi det? Fått bevist at barnehagen spiller en avgjørende rolle? Mor- og Barnundersøkelsen er basert på spørreskjema, det er ikke kvalitativ forskning. Det er ikke enkelt å vite om det er barnehagen i seg selv som er årsaken, eller om det er andre forhold ved barna som går i barnehage som avgjør. Men hvor store var så forskjellene?

Hvis man går til kilden står det: "Det er ikke store variasjoner i språkferdigheter mellom barn som tilbringer dagen på ulike steder". Ja, hvis man ser nøyere etter, gir variabelen mors utdanningsnivå isolert sett gi større utslag enn barnas omsorgsløsning. Undersøkelsen viser også at halvparten av barna som var forsinket i språkutviklingen ved tre års alder hadde dårligere kommunikasjonsferdigheter allerede ved 18 måneders alder. Hvor stor betydning har da barnehagen isolert sett?  

*

Verdens mest omfattende undersøkelse av langtidseffekter av omsorgsløsninger følger 1200 amerikanske barn fra fødselen av og gjennom hele barndommen. Her brukes ikke spørreskjemaer, men intervjuer med foreldrene og observasjon av barnas hverdag. Undersøkelsen viser for så vidt det samme som mor og barnskjemaene:

Barn som har vært hjemme de tre første årene ligger på det tidspunkt generelt noe bak barnehagebarn i språklige og akademiske ferdigheter.

Men det er noen viktige ting å merke seg:

• Barn som har begynt i barnehage før to års alder, gjør det ikke bedre enn de som begynner når de er to. 

• Det læremessige forsprang tidlig barnehage ser ut til å gi, blir borte etter hvert. Når barna har gått noen år på skolen, er det ikke lenger mulig å se noen positive effekter av omsorgsløsningen i de første årene.

Alle de mest omfattende undersøkelsene viser at foreldrenes innsats betyr mer enn valg av omsorgsløsningen. Den viktigste enkeltfaktoren i et barns språkutvikling er lesing i hjemmet.

Aftenposten skrev nylig om et stort prosjekt i Harlem, New York: Harlem Children Zone. Prosjektarbeidere huker tak i gravide på gaten og tilbyr ukentlig kurs i moderne barneoppdragelse. Ett av målene er at foreldrene skal lese for barna sine hver eneste dag. Nå er de første resultatene klare:

81 prosent av foreldrene økte lesefrekvensen for barna. Fattige skoler midt i Harlem har fått elever som scorer bedre enn hele statens gjennomsnitt i matematikk. Det er mange måter å oppnå sosial utjevning på, det er slett ikke sikkert at barnehage er det mest effektive.

Likevel: Det kan godt hende at barn som er hjemme helt til de er tre år, i gjennomsnitt vil ha et noe dårligere ordforråd enn barnehagebarn. Det virker sannsynlig, barna hører jo sikkert færre ord. MEN er det noe bevis på at barnehage er det beste for ettåringer? 

OG: Når ble små forskjeller i setningskompleksitet hos 3-åringer det viktigste barometeret for å si hvilke barn som klarer seg best? Ja, når ble kunnskap viktigere enn emosjonell utvikling – for barn under tre år?

Bård Vegar Solhjell kaller barnehagereformen en av vår tids største "kunnskapssatsinger". I intervjuer har han sagt at foreldre som ikke sender de minste barna i barnehagen påfører egne barn et kunnskapshinder!

Slike påstander avslører etter min mening et nokså forkvaklet syn på menneskelig utvikling. HVOR kommer den store troen på tidlig stimulanse og læring fra? Jeg tror det kan være hjerneforskningens skyld. Den har lært oss at de tre første årene er de viktigste for hjernens utvikling. At nervecellenes kombinasjoner aldri bygges så raskt som i de to første årene. 

En organisasjon som OECD har brukt hjerneforskningen som argument for tidlig læring. Og de rød-grønnes stortingsmelding – "Og ingen sto igjen.." – siterer flittig fra OECDs rapporter. Men, det er en misforståelse å tro at hjerneforskningen anbefaler tidlig læring, det er ikke slik at læringskapasitet fremmes best av å lære.

Fagfolk som har satt seg inn i nyere neuropsykologisk forskning sier at det er positive erfaringer og følelser som får småbarns hjerne til å utvikle seg aller best. Kjærlighet og oppmerksomhet er det beste middelet.

EMOSJONELL UTVIKLING

Det viktigste for barn under to år er den emosjonelle utviklingen. Barna skal føle seg elsket og få tillit til verden. Trygge barn kan lære seg hva som helst når tiden er inne. "De første to årene av livet er det bare en ting som gjelder, nemlig å bygge opp en solid base for trygghet. Det tar lang tid, enten man innser det eller ikke". Dette sa psykolog Joachim Haaclou til Bergens Tidende i høst, han mente barn som begynner for tidlig i barnehagen "resten av livet vil være på jakt etter den tryggheten det aldri fikk". Man kan ikke bygge andre etasje i et hus før første er ferdig, sier han. Mens en 3-åring har stor glede av å leke med andre barn og også kan ha utbytte av pedagogisk opplegg, har en ettåring stort behov for en-til-en kontakt med en voksen. 

Jeg har fått mange telefoner og e-poster om boken min, også fra førskolelærere. En av dem skriver: "I førskoleærerutdanningen lærer vi om utviklingspsykologi, og hvor viktig en til en-relasjon er for det lille barnet. Som førskolelærere vet vi egentlig at ettåringen har det best hjemme, men det er få som tør å si det. Både av hensyn til foreldres samvittighet og at noen av den grunn skal synes jobben man gjør er mindre viktig. Kortene blandes, og man ivaretar ikke sitt samfunnsmandat, som jeg mener man har, ved å opplyse foreldre og politikere om at små (og store) barn skriker etter mer samvær med sine foreldre."

God respons på et barns individuelle behov er alltid vanskelig i en gruppe. Det gjør det selvfølgelig enda vanskeligere når gruppene blir stadig større. Pedagogikkens mål er heller ikke tilknytning eller et individuelt forhold mellom barn og personale. Målet er harmoni i gruppen, slik at det blir lettere å følge programmet, og gi barna den samme kognitive stimulansen.   

I boken skriver jeg om stressforskning i barnehager, særlig i USA og Tyskland. Et tysk forskningsprosjekt i 37 barnehager i Berlin viser at 15 måneder gamle barn hadde dobbelt så høy produksjon av stresshormonet kortisol i barnehagen som da de var hjemme. Nivået var like høyt den niende dagen de var alene, og selv etter fem måneder ble det målt høyere verdier enn hjemme, før ungene hadde begynt i barnehagen. Hvis barn har et økt nivå av kortisol over tid kan det få negative konsekvenser, på kort og lang sikt – blant annet redusert evne til å takle stress senere i livet.

Det er ved å nevne slike ting kunnskapsministeren Solhjell mener at jeg sprer frykt og angst hos foreldrene. Han mener altså at foreldrene tåler mindre enn barna. Jeg sier ikke at alle barn under to år er utrygge i barnehagen og blir angstpasienter senere i livet. Jeg stiller det samme spørsmål som forskningssjef Bjørn Grinde ved Folkehelseinstituttet har gjort:

Kan det være noe ved dagens omsorg for de minste som er med på å øke faren for psykososiale problemer senere i livet?

Grinde mener at angst vanligvis bunner i miljøfaktorer i barndommen, og at forekomsten av angstrelaterte sykdommer i dag er altfor utbredt til at det kan forklares kun med barnemishandling. Det er vanlig å anta at separasjonsangsten er sterkest ved 12 til 18 måneders alder. De fleste gråter når de begynner i barnehagen. Mange gråter hver morgen i uker, noen i måneder. Barns forutsetninger for å venne seg til barnehagen varierer mye – med deres psykiske robusthet, med forholdene hjemme og forholdene i barnehagen.  

Men ingen i barnehagen har myndighet eller kompetanse til å si: Vi synes ikke ditt barn er modent for å gå i barnehage. En ærlig tilbakemelding om barnet vil bli ansett som en uanstendig innblanding i foreldrenes liv.

En familiepolitikk som ikke tar hensyn til disse individuelle forskjellene, men så sterkt legger opp til en mal for alle barn, kan være brutal.

POLITIKERNES KUNNSKAP

I boka mi sier professor i pedagogikk, Frode Søbstad: Vi har ingen barnehagepolitikere i Norge. Vi har skolepolitikere. Men ingen som interesser seg spesielt for barnehagefeltet. Men det er da nokså mye snakk om barnehager i politikken, er det ikke? Jo. Men det politikerne snakker om er plasser. Og priser. Alle partier vil ha full dekning, og lengre åpningstider.

Hvorfor sier ingen: Vi vil ha full foreldredekning!

Hvorfor er ingen opptatt av å stille strenge krav til kvaliteten i barnehagen?

Hvorfor lages det ikke en opptrappingsplan for bemanning før en gigantisk utbygging?

Kanskje fordi politikere flest ikke engang klarer å skille mellom aldersgrupper. De snakker om barn i barnehagen, selv om en 4-åring har helt andre behov og helt annet utbytte av barnehage enn en ettåring.

Det er ikke grenser for hva politikere kan finne på å si om barnehager: "Det er et helt annet pedagogisk tilbud man får i en barnehage i dag, enn det man fikk for bare 10-15 år tilbake", sa Gunn Karin Gjul fra Ap i en debatt på Stortinget i fjor.

Ja vel, så det får MAN…

Det er underlig, fordi andelen med pedagogiske ansatte i norske barnehager de siste årene har gått ned, og at Norge er klart dårligst stilt i Norden. 

Jeg var nylig på foreldremøte i min sønns barnehage. Den ene avdelingen med 18 barn har lenge vært uten pedagogisk leder – rollen fylles som i så mange barnehager på Østlandet av en ansatt på dispensasjon fra utdanningskravet. Styreren i barnehagen sa at stillingen som pedagogisk leder var utlyst, men de hadde ikke fått inn en eneste søknad. Dette er sannheten om vår tids viktigste velferdsreform. Den nevnes aldri av hun som har skapt den. Kristin Halvorsen fremstiller det som om barnehageløftet var noe som måtte gjøres -av hensyn til barna. Og i nesten hver eneste politiske debatt trekker hun inn barnehagene. Når integreringen av somaliere går dårlig her i landet, er det først og fremst fordi barna deres ikke begynner tidlig nok i barnehagen.

Da hun holdt finanstalen i oktober i år, sa hun: "Horder av smårollinger i parkdresser går ut og inn av porten hver eneste dag. Fornøyde foreldre bringer og henter, og barnehagene er det velferdsgode som brukerne er mest fornøyde med".

Det er altså foreldrene som er brukerne av barnehagen. Og det er ikke rart foreldrene er fornøyd, de er jo ikke der – og hvis de spør personalet hvordan lille Jonas har hatt det, er svaret nesten alltid: "Veldig bra. Det går mye bedre nå".

HVA VIL FORELDRENE?

Politikere kan si: Vi innfrir bare etterspørselen, foreldrene vil ha barnehageplass, vi gir dem det. Men hvorfor vil de det? Hva er alternativet? Og hva ville de valgt dersom alternativet var mer realistisk?

De siste 20 årene har tre sterke krefter utviklet samfunnet i samme retning: Kapitalismen, individualismen og likestillingsfeminismen. Det har gitt en verdiskala der arbeidslivet, og alt man finner der, inntar en selvfølgelig topp. Arbeidslivet gir økonomisk frihet, selvrealisering og status. Mens hjemmet og familielivet er blitt en sur plikt.    

Den som vil ta seg av sine egne små barn for en periode i livet nå må bryte med denne ideologien. Man må gå ned i inntekt og ofre sosial anseelse. Ikke minst må man ta på seg den oppgave det er å forme sitt eget liv, for seg og sine barn. De fleste vil heller levere barna der de andre leverer barna. Et sted de tas hånd om av folk som kan ta hånd om barn.

Mange kjenner stikket i hjertet, men det kan vel ikke være galt når myndighetene sier at det er det beste for de små, og når så mange andre gjør det? Foreldre mister troen på egen betydning. Ellers oppegående mennesker mener at pedagoger og andre, tilfeldige voksne har mer å tilby sin egen ettåring enn de selv har. Såkalt ressurssterke mennesker sier at ettåringen deres ville kjede seg hvis han skulle være hjemme sammen med dem lenger.  

I mange miljøer er det nå liten aksept for den som velger noe annet enn barnehage. Den som mener at barn har det best hjemme litt lenger enn til ettårsalderen møtes med skepsis, og spørsmål om når man skal begynne å jobbe. Da skal det mot til for å følge sin egen overbevisning. Og det skal bevisst planlegging og prioritering til for å skjønne at man har råd.

Derfor: Hvis vi vil at flere barn skal ha en forelder hjemme til de fyller to år kan ikke arbeid i hjemmet og arbeid utenfor hjemmet gi så forskjellig økonomisk utbytte som i dag.

Men er det ikke fint at barnehager er subsidiert så folk har råd til å bruke dem, spør noen? Saken er at det koster yrkesaktive mennesker med gjennomsnittsinntekt et par hundre tusen kroner i året å la være å bruke dem.

Spørsmålet burde derfor være: Hvordan skal politikerne fordele de tre-fire milliardene de har å bruke på barn mellom ett og to år?

I dag investeres nesten alle midlene i å lønne ansatte – de fleste ukvalifiserte – til å ta seg av barna. Mens de naturlig kvalifiserte kjøpes fri til lønnsarbeid, som anses viktigere. Det er her løgnen ligger begravd. Og det er ikke slik at barnehager for ettåringer har allmenn tilslutning som et velferdsgode, på linje med skoler og sykehus. Ferske holdningsundersøkelser viser at foreldre er delt omtrent på midten i synet på om barn under to år bør gå i barnehage. Det er i byene, og i de utdannede lag av befolkningen, at barnehage for småbarn har klart størst tilslutning. Denne gruppen har samtidig nærmest full definisjonsmakt i offentligheten. Derfor virker det som om alle mener at barnehage er best. Jeg tror også det er derfor diskusjonen er så vanskelig å reise. 

Å kritisere subsidieringen av ettåringer i barnehagen er å kritisere vår livsstil: Kjernefamilien med to heltidsarbeidende foreldre og barna i barnehage fra morgen til kveld.

FORSKERNE

Opposisjonen på Stortinget har etterlyst forskning på omsorgsløsningers betydning. Og forskningsbasert kunnskap sies å være stadig viktigere for politiske beslutninger.  Det er bra, men man skal være klar over at forskning på dette feltet ikke leverer noen nøytral, objektiv viten.

Jeg var nylig i Trondheim og møtte leder for Norsk Senter for Barneforskning, Anne Trine Kjørholt. Hun sa: "Vi må gå mer kritisk til verks. Og da hjelper det ikke med spørreskjemaer blant foreldre. Vi må ha et barneperspektiv". Kjørholt sa at det har vært en skrikende mangel på forskning om barnehager i Norge.

Det har bedret seg de siste årene, men temaene defineres langt på vei av Solhjell & co i Kunnskapsdepartementet. Forskerne er også bundet av sin egen ideologiske tilhørighet. Mange er selv barnehagepedagoger, som vil legitimere sitt eget fag. Samfunnsforskerne er ofte mer opptatt av barnehagens betydning for likestillingen enn for barna. Den som leter vil se at barnehagen forherliges som pedagogisk arena, mens hjemmet mistenkeliggjøres.

Jeg kan ta et eksempel fra den tidligere nevnte undersøkelsen ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt. Når forskerne i rapporten skal redegjøre for ulike omsorgstilbud, gjør de det på denne måten: "Barnehager bruker ofte mye tid på strukturerte og tilrettelagte aktiviteter, har  flere fagpersoner som  er spesielt opplært til å stimulere barns utvikling, herunder språkutvikling. I andre omsorgsløsninger er det vanligere at barna ser på TV og bruker mer tid på frilek og uformell læring".

Barn som ikke er i barnehagen, ser altså først og fremst på tv. 

*

Forskere og politikere avviser den mest seriøse forskningen som er gjort på barnehager – fordi den er gjort i andre land. Dette er en vågal, arrogant holdning. Og man kan lure på hvorfor mange først og fremst er opptatt av å si at foreldre ikke trenger å bekymre seg for barn i norske barnehager.

Ingen vet hvordan 35.000 ettåringer har det i norske barnehager. Derfor bør vi nærme oss temaet uten skråsikkerhet og fastlåste posisjoner.

Særlig hvis vi mener at barna er viktigst.

TAKK!